Idrett har alltid vært viktig i mitt liv: Langrenn, håndball, fotball, friidrett, hopping. Jeg har aldri vært god i noen gren, jeg har faktisk ikke et eneste løp å skryte av. Likevel er mitt forhold til idretten godt vedlikeholdt, selv når jeg nå nærmer meg 90.

Det finnes nemlig en viktig forbindelse mellom toppidrett og folk som ikke har de talentene som behøves som utøver.

Som liten gutt var jeg spesielt interessert i skihopp. Mine egne meritter i bakken var så begredelige at de ikke skapte glede for andre enn dem som så på. Jeg husker best hoppet jeg gjorde for å imponere ei jente. Men et fall hvor du beholder skiene på, er ikke egnet til å forføre noen.

Som russepresident var jeg med å arrangere hopprenn i Heming-bakken. Siden jeg var president syntes jeg at jeg måtte hoppe av prestisjehensyn. Det gjorde jeg, men det økte ikke akkurat min anseelse blant russen av 1950.