Tilgi meg

Da Johnny Olsen henvendte seg til Sentrum politistasjon for å tilstå to bombeattentat, var han ikke den første som ville si unnskyld i all offentlighet.

LØRDAG FOR TRE UKER SIDEN sto en svartkledd mann i Dagbladets resepsjon. Mannen med en skorpion tatovert i nakken ville snakke med en journalist. - Det gjelder en kjempesak, sa han. To minutter seinere satt han i Dagbladets kantine. Mannen het Johnny Olsen, tidligere nynazist og dømt for Hadelands-drapene i 1981. Han hadde en tilståelse å komme med. - Jeg står bak begge bombene mot Blitz og har gjemt våpen, ammunisjon og dynamitt i skogen, sa han.Johnny Olsen hadde sett Mel Gibsons film om Jesu siste 12 timer, og mente det var viktig at de to attentatene ble oppklart. - Det er min måte for å få mer fred i verden, sa Olsen og fortalte at han var blitt kristen.Samme kveld meldte han seg for politiet.TILSTÅELSER OG UNNSKYLDNINGER kan være en måte å få fred med seg selv og omverdenen på. Alle gjør feil. Men det er vanskelig å innrømme det. Enda verre å beklage at du gjorde det. Og forestill deg at du måtte si unnskyld direkte på Dagsrevyen, eller på avisenes forsider. - Alle som har sagt unnskyld i full offentlighet, vet at det gjør fryktelig vondt. Men det rensker lufta, sier Lars N. Sæthre, seniorrådgiver i JKL Oslo.Som medierådgiver rettleder han ofte næringslivet i krisesituasjoner og terper på at publikum aksepterer at det er menneskelig å feile, men ikke at man unngår å ta ansvar for feilene man har gjort. Bare et unnskyld holder ikke. Beklagelsen må også inneholde et løfte om at noe liknende ikke skal skje igjen.- Man blir ikke tilgitt to ganger?- Nei, da blir unnskyldningen en bumerang.MEDIA LIKER AT FOLK INNRØMMER FEIL, at de tilstår, at de sier unnskyld. Det beste er om de både sier unnskyld, skammer seg, og lover å rette opp feil og urett. Journalister er derimot ikke kjent for slikt. Derfor ble det trangt om presseplassen da Gerhard Helskog og TV2-sjef Kåre Valebrokk i november år 2002 kalte inn til en offentlige beklagelse av den mye omtalte «Rikets tilstand»-dokumentaren om medisiner under Lillehammer-OL. - Hvorfor bestemte du deg for å si unnskyld?- Fordi det var min feil, mitt ansvar. Derfor var det jeg som insisterte på selv å få fronte rettelsen og beklagelsen. Det skulle bare mangle. Har du gjort en feil, skal du gjøre skikkelig opp for deg uten å mukke. Det kan være litt tungt, men er det eneste rette, enten det er privat eller offentlig.- Hvordan var responsen?- Positiv. Ingen var i tvil om at vi hadde presentert et dokument som viste seg å være feil, og at jeg dermed hadde gått på en fortjent smell. Likevel sitter jeg tilbake med blant annet en tjukk ringperm med mer enn hundre mail fra folk som skrev og takket for at jeg beklaget. DET HENDER OFTE PERSONER BEKJENNER sine synder offentlig til media. Men det er sjelden det skjer uten oppfordring fra media. Det tok seks og en halv måned før John Carew sa noe som kunne minne om en bitte liten unnskyldning etter det fatale slaget mot John Arne Riise i Drammen. I seks og en halv måned hadde sportsjournalister og kommentatorer analysert, krevd og ventet på en unnskyldning. I Serbia sa endelig John Carew at han angret. At han hadde lært noe av episoden, at det ikke skulle gjenta seg. Men mente han det? Media murret, sånn passe fornøyd med framførelsen.- Det synes å være en sammenheng mellom tilgivelse og tilståelse. Men man kan ikke tilgi noen som ikke har innrømmet ansvar, sier filosof Lars Fr. Svendsen.