Til siste dråpe

Norge vil i framtida tjene mer penger på olje i borgerkrigsherjede Angola enn vi i dag gir i bistand til hele Afrika. Hvorfor er det så stille rundt Statoils virksomhet i den tredje verden?

«Statoil skal drive forretning på en etisk forsvarlig, bærekraftig og sosialt ansvarlig måte.» Fra Statoils verdimanifest DEN NORSKE STAT EIER 81 prosent av Statoil. Selskapet har gått fra å være et nasjonalt styringsredskap til å bli et internasjonalt oljeselskap med engasjementer i 25 land verden over. Flere av disse landene er blant de mest fattige, korrupte og voldsherjede i verden. Risikoen for å dras inn i lyssky forretningsvirksomhet er påtakelig. Klarer Statoil å holde sin sti ren?ANGOLA, 4. APRIL 2002: Landet ligger i ruiner. En halv million mennesker har mistet livet siden 1975, som følge av borgerkrigen. Oljeinntektene har finansiert regjeringspartiet MPLAs krigføring mot opprørsbevegelsen UNITA {ndash} som på sin side har hatt kontrollen over diamantene. Denne dagen inngår partene våpenhvile. Slike avtaler har blitt brutt før. Ifølge Flyktningerådet befinner Angola seg i dag i en av verdens mest akutte humanitære krisesituasjoner. Landet er mineinfisert, og befolkningen har verken tilgang til veier, beiter eller dyrkbar jord. Det angolanske folket har opplevd grove brudd på menneskerettighetene, og en tredjedel er drevet på flukt i eget land. Store summer av oljepengene, som utgjør 87 prosent av landets totale inntekter, har tatt veien fra det statseide oljeselskapet Sonangol og havnet i lommene til kretsen rundt president Eduardo dos Santos.Angola, som fra naturens side er et av verdens rikeste land, er av FN rangert som et av verdens fattigste.BLANT FORSKERE ER DET ENIGHET om at Angola er et skrekkeksempel på fenomenet «The Paradox of Plenty» {ndash} rikdommens paradoks. I stedet for å sikre sosial utjevning og økonomisk utvikling sørger oljerikdommen for at den sittende eliten styrkes på bekostning av folket. Mens oljeinntektene i Angola har eksplodert de siste åra, har satsingen på helse og utdanning minket dramatisk. Mens en vanlig funksjonær tjener 500{ndash}600 dollar i året i Angola, gir presidenten 25000 dollar til hvert parlamentsmedlem i årlig julegratiale. I dette farvannet deltar norske Statoil i det store spillet om oljen.RUNDT 1990 BEGYNTE STATOIL å få internasjonale ambisjoner, og Angola var et av landene de fattet interesse for. Det kan vise seg å være et smart trekk {ndash} for Norge.Selskapet er involvert i viktige angolanske oljeblokker. Magasinet sitter på beregninger som viser at Statoil og Norsk Hydro, som også er inne i Angola, om ti år vil tjene inn 3,78 milliarder norske kroner (500 millioner USD) årlig til myndighetene i Angola. Men de kommer til å tjene enda mer penger på det fattige landet selv: I 2007 vil Statoil og Norsk Hydro årlig kunne tjene inn 5,29 milliarder kroner (700 millioner USD). Av disse pengene vil hele fire milliarder kroner årlig havne i den norske statskassa. Til sammenlikning er dette mer enn hva Norge i dag gir i årlig bistand til hele Afrika.Disse antatte inntektstallene er hentet fra en studie om utvikling av privat sektor, gjennomført av et namibisk konsulentfirma. Studien ble bestilt av norske myndigheter.{ndash}Hvis Statoil mislykkes i Angola, tappes Norges oljeformue. Lykkes selskapet, tapper vi ressurser fra et av verdens fattigste land, sier Helge Ryggvik, som er økonomisk historiker ved Universitetet i Oslo. {ndash}Dette vil jeg kalle utbytting. Da vil Statoil lykkes med det utenlandske selskaper mislykkes med i Norge: å ta ut oljerikdommen av et annet land.HAR STATOIL VÆRT med på å finansiere borgerkrigen i Angola?