Til krig mot kos

Hvis professor Nina Witoszek finner en psykolog som er smartere enn henne, skal hun heller vurdere terapi.

DET HADDE VÆRT EN døsig sommer i presse-Norge. VG-sola glinset fra forsiden. Dagbla-sola skinte fra stativet ved siden av. Alt var ved det gamle. Så kommer denne kvinnen, Nina Witoszek, en intellektuell fra Polen med... ja, en litt merkelig hårfrisyre. Hun sier det er på høy tid at avisspaltene fylles med skikkelige tanker framfor kjendiser. De intellektuelle kvikner til og stemmer i. Hvorfor er det bare kjendiser som får oppringninger fra Akersgata? De protesterer på det sterkeste, men som vanlig er det Nina Witoszek som sier det sterkest.

-  Kjendisene kan være veldig dumme. Det er mange av dem som ikke har så mye mellom ørene.

Nei, vet du hva. Dagen etter har Dagbladet skuespiller Mia Gundersen Leliënhof på tråden. Hun vil ha seg frabedt å bli kalt tett i pappen og svarer at «hvis de intellektuelle føler seg satt på sidelinja, får de skaffe seg større utringning». Debatten er i gang, avissidene fylles og Nina Witoszek angrer litt på at hun ba om mikrofonen.

-  Det var en kommentar midt i farten, en av mine ironier, sier hun på norsk, mens den polske aksenten sleper seg beskjedent etter. Hun rister oppgitt på hodet mens hun skjenker te i sin magiske hage med rosebuskene.

-  Hadde jeg visst hvor kosmisk viktig det skulle bli, skulle jeg holdt kjeft og sagt noe om den norske selvgodheten, for eksempel, som er mer politisk korrekt.

-  Hvorfor er det så galt å gi kjendiser spalteplass?

-  Fordi deres liv og uttalelser er ofte så banale som pølser fra Seven-Eleven. Men jeg er ikke særlig smart selv heller, spesielt ikke når det gjelder den kjendiskommentaren.

Så det er sånn hun gjør det. Hun lufter sin skarpe tunge, og så smiler hun ungpikesmilet sitt. Witoszek er så lett i kroppen, som ei lita jente. Men hun er tung i hodet. Tungintellektuell. Professor ved universitetet. Foreleser, skriver teater, er musikkinteressert. Hun er noe så sjeldent som en humoristisk rabulist. På få år har hun befestet seg som en av landets ti viktigste intellektuelle.

-  Problemet er, fortsetter hun.

-  At det vokser fram en ny generasjon i Norge som vil bli sett, og aller helst vil de kamera skal følge dem på toalettet også. Og media spiller med. Det er slutt på en intimitets- og skamkultur. Folk ønsker egentlig at Big Brother ser på dem, som i et totalitært samfunn. Jeg vet hvordan det er. Jeg kommer fra et totalitært system som degraderte mennesker til de bare var instrumenter i høyere makters hender.

FOR POLSKE MYNDIGHETER var hun mer et hår i suppa enn et instrument. I 1983 ga de henne valget: Forsvinn fra Polen umiddelbart, eller bli, og mist alle dine borgerrettigheter. Alt hun hadde gjort var å oversette Animal Farm til polsk.

-  Jeg var ung og naiv, bare 23 år. Opptatt av litteratur. Der og da forsto jeg hva kommunismen dreide seg om. Det ble en åpenbaring for meg. Hva slags system lever du i når du risikerer år i fengsel for å oversette ei bok?

-  Ble du forfulgt?

-  Jeg var utsatt for forskjellige typer, la oss si...ubehagelige opplevelser. Etterretning og politiavhør. Alt var kontrollert, telefonen var overvåket. Går du gjennom den prosessen i ett år, kan du godt havne på Gaustad etterpå. Jeg vil helst ikke snakke mer om det.

Den første sommeren i Norge var en sommer med strålende sol, akkurat som denne. Nina var på grensen av sammenbrudd. Hun kom hit som flyktning under unntakstilstanden. En morgen i 1983 sto hun på Nationaltheatret stasjon, uten ett øre i lommeboka og med telefonnummeret til noen hun aldri hadde møtt.

