Tidsklemmas mor

Påtroppende tv-terapeut Sissel Gran (52) har en side som er så mørk at hun nesten ikke tør snakke om den.

- DU SKJØNNER, EGENTLIG ER jeg en ganske dyster person.Psykolog Sissel Gran ser alvorlig ut, meget alvorlig.- Jeg er temmelig mørk, for å si det som det er. Hun tar en drue, senker stemmen en anelse:- En person som trenger å være mye for seg sjøl. Som ikke orker å forholde seg til folk hele tida. - Hvorfor ikke?- Jeg må være vekk fra blikkene deres. - Og nå skal du på tv?- Uff, ja. Det kan nok bli litt masete en stund. Men så går det nok over. VI SKRUR TIDA TO timer tilbake. Går inn en lang, mørk og fæl korridor. Forbi massive dører i tre, med små firkantede messingskilt. Terapeut ditt, terapeut datt. Veien til Sissel Grans kontor er langt fra lystig. Var man ikke tung til sinns før, så blir man det i hvert fall nå. Men så åpnes ei dør et stykke nede i gangen, og en langlemmet kvinne trer fram fra skyggene. Hvis det er henne, så er hun penere enn på bildet i avisa. - Sissel Gran?- Ja, hei på dere. Stig på, stig på.- For et sted. Det er jo psykologer overalt?- Ja, er det ikke grusomt? Men kom inn på kontoret, heng av dere. Her er det hyggeligere, tror jeg. Ikke som hjemme på Ulsrud. Der ser det mer ut som det gjør i hodet mitt. - Hvordan ser det ut der?- Nei, der er det et voldsomt rot.«UNG, SLITEN OG LURT». Det begynte med at Sissel Gran brakte et innlegg om den såkalte tidsklemma på trykk i Aftenposten i januar. I «kropp og sjel»-spalten slapp hun til en frustrert småbarnsmor. En såkalt seigdame , som følte at tida ikke strakk til, og at hun selv ble strukket i alle retninger. Siden har folk knapt snakket om annet. Det er seigdamer, seigmenner og tidsklemmer overalt. - Jeg begynner å bli litt lei det ordet, sier jeg.Sissel Gran smiler. Så lener hun seg tilbake i sofaen, stiller hodet på skakke:- Hvor mange barn har du? Stille, stille.- Der kan du se. Barn eller ikke barn gjør stor forskjell. Jeg var barnløs til jeg var 47, så jeg veit hvordan det er. Det barnløse liv er ett liv. Livet med barn er noe helt annet. Hun trekker håret vekk fra ansiktet, fortsetter:- Jeg tenkte at nå skal jeg holde unna alle de stemmene som sier prioriter annerledes! Samarbeid! Velg noe bort! Terapeuter kan ikke alltid bevege seg på mikroplanet, noen ganger må vi heve blikket, og se på hva som er rammebetingelsene. Du kan ikke velge alt. For eksempel velger du ikke foreldrene dine.- Sant nok.- Du velger heller ikke hvordan personligheten din er skrudd sammen. Og så er det noe som heter flaks og uflaks. Et grådig arbeidsliv kan utnytte dem som har vanskelig for å si nei. Nå har det blitt en debatt, og det er jeg glad for. Kan menn tøyle arbeidslivet litt mer, til fordel for å hjelpe til i hjemmet? Kanskje det. Men jeg fikk en e-post fra en næringslivsleder. Han skrev: «Er du klar over at du ødelegger norsk næringsliv?»- Oj, skrev han det?- Ja. Det har vært noen sånne. SISSEL GRAN GJØR MER enn å skrive om tidsklemma i Aftenposten. Mye mer. Nå om dagen er det temmelig hektisk med innspilling av en tv-serie som skal gå på TV2. En serie der psykolog Gran skal hjelpe par som har samlivsproblemer, på fjernsyn. Samlivsekspert Sissel Gran, med to skilsmisser bak seg før fylte 40. - Tenk at du er familieterapeut.- Ja?- Er ikke det et paradoks?- Nei. Det var helt naturlig. Jeg vokste opp i en familie der vi alltid diskuterte, sier hun, og det var ikke helt det vi mente å spørre om, og forsøker igjen:- Men er det sånn at psykologer jobber med det de sliter med sjøl?- Det er nok en myte. Men det er vel sånn i all terapi at man også får en anledning til å lære mer om seg selv. - Ja?