{ndash}Statoil er medansvarlig, sier leder Simon Taylor i Global Witness. Den britiske organisasjonen har dokumentert vestlige oljeselskapers indirekte finansiering av krigen i Angola. De såkalte signaturbonusene som oljeselskapene betaler regjeringene før de begynner å utvinne olje, karakteriseres som «institusjonalisert korrupsjon». Statoil har gitt etter for kravet om å publisere hva de betaler til regimene. I 1999 betalte selskapet {ndash} mens borgerkrigen herjet Angola {ndash} en signaturbonus på 454,8 millioner norske kroner til MPLA-regimet.Men Statoils samfunnsdirektør Geir Westgaard benekter at selskapet dermed har vært med på å fyre opp under krigsbålet. {ndash}Hva mener dere med å si at Statoil har finansiert borgerkrigen? Pengene har ikke gått til borgerkrigen. Pengene har gått til myndighetene, som har brukt inntektene til å finansiere kampen mot opprørsbevegelsen UNITA, sier Westgaard{ndash}Pengene Statoil tjener inn til angolanske myndigheter, har verken gått til folket eller til utvikling, men til å berike den herskende eliten og til å smøre maskineriet og borgerkrigen, sier Vest-Afrika-ekspert Morten Bøås ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. {ndash}Hvis ikke Statoils ledelse innser dette, er de forferdelig naive, mener forskeren.HVORFOR ER DET INGEN DEBATT om hvorvidt et av verdens rikeste lands oljeselskap skal tjene så store penger på olje i et av verdens fattigste land?Få organisasjoner i Norge er representert i Angola, men flere av de som er der, har tette bånd til oljeselskapet. Statoil sponser Norsk Folkehjelp og samarbeider med Amnesty International Norge og Flyktningerådet. Et søk Magasinet har foretatt i Aftenpostens, Dagbladets og Dagens Næringslivs nyhetsarkiv viser at ingen av disse organisasjonene har uttalt seg negativt om oljeselskapets operasjoner i Angola de seinere åra.{ndash}Det er vanskelig for Statoil å være Statoil i Angola. Setter de for store krav til myndighetene når det gjelder menneskerettighetene, kommer de i bakerste rekke når det gjelder oljeutvinningen, sier Benedicte Giæver, som inntil denne uka var konstituert generalsekretær i Flyktningerådet. Organisasjonen mottar årlig en million kroner av Statoil. Til gjengjeld skal Flyktningerådet kurse oljeselskapets ansatte i menneskerettigheter og humanitært arbeid. {ndash}Har ikke Statoil kjøpt seg til taushet?{ndash}Nei. Det er flott at Statoil tar dette samfunnsengasjementet.{ndash}Har dere mulighet til å kritisere Statoil offentlig?{ndash}Selvsagt, vi har blant annet oppfordret dem til å åpne for innsyn i de økonomiske avtalene med angolanske myndigheter. Men vi vil først gå til Statoil og si hva vi mener før vi går ut i media. Det er ren høflighet, det, sier Giæver.AMNESTY INTERNATIONAL NORGE har en liknende avtale som Flyktningerådet.{ndash}Klart det er komplisert at Statoil er inne i land som Angola, hvor myndighetene bryter menneskerettighetene, sier generalsekretær Petter Eide. I år mottok norske Amnesty én million kroner fra Statoil. Eide presiserer at de ikke samarbeider med Statoil fordi de anser selskapet som et «rent» selskap, men fordi de ønsker å påvirke det til å ta mer etisk ansvar.{ndash}Oljeselskapene smører disse regimene med penger {ndash} som igjen styrker myndighetenes maktgrunnlag for undertrykkingen. Men det mest problematiske er når oljeselskapene bidrar til brudd på menneskerettighetene ved at de ber myndighetene om politibeskyttelse mot aksjonister og demonstranter. Vi har flere eksempler på at politiet da både dreper og mishandler befolkningen, sier Eide. {ndash}Klarer dere være like krasse overfor Statoil nå som dere samarbeider med dem?{ndash}Ja, det mener jeg. Hvis det viser seg at vi ikke greier å være like kritiske, må vi bryte avtalen.{ndash}Men det har vært nokså stille rundt Statoils engasjement i Angola.