Se for deg følgende scene: Små barnehender som strever over tangentene på et alt for stort piano. Sjuåringen skal spille seg til USAs mest prestisjefulle scene, Carnegie Hall, har mamma bestemt. Jenta har træler på fingrene, det øves halvannen time hver dag. Minst.

Med moras snerrende stemme i øret: «Å herregud, du blir jo bare verre og verre.» Den spinkle skikkelsen på pianokrakken sier ingenting. Øver bare lydig videre. Mens stemmen pisker på.

«Jeg teller til tre, og da vil jeg ha musikalitet!»

Og, etter atter et forsøk:

«Hvis du ikke spiller PERFEKT neste gang, BRENNER JEG ALLE KOSEDYRENE DINE!»

Amy Chua er andre generasjons kinesisk innvandrer i Amerika og jusprofessor på Yale, men mest berømt for sin knallharde barneoppdragelse. Vi snakker type mor som avviser bursdagskort lagd av en fireåring fordi hun mener det ikke er lagt nok flid i tegningen av et smilefjes. Som sleper dukkehus ut i bilen og truer med å kjøre det til Fretex for å selge det bit for bit, hvis det ikke spilles franske komposisjoner feilfritt på fiolin.