- Det å tilstå og fortelle en sannferdig historie om seg selv er å bli klar over hvem man har vært. Og vise hvem man vil bli. Med en beklagelse har man allerede begynt å forandre seg selv, sier Svendsen.MEDIEJAKTEN PRESSER OFTE beklagelsen fram. Noen har påpekt en feil. Noen må svi for den feilen. Noen må unnskylde seg. Det kreves et offer. Det hender ikke så sjelden i stortingssalen at en statsråd må beklage noe departementet eller statsråden selv har gjort. Debatten ender der, opposisjonen er fornøyd. Victor D. Normann hadde ikke noe annet valg enn å beklage på pressekonferansen i november i fjor: «Ved noen anledninger har jeg gått ut over statens satser for representasjon. Det beklager jeg og betaler tilbake differansen på rundt 13000 kroner. Men det bildet som er skapt om at vi flyr på byen hver eneste dag, er mildt sagt misvisende,» sa statsråden. Men mente lenge at han ikke hadde gjort noe galt. Og han kunne ha fortsatt å kjempe for sin uskyld, men ble til slutt presset til å innrømme et mildt overtramp. Det er et valg mange må ta. - Ofte vil våre kunder si at de ikke har gjort noe galt. Men når vi - og media - ser det fra utsiden, så har de kanskje handlet slik at en oppriktig beklagelse er nødvendig, sier rådgiver Lars N. Sæthre.- Men de vanskeligste tilfellene er når media tror og mener at vår kunde har gjort noe feil. Men vi og kunden opplever at de ikke har det. Da trenger man tid på å velge: Skal jeg kjempe for å renvaske meg eller skal jeg innrømme noe for å få fred? sier han.HUN BA VEL ikke om unnskyldning, bokstavelig talt. Men i praksis kom Mette-Marit med en beklagelse da hun møtte pressen sammen med kronprinsen 1. desember 2000. Haakon hadde allerede fortalt i et tv-intervju om hans forlovedes «utagerende festliv» i housemiljøet. Det var såpass vage formuleringer at mange krevde en oppklaring. En slags bønn og tilgivelse fikk man jo på et vis denne desemberdagen: «Jeg forstår at dette er veldig vanskelig for folk, det gjør jeg. (...) Du er nødt til å gå dypere i deg selv for å kunne stå oppreist i alt dette. Nå står jeg trygt og godt. Jeg forstår at folk tenker på det, men jeg håper folk nå kan akseptere meg for det mennesket jeg er.» Fremdeles vagt, men uten tvil et løfte om forbedring. Uansett skåret Mette-Marit høyt på meningsmålingene dagen derpå. Og jakten på kronprinsessens fortid var mer eller mindre avblåst.DET ER IKKE LETT Å FÅ FRED når radio, tv og aviser tripper og venter på en beklagelse, et unnskyld, en forklaring. Er det en urimelig jakt, eller helt på sin plass? Og hvorfor er journalister så opptatt av at folk skal innrømme feil og si unnskyld? - Det er irriterende med mennesker i ansvarsfulle jobber som bare vil ha solskinnsdagene, men som gjemmer seg bak all verdens unnskyldninger når det blåser opp til storm, sier Gerhard Helskog.- Samtidig vegrer journalister seg for å innrømme egne feil?- Grunnen til at journalister for ofte overser berettiget kritikk mot arbeidet deres, er at journalister får så mye uberettiget kritikk. Ikke alle vet dette, men journalister bombarderes daglig av krav fra folk som ikke liker saker som blir tatt opp, eller som mener at en sak bør vinkles annerledes, helst på en måte som passer klagerens bedrift eller - politiske parti.- Hjalp det på troverdigheten din å innrømme feil?- Jeg orker ikke tenke slik. Avisene skrev at jeg la meg flat. Slik så ikke jeg det. Tvert om sa jeg til meg selv at jeg skulle stå oppreist og gjøre det som er rett, så fikk folk mene hva de ville, sier Helskog. - Er det noen offentlige unnskyldninger som har gjort spesielt inntrykk på deg?