KLOKKA ER BLITT 20 på Blefjell Camping i Telemark. Lufta er kald og klar, der vi spaserer mellom moderne hustelt og store, hvite vogner. Plutselig kastes vi tretti år tilbake i tid, der campingvognene står hulter til bulter, som fargerike egg og rare ufoer. Gresset er frodiggrønt, fjellet grått og Sandavatn mørkeblått. Herr og fru Nielsen, formann og sekretær i Veterancampingklubben, lar grill være grill, for å innlosjere to campingferskinger fra Magasinet i en lånt 1965 Fairholme med fortelt. Vi skal debutere blant vennlige veteraner. «Ta hva dere vil, gjør hva dere vil. Vil dere ha mat? Her er kopper, der er glass.» Slik går refrenget her.{ndash}Vi er et annet folkeslag. Her finnes ingen tilgjort finhet og prektighet, opplyser Merethe Nielsen (36). Og det årlige treffet på Blefjell er i gang.NYE VOGNER ANKOMMER plassen. Veteranene stimler sammen, blant klegg, mygg, unger, katter, knott {ndash} og hunder i hopetall. Det ventes minst 18 ekvipasjer i år {ndash} dobbelt så mange som i fjor. Entusiaster i alle aldrer. Yngste deltaker er tre måneder, eldstemann 75 år. Han heter Nils Dalen, ankommer alene, og har 170 centimeter å sove på i sin snodige M.K.P Petit.{ndash}Det holder akkurat, det, smiler han. Han har en annen vogn i bakhånd, som han også får med kona i. Hun lider av klaustrofobi, og foretrakk hytta i helga. Håkon Nielsen (11) har akkurat kjøpt seg et gammelt treningsapparat. Fire seige fjærer med håndtak, for tjue kroner. Et farlig redskap i svette hender. Ifølge selger, som spaserer forbi, er det eska som er mest verdt. Vår muskelmann på Blefjell skjønner ikke helt. Hva er ei eske uten innhold? Bror Anders (11) fisker ørret. Han har dratt i land to svære, som skal stekes til frokost. Brødrene Nielsen har peiling på fluer. Binder, og selger dem i kiosken. Fluene funker som bare det. Lillesøster Silje (7) bader. Vannet er kaldere enn i fjor. Camping er kult.Det synes Asbjørn (38) og Tove (38) Jørgensen også. De er her for andre år på rad, og har kjørt 22 mil i sin Volvo PV {ndash} med det plommegule «Egget» på slep. Jørgensens har campet jevnlig siden de traff hverandre. Det er godt og vel 20 år siden.{ndash}Det skjer så mye i hverdagen. Av og til ønsker man bare å sette seg ned og være seg sjøl, sier Asbjørn.{ndash}Vi synes det er veldig artig med mangfoldet her. Du må ikke komme i gammel bil, det holder om du har et gammelt telt. For mange av veterancamperne begynte det med bilen. Kanskje savnet de en matchende vogn {ndash} og fikk dilla. På camping med tilbehør.{ndash}Det blir litt galskap, dette, å samle på gamle ting. Man må passe på å ikke la det ta helt overhånd, mener Asbjørn. Gnikke og gnu på biler og utstyr blir det heller ikke tid til. Og hit kommer man uansett ikke for å vise seg fram.ET TELT PÅ HENGER. En Tak-Om. I denne hvite, ufoliknende saken bor Trond Thorstensen (38) og Lisbeth Borgund (34).{ndash}Når det gjelder campingliv, er vi veldig opptatt av 50-tallet, sier Trond. Det er tydelig. Det eneste som skiller seg ut, er pelsmusa som henger fra en snor i taket. Med på tur er nemlig innekatten Pus (2). {ndash}Liker hun seg her, da?{ndash}Å, jeg vet nå ikke helt det, sier Lisbeth. Noen er mer samleglade enn andre. Kirsten Immerstein (53) beveger seg helt klart i den ekstreme delen av skalaen. Hun tråler loppemarked, auksjoner, loft og kjellere etter skatter.