Tilbake til teatret

Og der sitter den premiereklare skuespilleren, forfatteren og vinkjenneren Klaus Hagerup (56) og forsøker å høre hva han selv sier. Det er ikke lett.

- SNAKKER JEG like høyt som dem?Bristol, mandag morgen. Ved bordet bortenfor Klaus Hagerup sitter noen unge menn. Et reklamebyrå. De skråler, de ler høyt, og nå lurer altså Hagerup på om han snakker like høyt. Han gjør ikke det. Langt ifra. - Du gjør ikke det. - Nei? Han er i ferd med å fortelle om høstens fire premierer, og som den høflige mannen han er, vil han gjerne nevne alle som er med i de ulike oppsetningene. Han lener seg over bordet. {ndash}Benedicte Adrian Mouton og Ingrid Bjørnov har altså laget musikken. Og Nils Nordberg og jeg har skrevet teksten. {ndash}Det var «Den syngende frøken Detektiv»?{ndash}Ja. Jannike Kruse spiller hovedrollen. Og så er det «Doktor Dyregod» på Riksteatret. Jon Skolmen spiller...ETTER FLERE ÅR MED BØKER er Klaus Hagerup tilbake ved teatret. Hele fire premierer har han denne høsten. I tillegg til de to han allerede har nevnt, er det en kriminalkonsert for barn med Oslo Filharmoniske Orkester. {ndash}En førti minutters krimkonsert der instrumentene forsvinner. Håkon Berge har laget musikken. Nils Nordberg har vært kriminalkonsulent. Anne Marit Jacobsen, Johannes Joner og Kim Haugen leser. Bentein Baar...Og i desember er det premiere på «Julesnappern» i Tromsø Kulturhus. {ndash}Opprinnelig et stykke jeg skrev for Nationaltheatret, men så gikk Ellen Horn av og, ja, det er mulig det ikke var godt nok, men nå er det omarbeidet... Han stanser opp, lener seg nærmere.{ndash}De roper, hvisker han og nikker mot nabobordet. {ndash}Hva? {ndash}De roper! Jeg klarer ikke sitte her. Jeg får hetta! Hagerup reiser seg demonstrativt, hvisker at vi må bytte bord. Han tar med seg kaffekoppen og krysser gulvet. Halvveis stanser han.{ndash}Jeg har mistet dybdehørselen, sier han unnskyldende. {ndash}Jeg hører alle stemmer i en flate. Det høres ut som om det sitter åtte mann ved bordet vårt.{ndash}OPPRINNELIG VAR JEG SKUESPILLER, forteller Klaus Hagerup. Han er helt rolig nå. {ndash}Ikke så god, men jeg var i hvert fall skuespiller. Jeg fikk små merkelige roller. Da jeg var ung, drømte jeg om Hamlet og Peer Gynt. Og så ble høydepunktet tjuven Blom i «Pippi Langstrømpe».{ndash}Var det trist?{ndash}Nei, det var ikke det. Det var der jeg hørte hjemme. Jeg spiller noen småroller fremdeles. Jeg hadde nettopp en liten rolle i «Fox Grønland», en litt forvirret mann. Kona var kidnappet. Den er ikke sendt ennå, tror jeg. Da Klaus Hagerup vokste opp, bestemte han seg for at han aldri skulle bli forfatter. Riktignok kom han ut med en diktsamling i ung alder, men etter det var det stopp. I stedet skrev han for teatret. Så begynte han på biografien om sin mor, Inger Hagerup. {ndash}Da løsnet det. Jeg fant ut at det å skrive og tenke er to forskjellige ting. Til mindre jeg tenkte, til bedre skrev jeg. Og når jeg slappet helt av og bare dundret løs, skjedde det noe med tankene og språket mitt. Og da jeg skrev om Inger, så merket jeg plutselig at... at... nei, dette blir banalt. {ndash}Kom igjen?