Hver eneste uke blir jeg oppringt av ukjente mennesker som ber meg om råd. Mange av dem vil ha råd om hvordan de skal forholde seg til en narkoman sønn eller datter, en kjæreste eller en venn.

Noen kvinner ringer fordi de ikke får til sine relasjoner med menn. Så har du dem som skriver hovedoppgave eller doktorgrad om saker jeg har vært involvert i.

Alle disse sam­talene bruker jeg tid på i takknemlighet over all den hjelp og støtte jeg selv har fått opp gjennom livet. Jeg føler jeg er med på å betale tilbake litt ved at jeg nå kan gi råd til andre.

Det å være en slik rådgiver krever først og fremst at du er bånn ærlig. Nå representerer jeg ingen andre enn meg selv, så det er ikke noe problem. Da jeg var sjef for internasjonal avdeling i LO eller Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, jobbet i UD eller i FN eller var president i Røde Kors, var jeg ofte redd for at noen skulle tro jeg snakket på vegne av en organisasjon.