{ndash}Vi er tusenkunstnere som liker fin design {ndash} og praktiske løsninger. Vi samler på gamle ting. På historien, sier Kirsten, og viser oss ei tv-kanne i svensk design, som tar så godt vare på kaffen at den er like god neste dag. {ndash}Jeg er helt opphengt i design {ndash} og alt må være fra samme epoke. Fra begynnelsen av 60-tallet.I Kirstens egen vogn, Eriba Puck, skal ingenting irritere øyet.SOLA SYNKER, og Kirstens varme poncho av lamaull går runden rundt bordet. Vindrikkende venner snakker om campingliv og kulturarv. Om toleranse og samhold. Og litt om biler og vogner. Vinden fanger røyken fra bålet. Jager mygg {ndash} og etter hvert også en og annen sliten og kald veteran. Noen holder imidlertid stand mot både vind og tid.{ndash}Kjære vene, vi er da på tur! Klokke er et stressymptom, mener klokkeløse Kirsten.{ndash}Det er jævlig sunt å komme til et sted som dette. Vi har altfor liten kontakt med naturen. Her kan vi se lyset skifte. Vi sanser bedre. Gubben min sier han skulle brukt meg til harebikkje, fordi nesa mi er så god, klukker hun. {ndash}På veterancampingtreff snakker vi sammen som gamle campere {ndash} blir kjent på en helt annen måte, sier Jan. Han er klubbmedlem nummer 55, og har tatt med seg søstra si, Tone, på treff. «Hu er med på alt som er gærent.» Og kaster heller ingenting. {ndash}Moderne campere er nok mer asosiale enn oss veteraner, tror Jan. På Blefjell Camping begynner det dessuten å bli så fullt at ingen bryr seg om firemetersregelen.VINSTANDEN SYNKER, latteren løsner, ordene vokser.{ndash}Jeg elsker mennesker, erklærer Kirsten.{ndash}Du likner på Madam Mim, sier Jan. Kirsten fortsetter ufortrødent.{ndash}Her inkluderer vi alle. Barna har like mye talerett som oss andre. Det gir dem selvtillit.Kristoffer Jørgensen (15) har gledet seg til å møte gamle kjente.{ndash}Ikke nødvendigvis bare dem på min egen alder {ndash} jeg liker meg like godt blant eldre folk, forteller han. Fikk han velge mellom sommeren i sørligere strøk og camping i Norge, er han ikke i tvil. Det slår fest i Oslo. Her er det artig hele helga. {ndash}Halve moroa med camping er å kjøre og ikke vite hvor vi skal.Det er Kirsten hjertens enig i. Og:{ndash}Jeg blir så ærbødig når jeg hører unger snakke sånn. Jeg er så glad i disse menneskene her. Du er flott, du, Kristoffer.DET VISER SEG at Fairholme, vin og sol er en mektig blanding. I hvert fall for amatører, som glemmer å åpne vinduet før de legger seg. Lisbeth gråter. Pus har rømt i løpet av natta. Kirsten ble funnet sovende med hodet i hånda på morgenkvisten, og la seg da de andre sto opp. Jan gikk tur før han la seg, og våknet nylig i myk mose. Alt dette {ndash} og vafler {ndash} får vi med oss før vi kryper ut av soveposen og finner møll i toalettmappa.Vi går glipp av ringspill og hesteskokasting, men rekker loddtrekningen. Gamle klenodier skal få nye eiere, og veteranfolket har kjøpt en imponerende mengde lodd. «H for Harald, tjuseseks.» Vi undrer smånervøst hvor vi skulle gjort av silkeblomstene, hvis vi skulle være så heldige. Tone vinner to varmeflasker:{ndash}Det passer bra, for jeg har frysi så jævlig! sier hun. Folket ler.En «Hvem, Hva, Hvor» fra 1965 står for tur. Siden et svart, smalt skinnslips, som ingen gjør krav på.({ndash}Skapharry! ropes det.)SÅ ER DET ATTER TID for grilling. Og ganske sikkert bål. Vi har campet blant vennlige veteraner i nøyaktig ett døgn når vi setter oss i bilen og forlater fortida {ndash} stedet der gresset er grønt og himmelen blå {ndash} folk hengivne, og vognene rå. Campinghjertene banker hele veien tilbake til byen. Kanskje har vi et støvete knappetelt på loftet et sted? linda.lund.nilsson@dagbladet.no