Til dekket ord

Andreas Viestad (31) forsyner seg grovt av livet. Men han klarer ikke å sjekke damer med mat.

- MAN MÅ KLINE først, og så kan man lage mat.Vi sitter i Andreas Viestads leilighet på Bislett og spiser pærer han har stjålet fra en Frogner-hage dagen før. Ingen kom på å mistenke ham fordi han var kledd i dress. Han har snakket om å forsyne seg av verden. Den selvlærte kokken, med smil som en 12-åring og et gudegitt forretningstalent, er helt alvorlig når han sier det: - Jeg har aldri klart å sjekke damer med å lage mat. Hvis man må ty til slike midler, er man desperat. For meg er det utrolig viktig å by på seg selv, men jeg har ingen tro på at man kan sette seg ned med ei dame som ellers ikke er interessert i deg, og så få henne til å bli vill av begjær.- Du har med andre ord et trumfkort du ikke bruker?- Ja, men jeg lager jo mat hele tida. Det å lage mat til noen kan være en veldig fin ting som ikke går over intime grenser. Jeg synes alt snakket om erotisk mat er noe tull. Å henge i en bar kan være vel så åpnende.- Har du kjæreste nå, da?- Jeg aner ikke. Nei, jeg mener: Ingen kommentar.I FEM ÅR HAR Andreas Viestad ftret oss med nye ideer til vårt trauste norske kjøkken. Da Magasinet startet opp i 1999, hadde Dagsavisens tidligere matskribent en klar idé om hva han kunne bidra med: Han ville binde oppskriftene sammen med en klar fortellerstemme. Han fikk det som han ville, og i dag står den 250. matspalten på trykk. I sommer flyttet han «Det beste jeg vet» til barndomsparadiset, småbruket i grenda Viestad, der han fortsatte å merkevarebygge navnet sitt som «det nye Rom, det nye Toscana, det ærlige Sicilia eller et annet sted der maten er god». Vi vet nå at han pisser på dørstokken til hønsehuset hver kveld for å holde reven unna, at han svømmer med brisling og at han liker å ligge på ei seng av einer mens elgen lurer i skogen på Gompåsen. Kanskje ikke så rart at en venn av ham bemerket «Mitt inntrykk er at han drar utrolig mange damer på den spalta si»?.- Det kan ikke bli vel mye Andreas og litt lite mat?- I sommer var det jo litt spesielt fordi jeg ønsket å beskrive en tilværelse. Ellers er jo meningen at fokuset skal være på råvarene eller universelle situasjoner som leseren kan kjenne seg igjen i. Jeg er mindre opptatt av hvordan jeg framstår. Jeg mener formen fungerer som et virkemiddel for å komme nærmere tema. Det er ikke så interessant for leseren at «man liker blåmuggost», det funker bedre med et ærlig «jeg».- Men er historiene sanne?- Ja, ja. Det har hendt. - Du har ikke lagt på litt for å få det til å gå opp?- Ikke bevisst i alle fall. Livet er jo i seg selv spennende - også de små kjedelige tingene. Som når du bare ligger helt stille i hengekøya uten å ha noen forventninger og så plutselig hopper det ei geit opp og begynner å spise av håret ditt. Det er ekstremt nære ting. Jeg tror folk gjør det om til sitt eget sted i sitt hode. BLANT VENNER ER Viestad kjent som en Askeladd, en som ikke gir seg før han får tingene utført. Det er blant annet derfor han fikset seg selv en amerikansk forlagskontrakt, og millioner av amerikanere har sett matprogrammene hans. Privat er Viestad raus med å invitere vennene sine på middag, men vil gjerne bli invitert bort selv også. Derfor skrev han en matspalte for to år siden der han klagde sin nød. De gangene noen ville ha ham hjem til seg, var det alltid han som måtte lage maten. Folk torde rett og slett ikke prøve seg - de trodde han var for kresen. Spalten resulterte i en rekke middagsinvitasjoner. Blant annet fra kunstneren Lars Elling som skrev et brev der han tilbød seg å lage maten hvis Viestad drepte høna. Ifølge Elling er Viestad lett å ha med å gjøre i matveien, han liker de fleste retter han får servert. Siden har de to vært venner, men de andre invitasjonene som kom via e-post, gikk i søpla.- Det var jo ikke akkurat en kontaktannonse, sier Viestad.- Det kunne kanskje minne om det.- Ja, men jeg synes de fleste typer henvendelser er hyggelige. Jeg har en veldig ensom jobb her hjemme og slutter ikke å glede meg over at folk får så mye ut av det jeg skriver på forskjellige plan.Det er kanskje ikke så rart at enkelte vegrer seg for å invitere Viestad på middag. For hva serverer man egentlig en mann som jevnlig får fløyet inn ost, skinke og olje fra spesialforretninger i Stavanger?- Du tror ikke folk ser på deg som en snobb?- Jeg har en følelse av at de fleste ikke ser på meg som det. Jeg er bare unormalt opptatt av mat. Og en ting som også kan være deilig med middagsmat, er at det bare metter. Verden ville vært et fattigere sted uten ketchup, kålrabi og kamskjell.DET FINNES LIKEVEL de som mener Viestad er opptatt av å omgi seg med de rette symbolene. Da to trendanalytikere ble sluppet til i leiligheten hans under vignetten «Hvem bor her?» på oppdrag for Magasinet, mente de å se at dette var et menneske som jobbet mye med kulturen sin. De bemerket at han omga seg med eksklusive og funksjonelle kjøkkenting, intellektuelle tidsskrift og håndplukkede objekt fra reiser. Konklusjonen ble: «Det han håper vi skal si, er at han har en personlig stil. Men hadde vi gått inn til andre i hans sosiale miljø, ville vi funnet leiligheter som inneholder mye av det samme.» En lettere irritert Viestad kvitterte med å svare at de to hadde et flatt syn på tilværelsen og at verden ikke lar seg dele inn etter Bourdieus «Distinksjonen». - Du hadde ikke så mye selvironi der?- Jeg ble provosert av at de hadde en forestilling om at hjemmet eksisterer for at noen skal evaluere det. Jeg er ofte hjemme 20 timer i døgnet. Det er her jeg bor, dette er ikke noen showcase. HER VI SITTER NÅ, i Viestads kjøkken, er det ikke mye som minner om et utstillingsvindu til verden. Det flyter med flasker, mat og skitne tallerkener. Viestad prioriterer ikke å rydde. Han forbereder seg på å ta Cadillacen sin og kjøre til Frankrike. Der skal han skrive ei bok om forholdet mellom USA og Europa. Stort mer enn det vil han ikke si. Det som likevel er klart, er at om Viestad skulle skifte jobb, er det til noe skrivende. Det er ordene som interesserer ham. Og det er derfor han later til å besitte et utømmelige lager ordspill av typen: «Salate dager», «Møre brøl», «Jeg er lompen».- Går du aldri tom?- Jeg går ikke tom for blautiser. Det er nok det mest irriterende ved meg. Jeg er veldig glad i ord og synes det er utrolig fascinerende med doble meninger. På samme måte som jeg er altetende med mat, er jeg det med ord.unn.conradi.andersen@dagbladet.no