{ndash}Det er mange grunner til det. Ved en eventuell situasjon vil vi være like kritiske mot dem som mot alle andre, sier Eide.PÅ EN AV NORSK FOLKEHJELPS mineryddingsmaskiner i Angola står en velkjent logo: Statoil-dråpen. {ndash}Det er veldig positivt at Statoil bevilger penger til oss {ndash} og vi håper på utvidet samarbeid, sier Ivar Christiansen, informasjonssjef i Norsk Folkehjelp. {ndash}Vi vil ikke at det skal komme noe negativt fra vår side om Statoil, legger han til.I år fikk Norsk Folkehjelp en halv million fra oljeselskapet. Til gjengjeld må de sørge for at sponsingen blir kjent. Og Statoil har rett til å bruke Norsk Folkehjelps navn og logo når de markedsfører sitt arbeid i Angola.{ndash}Fra norsk side tas det store ressurser ut fra Angola. Og da er det bare rett og rimelig at vi gir humanitær bistand tilbake. Vi kommer til å ta ut milliarder fra dette landet {ndash} og vi putter bare millioner inn. Det er et stort misforhold her. Derfor mener vi at Statoil burde lagt igjen mye mer penger i de landene de jobber i, sier Christiansen.HVOR KRITISKE ER NORSKE FORSKERE til Statoils engasjement i utlandet? Professor Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt leder et treårig prosjekt som skal vurdere hvilket ansvar vestlige oljeselskaper har når de gjør forretninger i den tredje verden. {ndash}Tidligere var oljeselskapenes innblanding spøkelset. Nå er alt snudd: Nå krever man at oljeselskapene blander seg inn. Vi må være forsiktige så vi ikke går helt av skaftet, sier prosjektlederen.Nå hører det med til historien at Moes forskningsprosjekt via Forskningsrådet er finansiert blant annet av Statoil. Og at prosjektet nøyer seg med å se kritisk på andre vestlige oljeselskaper {ndash} og ikke Statoil. {ndash}Kan vi stole på din integritet som forsker når du indirekte lønnes av Statoil?{ndash}Det er et helt legitimt spørsmål. Men slik forskningsprogrammet er organisert, har vi avstand til dem som finansierer, og forståelse for kritisk forskning. Ideelt er det kanskje ikke. Men det er sånn det er, svarer Moe.{ndash}DE TI SISTE ÅRA har vestlige oljeselskaper {ndash} også Statoil {ndash} hatt en tendens til å ansette sine kritikere, for på den måten å ufarliggjøre dem, sier oljeforsker Ryggvik. Nesten all forskning på olje i Norge finansieres delvis av oljeselskapene. Prosjektene til Forskningsrådet finansieres ofte i tillegg direkte av et oljeselskap. Tidligere leder av oljeforskningsprogrammet Petropol, professor Helge Hveem, mener at forskerne er voksne folk som ikke lar seg styre. Overfor Magasinet foreslår han to frittalende forskere som skal være kritiske til Statoil. Den ene, professor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI, har i sommer blitt kritisert fordi han delvis lønnes av oljeselskapet TotalFinaElf {ndash} samarbeidspartner med Statoil i Angola. Den andre, professor Daniel Heradstveit ved NUPI, er ekspert på oljeselskapers forhold til menneskerettigheter i land som Aserbajdsjan og Iran. En av hans rapporter har vært direkte finansiert av Statoil.{ndash}Det som er problematisk for meg, er at jeg faktisk har en greie på gang med Statoil, så det blir litt vanskelig å gå ut i mediene, sier Heradstveit på telefon, og ber om ei natts betenkningstid på å svare på om han vil la seg intervjue av Magasinet.Dagen etter er svaret nei.HVOR KRITISKE ER NORSKE MYNDIGHETER til et regime som Angolas? Årlig gir vi 157 millioner i humanitær bistand til og langsiktig utviklingssamarbeid til Angola. 7,5 millioner kroner av disse er øremerket det angolanske petroleumsministeriet.Over fire år skal Norge bruke 22 millioner kroner på å styrke et legalt rammeverk rundt petroleumsvirksomheten, opplyser NORAD.Denne typen bistand gis også til enkelte andre land, men: Er det tilfeldig at Norge bruker millioner av bistandskroner på en av de viktige aktørene i spillet om å få operatørskap på angolansk sokkel? Kan en slik bruk av bistandsmidler oppfattes som smøring?