Thure Erik Lund

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Thure Erik Lund Bok: Elvestengfolket (Aschehoug) Begynnelsen: Det det aldri var noe tull med, det var å brenne bråtabrann. Når det begynte å frate i daugraset var det ingen vei tilbars. En blei dratt med. Suget når hele brattsider tok fyr. Røyklukta som la seg over hele bygda hadde en rein og klar rusvirkning, og når en måtte lage branngater imot skaukanten og møte brannen med brann, da var alt sterkt og godt. Å brenne var liksom det vi holdt på med, innpå bygda her. For det var ikke bare tørt gras om våren vi brente, men alt mulig, som kunne brenne. Å brenne å det sku væra, det var liksom kjennemerke på dem innpå østsida av fjorden. Begrunnelsen: Bråtebrannen kan sees som et bilde på framtida. Den gløder et sted der framme, som et mytisk, energisk felt, en ambivalent besettelse. Men det er et annet element i brannen også: den former det som var før og det som er nå. Den ødelegger det som brenner, men også seg selv, og det eneste som er igjen, er minner. Denne doble dobbeltheten går igjen i hele romanen. Etter brannen inntrer hendelsen som etter hvert svekker hovedpersonens minne om barndommen, boka vet og husker mer enn han selv, han husker bare et par små tildragelser fra ungdommen, da «brannen i livet hans» startet. På den måten skiller romanen og jeg-personen i romanen lag. Derfor er det ikke så avgjørende hvilken scene romanen skal begynne med, fordi en roman er noe mye mer organisk enn bare en fortelling. Den utvikler seg hele tida og blir formet underveis mens jeg skriver.

    geir.anders.orslien@dagbladet.no

Foto: Scanpix