-  Jeg så på alle de vakre og snille menneskene som gikk forbi og tenkte at jeg var kommet til Soria Moria. Selv følte jeg meg som skitt.

Hun ble tatt vare på. Fikk klær og mat og hvile.

-  To gode samaritaner reddet meg. Det skal jeg aldri glemme. Jeg har fått et hjem i Norge. Før var jeg en flyktning, men jeg er over det nå. Jeg er historiens bastard og en verdensborger.

DET VAR IKKE STÅENDE applaus på universitetet heller da hun ankom. I Oxford ville de gjerne ha henne som forsker, men i Norge kom den ene søknaden etter den andre i retur. Det var ikke før Arne Næss plukket henne opp personlig, at det ble sving på sakene. Han introduserte henne til den akademiske eliten. Mange av dem hadde, til hennes store overraskelse, sterke sympatier med regimet hun flyktet fra. Det er ikke lenge siden Pol Pot ble regnet som en grepa kar blant akademikerne i Norge.

-  Det var ubehagelig og komisk når folk forsøkte å lære meg hva den virkelige sosialismen dreide seg om. Maoistene virket mest forvirrende på meg, fordi de var utrolig entusiastiske når det gjaldt hjelp til den polske Solidarnosc. De smuglet utstyr, kopimaskiner og printere til undergrunnsforlag i Polen, og skrev protestbrev de trodde skulle reformere kommunismen. Den mest tragikomiske misforståelsen i den 20. århundrede.

Som 23-åring hadde hun ikke språk og mot nok til å slå tilbake rødvinsradikalerne. Men hun er tilbake i ringen nå.

Hun har forsket på norsk kultur. Hun har terget på seg Jon Michelet og Hans-Wilhelm Steinfeld, for å nevne noen. Stukket nesa si fram og karakterisert oss så smertelig på kornet at hun mottok Fritt Ord-prisen tidligere i år. Nå ligger kjendisene og rikssynserne på hoggestabben.

-  Vanlige mennesker er mye mer komplekse enn mange kjendiser, eller intellektuelle for den saks skyld. De er ofte selvopptatte og bortskjemte. Ikke alle er det, men mange.

Det er bare ett problem. De intellektuelle som klager over at de ikke blir hørt, sitter aller helst inne på kontorene sine. Å figurere i avisspaltene gir ikke så mye status. Kanskje bare i Morgenbladet, under tvil. Eller Samtiden. Muligens har det noe med norsk presse å gjøre. De vil altså gjerne bli hørt, men ikke intervjuet. Nina Witoszek kjenner at hun kanskje allerede har sagt for mye.

-  Jeg nærmer meg et nivå der jeg blir oppbrukt. Jeg må snart trekke meg tilbake.

-  Hvis de intellektuelle har noe på hjertet, hvorfor kommer de ikke på banen?

-  Jeg tror mange gir litt opp, fordi de er utålmodige med forenkling, tabloidisering eller feilsitering. Kanskje de føler de kaster bort tiden på å forklare hva de mener om kjendiser. Mange foretrekker å utgi ei bok i stedet. Det har jeg stor forståelse for.

-  Det virker ganske defensivt.

-  Alle kulturer har sine kjettere og sine yndlinger. Med det er oftest kjetterne som vinner til slutt. Resten blir glemt. Ta Bjørnson. Han var altfor elsket. Nå er han glemt i Europa, men Ibsen, som reiste bort og var rasende på Norge, han er husket som et stort geni.

-  Så dette kan være ditt siste intervju?

-  Ja, det kan være det. Men jeg skal komme tilbake. Med nye tanker.

ALLEREDE SOM BARN HADDE hun en sterk motvilje mot sitt fødenavn. Valentina. Det har et ekko av adel i seg. Et høytidelig navn på denne ungen som var så opprørsk. De skjønte det, hele familien, at det Valentina-navnet var en tabbe. Nina passet bedre, selv om det navnet ikke eksisterer på polsk. Hun spilte piano, selvsagt. Hørte på Radio Free Europe og Voice of America når hun ikke øvde. Høykultur, dannelse og gudstjeneste på søndagen.