{ndash}Jeg kjente lukten av henne, jeg så henne for meg. Hun vokste fram og ble levende. En dag var jeg i NRK og hørte samtlige intervjuer som var laget med henne. Det var som å se en sånn rask film der du ser en blomst åpne seg for så å visne. På tolv timer hørte jeg min mor bli gammel. Og det var først da, og dette var tre{ndash}fire år etter at hun døde, det var først da at jeg oppdaget at hun var død for alltid. For milliarder av år. Det er i denne biografien han skriver om da hans mor fortalte at faren Anders kanskje ikke var hans far. {ndash}Jeg ville fått vite det etter at hun var død. Hun hadde lagt ting i en... Men så..., ja, så sa hun det. En sein kveld. At det var tre muligheter. Men jeg opplever Anders som min far og har alltid tenkt ham som min far. Det med gener har ikke skapt noen vanskeligheter for meg. Etter biografien løsnet det altså litterært, og Klaus Hagerup har en rekke egenskrevne suksesser i bokhylla hjemme i Fredrikstad. Ungdomsbokserien om Markus og Diana, og ikke minst de tre bøkene om seniorhumoristen Magnus Wormdal. Han har fått en rekke priser og anmeldelser som «denne boka er så morsom at den burde vært utstyrt med et advarselsskilt». {ndash}ER DET SANT AT DU DRIKKER og spiser opp alt du tjener? {ndash}Hva? Nei, det stemmer ikke . Hvem er det som har sagt det? {ndash}Men du er glad i mat og vin?{ndash}Jo da. Jeg er ingen ekspert, men er glad i vin. Spesielt italiensk vin. Men jeg bruker ikke opp alle pengene mine på mat og vin. Hvem fader er det som har sagt det? Å, det er Jostein Gaarder! Han gjør akkurat det samme. Han drikker og spiser opp alle pengene sine.Mange har påpekt den ytre likheten mellom Jostein Gaarder og Klaus Hagerup. De har de samme faktene, de blunker, de virrer med hodet, de klør seg i skjegg og bart, drar tommel og pekefinger over nesa, og snakker på samme stakkato måte. De er gode venner.{ndash}Vi skrev ei bok sammen før «Sofies verden» slo gjennom og den går nå rundt i mange land. Bestselger i Italia og Tyskland. Japan og Korea står for tur. Men jeg må si det; jeg føler meg litt som om jeg står på vannski bak cruiseren til Jostein.{ndash}Du er da oversatt du også?{ndash}Ja, ja. Til 14{ndash}15 språk. Jeg har solgt litt i Italia, Frankrike og Tyskland. Men det er ikke så mye penger i det. Nå kommer kanskje noe ut i Russland, og jeg regner med et forskudd på la oss si tolv kroner.Å VÆRE FORFATTER har sine fordeler. Alt man opplever har en verdi. Man kan skrive om det. Som den gangen da Klaus Hagerup falt på flyplassen i Frankfurt med ei flaske vin, brillene knuste, og han kuttet seg opp i ansiktet, ja, da skrev han om det i en av sine bøker. Eller som da Hagerup og kona la seg inn på eksklusive Savoy Hotel i London. {ndash}Jeg visste at det var et fint hotell, men først da vi kom innenfor skjønte jeg hvor dyrt det ville bli. Og jeg som hadde bestilt for fem dager. Under hånden, som det heter, fikk han sjekket prisen. {ndash}Det var noe slikt som fire tusen per natt pluss skatt, og så kom frokosten i tillegg. Jeg synes det var for flaut å reise igjen, så vi ble boende. Men jeg tenkte: «Dette må jeg bruke til noe.» Så han sendte sin romanfigur Magnus Wormdal til London. {ndash}Og 70 sider av «Maratonherren» er fra Savoy Hotel. Da kan jeg trekke det av på skatten. I den siste boka sendte jeg ham til et jævlig flott hotell utenfor Venezia, Hotel des Bains. Der alle stjernene bor under filmfestivalen. Og da bodde jeg der først og trakk det fra. I ALLE SAMMENHENGER, det være seg intervjuer eller anmeldelser, blir Klaus Hagerup karakterisert som «en humorist med en sår undertone».{ndash}Og som sorgmunter! Jeg er så lei det ordet. Jeg sa det til en i forlaget en gang: «Hvis det står sorgmunter bakpå bøkene mine en gang til, da er det slutt.» Og da svarte hun: «Det kan vi godt gjøre Klaus, men det er jo utrolig sorgmuntert det du skriver.» hallgeir.opedal@dagbladet.no