- Å ja da. Jeg lærer noe hele tida, jeg. EN DAG I UKA sitter Sissel Gran hjemme på Bøler og skriver spalten sin i Aftenposten. En annen dag sitter hun og skriver på ei bok hun skulle ha skrevet ferdig for lengst. En tredje dag skriver hun foredrag. Den fjerde dagen holder hun dem. Hun er berømt for foredragene sine. For en stund tilbake serverte Sissel Gran todagersseminaret «Jazz og kjærlighet» for 240 familieterapeuter i Gamle Logen i Oslo. Hun snakket om kjærligheten, hun sang jæææzz. Det var etter dette foredraget at noen kalte henne psykologiens Åge Samuelsen. - Åge Samuelsen? Tja. Jeg liker å snakke til folk, og jeg liker å holde foredrag. Å stå der på scenen og forsøke å finne rytmen, det er fint. Rytme er viktig, forstår du. Foredraget må ha musikk, ellers fungerer det ikke.Resten av tida, når hun ikke skriver bok eller spalte, holder foredrag, spiller inn tv-serie eller svarer på e-post fra Aftenpostens lesere, sitter hun på dette kontoret i Drammensveien og tar imot par som sliter. Det er et koselig kontor. Et svært vindu, et par gode Ikea-stoler, malerier på veggene. Ingen sjeselong, men en kort sofa som klientene kan ligge på hvis de vil. Ved døra henger ei stor klokke som tikker, og det er meget bevisst. Da minnes både psykolog Gran og hennes klienter om at man ikke har all verdens tid til rådighet.- Du jobber mye? - Jo da. Jeg gjør vel det. Men ikke som før. Jeg har lagt mye fra meg de siste åra.- Du kunne trengt en ferie nå, sier vennene dine.- Ja, de har vel rett i det. DE ALLER FØRSTE ÅRA tilbrakte Sissel Gran på Hønefoss. Hun elsket Ringerike og gjør det fortsatt. Elva som fosset forbi. Tømmerfløtingen. Pappa Jan-Petter som sto midt i elva med fluestanga. Fersk ørret på grillen etterpå. Barnetime, Onkel Laurits og kandissukker. Da Sissel var ti år, forlot familien Hønefoss, og flyttet til Manglerud i Oslo. Sissel begynte på Blindern, kom inn på psykologistudiet, traff en mann, traff en til, giftet seg, skilte seg, giftet seg, skilte seg igjen. Så traff hun overlege Ola Reiertsen, giftet seg for tredje gang, i italiensk blondekjole, og etter ti år holder de fortsatt sammen. - Hvorfor har en som kan så mye om parforhold giftet seg tre ganger?- Det kan du si. Er det noe jeg ønsker å forstå mer om, så er det de tingene der. Parforholdets dynamikk. Hvorfor et par som har hatt så mye glede, ikke får det til å vare, sier hun og sukker.- Dette har jeg brukt mange år på å forsøke å finne ut av. - Og hva har du funnet ut?- I de forrige ekteskapene mine var jeg ikke en god partner. Jeg var ikke det. Jeg var mer opptatt av at den andre skulle være en god partner for meg, enn at jeg var en god partner for dem. Håret har falt ned i ansiktet igjen, hun skyver det vekk.- Skal du fungere med en partner, må du foredle ditt eget instrument, sier hun.- Instrument?- Dersom du har en ustemt fiolin, må du stemme den, og så må du øve. Det er ikke sånn at når man treffer den rette, så blir den sure fiolinen plutselig stemt.- Var det du som forlot mennene dine?- Nei, det vil jeg ikke si noe om. Det skal uansett ikke stå i avisa. Men jeg var ikke lett. Nei. Jeg var virkelig ikke lett.Hun tenker seg om.- Jeg var så uslipt. Veldig på vakt, og veldig, veldig sårbar. Men gudskjelov har man hele livet å lære på. Vet du hva min største skrekk er? - Nei.- At jeg skal dø for tidlig. At jeg ikke får lært nok. EKTEMANN NUMMER TRE, Ola Reiertsen, er overlege på Akershus Universitetssykehus. Første gang de møttes jobbet Sissel som psykolog for rusmisbrukere. Ola Reiertsen var legen som tok seg av dem. Det var ikke noe godt første møte, for å si det slik.- Jeg møtte en drittsekk av en spirrevipp. En skikkelig arrogant fyr i hvit frakk, sier Gran.Ola Reiertsen husker det godt.- Det var på Kvinneklinikken på Ullevål. Hun oppfattet meg visst som noe arrogant. Jeg vet ikke helt hvorfor.Neste gang de møttes var tjue år seinere, på Kunstnernes Hus i Oslo. Da var alt annerledes. - Jeg husker en venninne pekte på en mann, og sa: Det er Ola Reiertsen, han er ledig. - Og så?- Vel, vi kom i prat. Jeg husker jeg syntes han var humoristisk og litt tøff. Det var et glimt der inne bak stålbrillene.Hun smiler.- Det skal nok gå bra med meg og Ola.Vennene hennes er enige, de tror på dette. Det gjør Ola Reiertsen også. Selv om han er klar over at hans kone har skilt seg før.- She has a record, ja. Men det har jeg også. Alle ekteskap har vel perioder hvor man lurer på hvor mye vits det er i å holde på. Men man må ha utholdenhet. Og jeg er fryktelig glad i Sissel.På kontoret i Drammensveien tar Sissel Gran en drue til.