Hun hadde en mor og en far, som tross sin hang til dannede konversasjoner og litterære foredrag, var i opprør mot systemet. En ettermiddag banket tre svært bestemte menn på døra. Nina kan ikke ha vært mer enn seks, sju år, men hun forsto at besøket ikke var en vennskapelig visitt. Mennene ville snakke med hennes mor som hadde uttalt seg kritisk på et partimøte. De krevde at barnet hentet sin mor med det samme.

-  Du kan si at de kan kysse meg i ræva, sa moren rolig, mens hun fortsatte og stelle på kjøkkenet. Lille Nina var kanskje opprørsk, men ikke mer enn at hun lot diplomatiet vinne. Hun gikk tilbake og sa at hvis det passet mennene, kunne de gjerne få kysse hennes mor på ryggen.

Hun ler så de smale skuldrene rister når hun forteller den historien. Det er enklere nå, når regimet er historie og frykten har sluppet taket.

-  Mennesker som har gått gjennom tilstander, regimer, ydmykelser, de må forsvare seg. Jeg tror humor og lek blir skapt av frykt. Da snakker jeg ikke om å være redd for å miste jobben, eller å bli syk. Men den nesten dyriske redselen. At du kan dø. At du ikke har noe forsvar. At du en dag bare kan forsvinne, fordi politiet tar deg. I en del jødiske samfunn har de utviklet en vidunderlig form for humor for å leve med virkelighetens redsler. Jeg tror på det lekende mennesket.

HAR DU HØRT VITSEN OM den nordnorske fiskeren som falt i vannet? Da hjelpemannskapene trakk ham opp, dypfryst og så vidt i live, spurte de ham hva han hadde følt mens han kjempet for livet i isvannet.

-  Æ har aldri vorre i så dårlig humør, svarte nordlendingen.

På dette punktet ler mange nordmenn. De humrer over den klissvåte fiskeren og tenker kanskje at de nordlendingene, de er jammen rare. Dårlig humør, liksom. Nå har hun endelig forstått spøken. Tjue år etter.

-  Jeg forsto ikke hva i all verden som var morsomt med det. Det tok lang tid før jeg forsto den norske spesialiteten - å underkommunisere.

Det er ikke første gang humoren hennes har vært på kollisjonskurs med omgivelsene. I 1991, da hun var bosatt i Irland, ga hun ut boka «Fables of the Irish Intelligentsia» under pseudonymet Nina FitzPatrick. Forlaget ville ha et pent bilde til omslaget. Pene jenter selger bra, tenkte Witoszek, og la ved et bilde av sin modellvenninne, iført en alpelue for anledningen. Boka ble en suksess og vant en prestisjetung litteraturpris. Men da de fant ut at kvinnen bak pseudonymet verken var ire eller modell, ble prisen resolutt trukket tilbake. En skandale, kalte man det.

-  Jeg var skuffet over reaksjonen, det må jeg innrømme, selv om jeg synes det var en fantastisk spøk.

DET PSEUDONYMET, Nina FitzPatrick, er ikke hentet sånn helt ut av det blå. Det er en kombinasjon av hennes navn, og navnet til hennes mann, Patrick Sheeran. En kveld, på en konferanse om irsk litteratur, fikk hun øye på denne kjekke, høye mannen. De har snakket sammen siden.

-  Han er min tvillingsjel. Men møtet var ikke særlig romantisk. Ikke på den konvensjonelle måten. Det er som å møte et menneske du har kjent i mange århundrer. En lang samtale som varer hele livet. Men det er ikke den fantastiske lidenskapen som du kjenner fra Hollywood.

-  Hvordan vet du at det er din tvillingsjel?

-  Med en gang. Det skjer veldig sjelden, kanskje bare en i en million, at man møter sin tvillingsjel. Så må man vente tre inkarnasjoner før man treffer dem igjen.

-  Så sjelden. Det er nesten litt urettferdig.

