Tips til platebransjen

- Tilby kundene mer, ikke straff dem. Ikke true oss til å kjøpe, lokk oss. Les Trygves tips til platebransjen.

Hvor vanskelig skal det være å kjøpe musikk på Internett?

For en stund siden var en kollega av meg på konsert med en gammel helt fra 60-tallet. Inspirert av konsertopplevelsen bestemte han seg for å kjøpe en plate med artisten for å gjenopplive gamle minner fra perioden. Det skulle vise seg at minnene var mer håndfaste enn hva kollegaen min kunne kjøpe i en nettbutikk for musikk.

Nedlastning kun for programmerere?

Etter å ha klikket seg fram til en brukbar ”Best of”-plate i nettbutikken, trykket han ”kjøp”, betalte med kredittkort og ventet på at han skulle få CD-en i posten etter tre-fire ”virkedager”. Kollegaen min kikket etter cd-platen i postkassen, og da det hadde gått en uke, tok han kontakt med meg i egenskap av at jeg er yngre og noe mer teknisk kompetent. Jeg kikket på PC-en hans, og det viste seg at han slett ikke hadde bestilt en CD-plate, men at han hadde kjøpt og lastet ned albumet som ”wma”-filer til 9,90 kroner per sang. For de av dere som ikke vet hva en ”wma”-fil er, er det en digital lydfil (Windows Media Audio) som er ganske sterkt komprimert. Mens et vanlig spor på en CD-plate er ca 30 megabyte, er den samme sangen i ”wma”-utgave gjerne rundt 4-5 megabyte. Det vil si at den inneholder en brøkdel av den informasjonen som finnes i cd-sporet. Lyden som ligger i de høyeste og laveste registrene blir dempet, mens den mest fremtredende lyden midt i spekteret framheves. Komprimeringen er av forholdsvis god kvalitet, så det er ikke lett å høre forskjell, men hvis man kjenner musikken og har et noenlunde bra stereoanlegg, hører man godt at den komprimerte utgaven låter flatere og har et mindre detaljert lydbilde.

Kollegaen min er ikke kjent med slike filer og spurte om han kunne spille dem på CD-spilleren sin. ”Det er nok ikke så lett”, svarte jeg, ”du må først ”unzippe” dem og deretter brenne dem ut på CD”. Kollegaen min sa at han skulle kjøpe en pakke med CD-er og spurte om jeg kunne hjelpe ham å brenne dem ut dagen etter. Ok. Dagen etter møttes vi på kontoret hans igjen, og jeg startet CD-brenneprogrammet som fulgte med pc-en hans, lastet musikkfilene inn i programmet og trykket ”brenn”. Men det skulle visst ikke være så enkelt heller. Vi fikk beskjed om at vi måtte kjøpe en ”plug-in” for at programmet kunne konvertere ”wma”-filene og brenne dem på en vanlig CD-plate. Det gadd vi ikke, og jeg tok filene over på en minnepenn for å brenne dem på min PC, som har et annet brenneprogram. Da jeg lastet filene til dette programmet, tok det uten forvarsel kontakt med en database over Internett for å se om jeg hadde de nødvendige rettighetene til å ”mangfoldiggjøre” musikken. Det hadde jeg ikke siden dette ikke var den samme datamaskinen som var brukt til å laste ned sangene i utgangspunktet. Vi kunne fortsatt ikke bruke den musikken vi hadde kjøpt på den måten vi ønsket. Det er dette systemet som kalles ”DRM”, Digital Rights Management, kopibeskyttelsen som platebransjen brenner for.

Platebransjen er bruker-fiendtlig

Siden jeg har vokst opp med datamaskiner vet jeg at det finnes veier rundt dette systemet, men det er irriterende å måtte anskaffe programvare for å modifisere lovlig kjøpt musikk for å kunne bruke den normalt. Enden på visa ble at kollegaen min fikk sønnen sin på 14 år til å laste ned låtene illegalt fra Internett i stedet. Deretter brant han dem uten problemer på en CD. Hele denne prosessen tok ca 15 minutter og var helt gratis.

Spørsmålet jeg stiller meg er hva plate- og filmbransjen tenker når de går så hardt inn for et forbud mot fildeling og nedlasting uten samtidig å tilby kundene sine et alternativ som ikke er direkte forbrukerfiendtlig.

GIR MER TIL KUNDENE: Bandet Radiohead la ut den siste plata si på nettet for nedlastning. Fansen valgte selv hvor mye de ville betale for musikken. Trygve Kilvær, medielærer og journalist, har flere konkrete tips til platebransjen om hvordan de kan forbedre forholdet sitt til publikum og samtidig selge mer. Foto: Scanpix
GIR MER TIL KUNDENE: Bandet Radiohead la ut den siste plata si på nettet for nedlastning. Fansen valgte selv hvor mye de ville betale for musikken. Trygve Kilvær, medielærer og journalist, har flere konkrete tips til platebransjen om hvordan de kan forbedre forholdet sitt til publikum og samtidig selge mer. Foto: Scanpix Vis mer

De nedlastede musikkfilene var dyrere enn tilsvarende sanger på CD. De var ikke nummererte og spilles derfor ikke av i den rekkefølgen artisten/plateselskapet har plassert dem på albumet. De manglet cover, innholdsfortegnelse, lydmessig kvalitet og sjel; det er noe annet å ha et album med bilder og tekst enn en mappe med et antall filer hulter til bulter.

Hvorfor tilbyr ikke musikkbransjen disse filene til en billigere penge? Hadde de kostet én krone stykket, vært lett tilgjengelige i stort utvalg til nedlasting i høy hastighet - og i tillegg gått an å bruke for vanlige folk - hadde forbrukerne sannsynligvis betalt for seg. Men strategien til platebransjen ser ut til å være defensiv og fantasiløs. Det trues med saksøking av folk som kunne vært gode kunder.