- Jeg så noe på et museum i Vietnam, hvor de viste fram de mest grusomme konsekvensene av Vietnamkrigen. Det lå et knippe med noen av USAs høyeste dekorasjoner der, som en amerikansk soldat hadde sendt dem. På en liten lapp som fulgte med sto det: «I was wrong». OFFENTLIGE BEKLAGELSER fra stater og institusjoner er ikke så uvanlige. De er ofte politisk og strategisk motivert, de skal rette på et omdømme, men også gi ofre og etterkommere en følelse av å ha blitt sett. Kjell Magne Bondevik var svært direkte da han i nyttårstalen til 2000 på nasjonens vegne ba krigsbarna om unnskyldning. Det samme botsbudskapet hadde biskop Gunnar Stålsett uttalt fra prekestolen i den tyske menigheten i Oslo. På Kirkemøtet i 1997 ba Kirken samene om unnskyldning for fornorskingspolitikken. Året etter fikk tatere og sigøynere en tilsvarende unnskyldning. Bill Clinton beklaget seg til mange grupper. Til amerikanske fengselsinnsatte som ble brukt i eksperimenter for å kurere syfilis, til ofrene for borgerkrigen i Rwanda og til El Salvador for amerikansk politikk som strengt tatt ikke var hans ansvar. Unnskyldningen for å ha løyet om sitt forhold til Monica Lewinsky, satt langt og lenger enn langt inne. Men når den først kom, varte den i tre dager. Slik sa han det i en tale til religiøse ledere i USA: «Jeg tror ikke det finnes en fancy måte til å si at jeg har syndet. Det er viktig for meg at alle som har blitt såret vet at min sorg er ektefølt: Først, og viktigst, min familie, mine venner, mine ansatte, kabinettet, Monica Lewinsky og hennes familie, og hele det amerikanske folket. Jeg har bedt alle om deres tilgivelse.»- Virker det å si unnskyld?- Det er effektivt, ja. Se bare på Clinton som ventet ekstremt lenge, men likevel fikk det amerikanske folks tilgivelse, sier informasjonsrådgiver Lars N. Sæthre.- Så beklagelsen setter et punktum?- Hele jakten avblåses med et unnskyld.MEN HVORFOR VALGTE egentlig Johnny Olsen å kontakte Dagbladet før han gikk til politiet?Gjennom advokat Fridtjof Feydt svarer Johnny Olsen fra fengselet:- Først og fremst for å få fram frelsesbudskapet. Det livet jeg har levd før, har gjort at jeg har blitt veldig stigmatisert. Jeg hadde behov for å vise en annen side av meg selv, og samtidig få fram at det aldri er for seint å snu, og vende ansiktet til Jesus.- Var det noen som oppfordret deg til å snakke med media før du gikk til politiet?- Nei, for så vidt ikke. Men jeg har jo hatt samtaler med mange gjennom flere år før jeg gikk til det skrittet jeg gjorde. Oppfordringen lå i filmens budskap.- Hvilke reaksjoner har du fått nå i etterkant?- I arresten er det litt begrenset, men advokaten min har fått henvendelser fra nær sagt hele Norge. Media, Frelsesarmeen, Marita-stiftelsen og fra et kristent MC-miljø på Romerike. Advokaten min fikk en mail fra ei ni år gammel jente, som skriver: «Hei, Johnny. Jeg ville bare gi deg en liten oppmuntring. Jeg synes det var bra at du tok imot Jesus, og så håper jeg at du ikke angrer deg.» - Hadde du et behov for å si unnskyld til offentligheten?- Absolutt. Jeg har sviktet både samfunnet generelt, familie og venner tidligere. Jeg synes dette var en god måte å gjøre det på. kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

Offentlig oppgjør: Gerhard Helskog og TV2-sjef Kåre Valebrokk kalte i 2002 inn til en offentlig beklagelse av dokumentaren om medisiner under Lillehammer-OL.
Strategisk unnskyldning: Mette-Marit kom med en ektefølt beklagelse da hun satt sammen med kronprinsen to dager før bryllupet i august 2001.
Johnny Olsen viser vei: Olsen hadde et behov for å unnskylde seg offentlig, og meldte seg på Sentrum politistasjon med Dagbladet som følge. Her har han påvist et våpenlager for politiet.