-  Livet er urettferdig. Hvorfor får noen kreft? Hvorfor dør barn? Hvorfor finner de fleste aldri den store kjærligheten? En tvillingsjel har det du mangler, og det du har lengtet etter. Alt er i dette mennesket. Har du sett jazzmusikere som improviserer? En begynner på en tema, mens den andre improviserer videre. De utfyller hverandre, og det gir en følelse av frigjøring, selvrealisering og lek. Når du finner din tvillingsjel, er den følelsen der hele tida.

KANSKJE MENNESKET IKKE TÅLER lykke i for store doser. Kanskje er det som de sier, at lykken bare kommer i korte glimt. Nå er det tre år siden Patrick døde. Nina mistet en del av seg selv.

-  Jeg måtte hoppe over mitt eget lik da han døde. Så jeg lever i en slags post mortem nå.

-  Et liv etter døden?

-  På mange måter så gjør jeg det.

Men hun tror livet etter døden er levelig. Nye prosjekter. Reiser. Tanker og mennesker.

-  Kan man gifte seg igjen etter noe sånt?

-  Absolutt. Minst fem ganger. Men å gifte seg er ikke så viktig lenger. Alt er uviktig, bortsett fra prosjekter som gjør at jeg glemmer her og nå. Det kan være en bok, en idè eller en person som trenger hjelp.

Hun har kommet over den verste skuffelsen. Men det blir aldri det samme.

-  Livet består jo av skuffelser, hvis du bare teller etter. Enten er det for dårlig vær, eller for vakkert vær, du finner ikke brillene dine. Når man tenker etter, er nesten alt skuffelse.

-  Er du veldig misfornøyd som person?

-  Jeg er stort sett misfornøyd med det jeg sier eller skriver. Kronisk. Men heldigvis ikke når jeg er midt i et prosjekt.

-  Kan du ikke betale en psykolog for å lære å elske deg selv?

-  Har du telefonnummeret til en psykolog som er smartere enn meg, så gjerne det.

SKUFFELSER ER IKKE DET VERSTE man har. Kos er det verste. Witoszek kan tåle mye, men kos, bare enighet og hygge så langt øyet rekker, det er begynnelsen på slutten. Det er det som kanskje er det største problemet med Norge, mener hun. Vi er så forutsigbare og trygghetssøkende at det grenser mot, ja, mot det koselige.

-  Unge i dag er mindre fordomsfulle, åpnere og mer humoristiske enn sine foreldre. 68-generasjonen hadde nesten ikke humor i det hele tatt. Men ungdommene er som tomme kopper. Du kan fylle dem med hva som helst.

Vi har lært oss å snakke pent om fred, natur og undertrykte stammer. Vi kan alle de riktige meningene på rams. Men tenker vi? Hvor mye refleksjon ligger bak ordene vi slår om oss med?

-  Alle går i demonstrasjonstog mot USA, men få protesterer mot folkemord eller russisk imperialisme. Hundre millioner mennesker er døde på grunn av Russland. Det største folkemordet i historien. Men ingen tar et oppgjør med det. Hvorfor? Er det kanskje en for stor utfordring for vår forestillingsevne? Det er så enkelt å mislike USA. De slår ikke tilbake.

-  Er ikke det demokratiets gave?

-  Nei, det er demokratiets dumhet. Du slutter å tenke. Man fokuserer på barbariet som er enkelt å angripe. Man risikerer ingenting. Likevel gir det den gode følelsen av selvtilfredshet.

Konflikt er ikke det verste. Kos er det verste.

-  Hvor lenge skal du snakke med ondskapen? Før du bekjemper den, og til og med går til krig? Jeg er helt overbevist om at Europa og FN skulle ha grepet inn mot serberne mye tidligere. De snakket og snakket og snakket mens hundre tusener døde.

Hun har snakket seg varm nå. Det får ikke hjelpe at hun skal på ferie om få timer. At denne sommerdagen er så vakker, og at folk flest aller helst vil lese om Mette-Marits kjoler og slippe å ta stilling. Witoszek fortsetter. Så mye dumhet. Så liten tid. Hun fortsetter et brennende innlegg mot Irak-krigen. Norge i sommerdøs. Kanskje er det ingen som hører? De spiller e-ore på radioen.