{ndash}Det er iallfall et riktig spørsmål å stille, mener forsker Helge Ryggvik.NESTE UKE FYLLER STATOIL 30 ÅR. Da samles statsråder, embetsmenn, professorer, direktører og andre samfunnstopper til konferansen «Olje og makt» i Oslo. De skal diskutere oljevirksomhetens betydning for samfunnsutviklingen. Foredragene og perspektivene er mange. Men ett har de utelatt: Hvordan oppfører norske oljeselskaper seg i utlandet? Slik svarer fagforeningsleder og styremedlem i Statoil, Stein Bredal, på spørsmål om han vet om selskapet har vært innblandet i korrupsjon:{ndash}Det blir et definisjonsspørsmål. Statoil vil hardnakket si nei. Men du må betale skyhøye avgifter når du kommer inn i et land {ndash} og hvor havner de pengene? Vi har hørt rykter om «penger i konvolutt»-historier. Men konkrete bevis? Nei, sier Bredal.SAUDI-ARABIA, IRAN, VENEZUELA, Kina, Russland, Nigeria. Statoil har det siste tiåret klamret seg fast i noen av verdens mest konfliktfylte, totalitære og korrupte stater. Denne lille historien handler om da Nigerias militærdiktator Sani Abacha i 1997 belønnet sin frisør med ei oljeblokk. Frisøren gjennomførte en privat budrunde, hvor spillet gikk ut på at det selskapet som var villig til å betale mest penger under bordet, fikk oljeblokka. I en ennå upublisert forskningsartikkel skriver forsker Ryggvik at Statoil-direktør Idar Johnsen innrømmer at Statoil vurderte seriøst å by på blokka. Statoil var i allianse med British Petroleum (BP). Og BPs sjef for Vest-Afrika, direktør David Bampford, hevder at Statoil var villig til å strekke seg betydelig lenger enn BP for å sikre seg svartebørskjøpet. Johnsen hevder at Statoil ikke presset på mer enn BP.Av frykt for negativ publisitet skal BP ha fått stanset kjøpet. {ndash}Dette bekrefter langt på vei at Statoil var villig til å kjøpe oljefelt på svartebørs i Nigeria. Altså at de var villige til å betale penger under bordet, sier forsker Ryggvik. Statoil-ledelsen har gjennomlest artikkelen, uten innvendinger. Er dette Statoils måte «å drive forretning på en etisk forsvarlig, bærekraftig og sosialt ansvarlig måte»? {ndash}Nei, denne historien rimer selvsagt ikke med våre retningslinjer, sier Statoil-direktør Westgaard.{ndash}Hvis historien er riktig, så er vel dette et forsøk på korrupsjon eller bestikkelse?{ndash}Ja, jeg er ikke uenig i den karakteristikken. Her framstilles vi som en aggressiv part som motvillig ga oss, og egentlig var villig til å fire på våre etiske prinsipper. Men det er gitt klar beskjed fra toppen om at vi skal heller «walk away from a deal» enn å inngå avtaler med denne typen premisser. Etter tre dager hevder Statoil at BP-direktørens påstander er gale. Grunnen til at artikkelen ble godkjent, er at det ville være «for omfattende» å verifisere alle opplysningene i den».STYRKER STATOILS NÆRVÆR I UTLANDET demokrati og menneskerettigheter? Selskapets verdimanifest kan lett gi et slikt inntrykk. For Statoil er det et konkurransefortrinn å bli assosiert med Norge, sosialdemokrati og Nobels fredspris. Mens amerikanske selskaper kan skilte med USAs hær, kan Statoil skilte med fred. Med denne imagen i bagasjen har selskapet kastet seg på «Det store spillet» om oljen i Kaspihavet, med USA og andre stormakter som bakspillere. Statoil har valgt å samarbeide med diktatoren Hejdar Alijev. I et konsortium av oljeselskaper har selskapet fra fredslandet hatt ansvar for kontakt med befolkningen. Alijevs regime undertrykker den politiske opposisjonen, kontrollerer fagbevegelsen og knebler den frie pressen {ndash} og