- Jeg har tatt en beslutning nå. Samme f... hva som skjer, så skal jeg gjøre alt for å få til en bra tango med Ola.- Overlegen er en bra mann?- Ikke bestandig. Men stort sett er han en bra mann. Han er verdt å svette litt for.«BARN KAN IKKE TYGGE brødskiva fortere enn de greier. Å trekke på seg parkdressen tar den tida det tar. Deres måte å være i verden på butter mot alt i vår effektivitetskultur, men det er slik barn er ,» skrev Sissel Gran i Aftenposten for ikke så lenge siden. Hun vet hva hun snakker om. For også Sissel Gran er mor, selv om hun ble det seint. Da hun var 47 år, hentet hun og ektemannen Ola ei lita jente i Kina. - Da jeg var 44, skjønte jeg at toget ville gå hvis ikke jeg gjorde noe. Hvis jeg og Ola skulle få adoptere, måtte jeg være under 45, og han under 50. Så jeg spurte ham, og han syntes det var en god idé. Hun legger det ene beinet over det andre.- Men han måtte nok tenke seg litt om først.- Han hadde barn allerede?- Ja. Og han hadde nok sett for seg et rolig voksenliv sammen med meg. Men han måtte ikke si ja.- Hva hvis han hadde sagt nei?- Da måtte jeg ha akseptert det. Men det må jeg si, det er livets lys.- Livets lys?- Når Sara Lu ler, da åpnes alt. Det er fantastisk.SISSEL GRAN BLE ALTSÅ mor seint. Det var først da hun var 44 år gammel, at hun følte seg klar. Hun hadde ikke følt det før. Men det handlet også om noe annet, noe hun helst ikke vil snakke om. Noe som har sammenheng med de mørke sidene. Dysterheten. - Jeg har vært mye dårlig. Det har vært noen operasjoner... infertilitet og mange plager. Men jeg vil helst ikke at du skriver så mye om dette. Jeg vil ikke framstå som noen tapper soldat.- Nei?- Nei, det blir helt feil. - En av vennene dine kalte deg «en stubbe med masse sprekker»?- Sa de det? Hm. Jeg er nok sterk på en måte. Jeg har mye vilje, og mye disiplin, på godt og vondt. Men fysisk er jeg ganske skrøpelig. Jeg er heller ingen kjernesunn person, jeg sitter ofte seint oppe om kveldene. Jeg liker å sitte sånn, når det er helt stille i huset. Da sitter jeg og drikker vin, bare litt, da, ikke hver dag. Drikker og ser typiske drittfilmer, om og om igjen. Men det må være skikkelig raffinert dritt.- Du ser voldsfilmer?- Ja, det også. Jeg er særlig glad i science fiction, fantasy og drama. - Har du tenkt på hvorfor du liker sånt?- Det gir vel næring til min irrasjonelle, sære side. Det er ting der, skjønner du. Ting som ikke tåler dagens lys. Som ikke er konstruktivt, som er en del av meg som nattmenneske.NATTMENNESKET SISSEL GRAN STOPPER opp et sekund, ser ut vinduet. - Jeg trenger å være i fred. Når det er seint om kvelden, ingen som ringer, ingen som vil at jeg skal lytte til deres problemer. Da kan jeg være i fred.Hun tar en pause.- Men jeg har jo en veldig konstruktiv side også. Som er åpen og tolerant, ikke-kritisk. Men så er det denne andre siden, som jeg prøver å holde unna offentlige sammenhenger. - Er det dette mannen din snakker om når han sier du har en «svart side»?- Det er nok det. Men elsker du noen, må du ta hele mennesket. Også de sidene som er ubehagelige.- Du som er psykolog, har sikkert tenkt mye på hvor dette kommer fra?- Ja.- Og?- Det må klientene mine få slippe å lese om. Men du skal få et vers av mitt yndlingsdikt, «Dagen og Natta» av Rolf Jacobsen.Hun begynner å lese: Endeløs er vår natt.Den er uten ende. Den går bare bort til et annet steden liten stund, så er den der igjenmed sine feberøyneog håret dryppende vått som av svedog ser på dig, og ser på dig: - Hvorfor sover du ikke? thh@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>Den første snøen:</B> Hjemm i hagen på Ulsrud med Sara Lu (18 måneder) på fanget.
<B>De tre psykologer:</B> Tove Beate Pedersen til venstre, Sissel Gran og Anne-Kristine Schanke i et såkalt «ufaglig forum», hjemme hos Sissel, 1993.
<B>Oslo, tidlig 70-tall:</B> Psykologistudent Sissel Gran og en studiekamerat diskuterer livet, døden og kjærligheten. Legg merke til den diskré skjorta.