Man må minst være advokat eller professor i formuerett (jamfør Olav Torvund) - og over 50 år gammel med en solid inntekt – for å mene at de som laster ned musikk ulovlig under dagens forhold, bør presenteres for regninger i 10- og 100.000-kronersklassen. Bransjen får heller ingen god drahjelp av rettighetsorganisasjonen ”TONO” som for en stund siden ønsket å innføre en avgift knyttet til det å ha radio på jobben, slik at de kunne få inntekter fra folk som ønsket å høre musikk på arbeidsplassen. Slike strategier provoserer kundene og skaper et fiendtlig forhold når de i stedet kunne forsøkt å bygge en god kunderelasjon.

Mange hevder at ”DRM” egentlig handler om å vri konkurransen ved å låse produktene til bestemte avspillere, og det kan virke som om bransjen er i ferd med å vri konkurransen mot seg selv. Prisnivået og den manglende brukervennligheten er antagelig hovedgrunnen til at så mange unge mennesker i Norge i dag velger den enkleste og beste løsningen. Når det kommer til teknologi og bruk av datamaskiner, er de på hjemmebane. De lar seg ikke lure av kulturminister Trond Giske som sier at nedlasting vil bety døden for norsk musikkliv. De føler at trusler om søksmål er å rette kanon mot en flokk med spurver, og de vet når noen skyter seg selv i foten.

Abonnement

Jeg har aldri kjøpt en eneste musikkfil på Internett - på grunn av prisen, kvaliteten og ikke minst begrensningene ”DRM” legger på normal bruk for oss som er glad i musikk - og jeg vil heller ikke gjøre det før tilbudet fra bransjen har endret profil totalt. Jeg har derimot en CD-samling på rundt 400 CD-er, de fleste kjøpt og noen få som jeg har kopiert av venner. Mange av albumene har jeg kjøpt flere ganger, først på kassett, så på LP-plate og siden på CD. Derfor blir jeg provosert av platebransjen som hevder at både de og artistene er i ferd med å bukke under på grunn av at de ikke får solgt nok av de nye formatene. Hvor mange ganger vil de egentlig at vi skal kjøpe det samme produktet?

Jeg hadde følt det mer rettferdig om de solgte meg et abonnement slik at jeg slapp å kjøpe den samme varen hver gang den kom i en ny teknologisk innpakning. Åndsverk som for eksempel bøker trenger man bare å kjøpe én gang - hvorfor skal jeg kjøpe en plate av favorittbandet mitt The Beatles tre-fire ganger?

Min spådom er at nedlasting vil bli akseptert og kompensert for gjennom mer eller mindre rettferdige avgifter. Kassettavgiftsfondet ble i sin tid opprettet nettopp fordi noen kanskje skulle bruke kassetten til å forevige en sang fra ”Ønskekonserten” (selv om dette strengt tatt heller ikke var lovlig). Det samme gjaldt videokassetter og opptak fra TV. Det er det som skjer nå også, bare at distribusjonen går fortere. Det er ikke uvanlig at det bryter ut panikk når det dukker opp nye medier og distribusjonsformer, men når platebransjen så til de grader har sovet i timen under denne utviklingen, er det fristende å tenke at de har seg selv å takke.

Tips til platebransjen

Når teknologien åpner for spredning av informasjon til så mange på tvers av økonomiske og sosiale skillelinjer, hvorfor skal vi ikke da la dette komme borgerne til gode? Her kan teknologien ha et frigjørende potensial framfor at den skal styres av store økonomiske krefter som framstiller det som om de ikke har andre muligheter for inntekt enn å tviholde på en utdatert forretningsmodell, ved bruk av alle midler. Her må bransjen tenke nytt – har de kunstnerisk og forretningsmessig fantasi nok til å gjøre det? Er kulturministeren i stand til det?

Gi kundene mer

Jeg kan godt gi dem noen tips, selv om jeg fortsatt er forbannet over hvor vanskelig de gjorde det for kollegaen min å kjøpe seg ei plate med Cliff Richard: I tillegg til en avgiftsordning på bredbånd á la kassettavgiftsfondet, rimeligere priser og tilgjengelighet og avvikling av DRM, kan de begynne å legge mer ved det produktet de selger. For eksempel kunne de selge utgivelser i ”pakker” i flere formater samtidig, en CD kan også inneholde (retten til å laste ned) låtene i MP3-format, en DVD kan inneholde den samme filmen i Divx-format og retten til å kjøpe en Blue-Ray eller HD-DVD til redusert pris, siden det blir andre gangen man kjøper samme produkt. Dette vil ikke medføre store ekstrautgifter for den økonomisk lidende bransjen; som vi vet er distribusjon og mangfoldiggjøring av et produkt rimelig i våre dager.

Og hvis plateselskapene samlet seg om å lage en gigantisk nettside med gratis mp3, hvor mye reklameinntekter og inntekter fra ekstratjenester kunne de ikke halt inn fra hundrevis av millioner brukere? Kanskje nok til å dekke utgiftene – eller bøte på ”tapene” (dvs. penger de ennå ikke har tjent)?

Bransjen kan også legge mer inn i CD- og DVD-utgivelser i form av tilgang til nettsider, nettsamfunn og dessuten plakater og forseggjorte omslag, innpakninger og innleggshefter med bilder, tekster osv.

Da vil forbrukerne føle at de får noe igjen for pengene, i stedet for å føle seg lurt. Slik kan industri lokke kundene til å kjøpe produktene sine, framfor å true dem til det. Man behøver ikke å ha mastergrad i markedspsykologi for å forstå at det er lurt.

Vær så god, kjære bransje, og lykke til! Men det haster.