kritiseres av Amnesty for tortur og mishandling. Flere forskere Magasinet har snakket med, påpeker at Statoil, når selskapet støtter Alijev, har interesse av at hans diktatorregime består. Skulle presidenten bli veltet, vil Statoils avtaler plutselig kunne bli verdiløse. Hvor «sosialt ansvarlig» er det av Statoil å støtte et slikt regime?Statoil hevder at «måten vi gjør forretninger på er viktigere enn spørsmålet om hvor vi gjør dem».På hjemmesida skryter de av å ha gjennomført en spørreundersøkelse i Aserbajdsjan, der 70 prosent av «folk i politiske sirkler» tror at utenlandske oljeselskapers investeringer vil bidra til vekst og utvikling. HVEM ER DISSE POLITIKERNE Statoil har intervjuet? En rapport fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) fra i fjor høst gir et annet bilde: Dybdeintervjuer med 20 personer fra landets politiske opposisjon konkluderer: De vestlige oljeselskapene er i beste fall irrelevante for utviklingen av demokrati og respekt for menneskerettighetene. I verste fall forverrer de situasjonen i Aserbajdsjan. Med sin kortsiktige kommersielle tankegang anklages selskapene for å styrke diktaturet, svekke den politiske opposisjonen og boikotte den frie pressen. Alle er enige om at oljeindustrien fyrer opp under landets korrupsjonskultur. Og flertallet synes ikke Statoil er verre enn de andre oljeselskapene. Bare et lite mindretall mener Statoil er bedre.NÅR MAGASINET I LIKHET MED NUPI betegner regimet i Aserbajdsjan som et diktatur, sier Statoils mann:{ndash}Karakteristikken av presidenten i Aserbajdsjan får stå for Dagbladets regning. Jeg syns ikke det er Statoils oppgave å karakterisere statsledere eller politikere i landene vi opererer i, sier Westgaard. {ndash}Er det ikke viktig for Statoil å ta stilling til hvorvidt man samarbeider med et demokratisk regime eller ikke?{ndash}Det er viktig for oss å kartlegge forholdene i landene vi opererer i. Men det er ikke alle de vurderingene vi ser noen grunn til å gå ut med eksternt, sier direktøren for samfunnsansvar.DE NORSKE OLJEARBEIDERNES største fagforening, OFS, har oppfordret Statoil-ledelsen til å anerkjenne den uavhengige fagbevegelsen i landet. Den offisielle beskrives som mafiøs, styrt av regimet, og med flotte Mercedeser som framkomstmiddel. Da Statoils styre i september 2000 reiste til hovedstaden Baku for å bearbeide Alijevs regjering {ndash} med håp om å få et operatørskap {ndash} reiste også fagforeningen ned. På eget initiativ tok OFS med seg Mirvary Gahmanarova, en av de uavhengige fagforeningslederne på et møte hos Statoil-ledelsen i Baku.{ndash}Vi merket at Statoil-ledelsen mislikte sterkt at vi tok henne med. Det virket forstyrrende på Statoils strategi: å innynde seg hos det sittende regimet for å få operatørskap. De var nervøse og mistenksomme og veldig forsiktige med hva de sa under møtet, sier OFS-leder Terje Nustad til Magasinet. {ndash}Hvis en støtte til den uavhengige fagbevegelsen fører til at Statoil blir kastet ut av landet, vil det være et bevis for at dette ikke er et regime Statoil kan støtte, mener Nustad.Statoil-direktør Westgaard: {ndash}Hvis du spør om Statoil har til hensikt å støtte opposisjonen i Aserbajdsjan, så er svaret selvsagt nei. Vi støtter ingen. Vi forholder oss til myndighetene. Og jeg kjenner meg ikke igjen i en beskrivelse av at Statoil ikke er åpen for kontakt med forskjellige fagorganisasjoner, sier Westgaard. Oljeforsker Helge Ryggvik har flere ganger vært i Baku og truffet den uavhengige fagbevegelsen og andre regimekritikere.{ndash}Statoil har brukt den aserbajdsjanske befolkningen i spillet om konsesjoner. Selskapet har brukt Norges snille image. Men når det kommer til stykket, tror jeg ikke Statoil vil opptre annerledes enn et hvilket som helst annet oljeselskap, mener forskeren.{ndash}HVOR STOPPER NÆRINGSLIVETS ANSVAR, og hvor begynner regjeringens? spør seniorforsker og Angola-ekspert Inge Tvedten ved Chr. Michelsens institutt, og legger til at dette er et viktig spørsmål når to dels statseide norske selskap opererer i et land som Angola.{ndash}Det virker som regjeringen og Utenriksdepartementet ikke er bevisste nok på hvor denne grensen går {ndash} og det er et problem i land der situasjonen i forhold til sosial utvikling og menneskerettigheter er så problematisk som i Angola. Jeg har ikke inntrykk av at de legger seg opp i hvordan Statoil og Norsk Hydro opptrer i slike land, sier Tvedten.Om politikerne er lite interessert, finnes det forskere med klare oppfatninger om hvilket ansvar Statoil bør ta. {ndash}Statoil har fått veldig lite kritikk for sin utenlandsvirksomhet, sier forsker Morten Bøås ved Senter for utvikling og miljø.Han synes ikke det holder at Statoil sier de forsøker å bekjempe korrupsjon samt bevilger noen millioner til humanitært arbeid. {ndash}Spørsmålet er fortsatt: Er det etisk forsvarlig å operere i land der pengene aldri kommer andre til gode enn elitene? Statoil kan ikke bare si: «Nei, vi visste ikke hva de gjorde med pengene.» Statoil må i stedet si: «Nei, dette er ikke et land vi ønsker å operere i.» Så tøft må det statseide selskapet være, sier Bøås. Som ikke er invitert til «Olje og makt»-konferansen denne uka. Bør Statoil trekke seg ut av Angola? thomas.ergo@dagbladet.no alexandra.beverfjord@dagbladet.no

<HLF>- Ikke lett:</HLF> - Det er ikke lett for Statoil å være Statoil i Angola, sier Benedicte Giæver i Flyktningerådet.
<HLF>Kritisk forskning?</HLF> NUPI-forsker Daniel Heradstveit vil ikke la seg intervjue om Statoil i Aserbajdsjan. På grunn av sine bånd til Statoil. Foto: Scanpix
<HLF>Finansierer krig.</HLF> Innser ikke Statoils ledere at pengeoverføringene til Angola har gått til borgerkrigen i landet, er de forferdelig naive, sier forsker Morten Bøås. Foto: Veronica Melå
<HLF>Diktator:</HLF> Betegnelsen på Hejdar Alijev, Aserbajdsjans president, får stå for Dagbladets regning, mener Geir Westgaard i Statoil. Foto: Scanpix
<HLF>Tar ansvar: </HLF> Statoil er ikke enig i at oljerikdommen i Angola har finansiert borgerkrigen som har lagt landet i ruiner. Tvert imot. - Pengene har gått til myndighetene, som har brukt inntektene til å finansiere kampen mot UNITA, sier Geir Westgaard, Statoils direktør for samfunnsansvar. Foto: Scanpix
<HLF>Ingen offentlig kritikk.</HLF> Amnestys Petter Eide synes det er problematisk at Statoil er i Angola. Amnesty mottok i år én million kroner av Statoil. Foto: Ole C.H. Thomassen
<HLF>Oljeforsker:</HLF> - Lykkes Statoil, tapper vi ressurser fra et av verdens fattigste land, hevder økonomisk historiker Helge Ryggvik. Foto: Jørn H. Moen
<HLF>Oljeblokk på svartebørs:</HLF> Da Nigerias diktator Sani Abacha i 1997 belønnet sin frisør med en oljeblokk, skal Statoil ha ivret for å kjøpe den med penger under bordet, ifølge en forskningsartikkel som snart publiseres. Statoil hadde ingen innvendinger mot artikkelen, inntil Magasinet slo på tråden. Foto: Scanpix
<HLF>Korrupsjon:</HLF> Store summer av oljepengene, som utgjør 87 prosent av Angolas totale inntekter, har tatt veien fra det statseide oljeselskapet Sonangol og havnet i lommene til kretsen rundt president Eduardo dos Santos. Foto: Scanpix
<HLF>Ubeleilig besøk.</HLF> Fagforeningslederne Stein Bredal (t.v.) og Terje Nustad tok med seg Mirvary Gahmanarova fra den uavhengige fagbevegelsen til et møte med Statoil-ledelsen i Aserbajdsjan. - Det mislikte de sterkt. Det virket forstyrrende på Statoils strategi: å innynde seg hos det sittende regimet for å få operatørskap, sier Nustad. Foto: Leif Stang