Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Tirsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RICHARD ER ET snillere menneske enn meg, det er noe alle skjønner. Men av bitter erfaring er jeg flinkere enn ham til å lide, og jeg bærer den vissheten som en kniv. Hvorfor er jeg så mye strengere mot Emily enn det han er? Antagelig fordi jeg er redd for at Rich skulle oppdra barna våre til å bo i et England som ikke eksisterer. Et sted der folk sier «du først» i stedet for «jeg først», et bedre og snillere sted, helt sikkert, men ikke et sted jeg noen gang har bodd eller arbeidet. Rich hadde en lykkelig barndom, og en lykkelig barndom er en fabelaktig forberedelse, den eneste læretiden som man kjenner faktisk, når det gjelder å bli en lykkelig voksen person. Men lykkelige barndommer er ikke til noen fordømt nytte når det gjelder handlekraft og suksess; elendighet og avvising og å stå ute i regnet og vente på bussen er drivstoffet for dem. Tenk for eksempel over Richs tragiske mangel på list, at han gjentatte ganger tar seg underbetalt fordi han synes synd på kundene sine, hans vanvittige optimisme når det gjelder den nylige anskaffelsen av sexy undertøy til kona si – som helt siden hennes første barn kom til verden, har besteget ektesengen i en T-skjorte i størrelse XXXL med grevlinghund-motiv. Barn gjør slike ting med deg. Han er pappa og jeg er mamma og å få tid til å være Kate og Richard – til å være deg og meg – vel, det havnet lengre ned på lista. Sex kommer nå under Eventuelt, sammen med parkeringskort og nytt teppe i trappen. En gang oppdaget Emily oss – hun kan knapt ha vært tre år da – mens vi kysset på kjøkkenet, og hun vendte seg mot foreldrene sine som dronning Victoria som oppdager at en av tjenerne har fingeren oppi portvinen. «Ikke gjør det der. Jeg får vondt i magen av det,» hveste hun. Så vi gjorde ikke det. Kl. 08.17: Til tross for min bestemte anmodning har Pegasus nok en gang gitt meg Nissan Sunny-en. Baksetet er så fuktig at du kunne starte en soppfarm her inne. Jeg gjør alt jeg kan for å løfte meg en tomme eller to over melduggen ved å stramme både lårmuskler og rumpeballer og heise opp det grå Nicole Farhi-ullskjørtet mitt. Når jeg spør sjåføren om han kan finne en raskere måte å kjøre til legekontoret på, svarer han ved å skru volumet på stereoanlegget så høyt at kinnbeina mine begynner å skjelve av musikk på stormstyrke. (Er dette gangsterrap?) Jeg har ingen planer om å snakke med Winston igjen etter forsøket mitt på å være vennlig mot ham før jul. Men idet jeg kjemper meg ut bildøren, snur han seg i en dunst av gul røyk, og sier: «Jeg får håpe at de har noe der inne som er sterkt nok til å behandle deg.» Frekke faen. Hva mener han med det? Det blir ikke noe bedre når jeg kommer inn til legen og ber om ett års p-pilleforbruk. Dr. Dobson trykker på datamaskinen sin og skjermen begynner å blinke et grønt farelys som om jeg er en utspekulert forbryter etterlyst av CIA. «Ser man det, Mrs. Shattock, du har ikke tatt en celleprøve på … Hvor lenge siden er det nå?» «Vel, jeg tok en i ’96 og den ble ødelagt. Det vil si de skrev et brev og sa at prøven hadde blitt ødelagt i posten og om jeg kunne komme tilbake og ta en ny. Men jeg hadde tilfeldigvis allerede vært der og tiden er veldig knapp, så hvis jeg bare kunne få disse pillene, er du snill?» «Og du har ikke hatt tid til å stikke innom for å ta en ny prøve i løpet av de siste fire årene?» Dr. Dobson er en bassethund i menneskeskikkelse og har den blankøyde bekymringen som er vanlig for hunder og mennesker i omsorgsyrker. «Vel, nei. Det vil si du er nødt til å ringe for å avtale time og sitte og vente i evigheter fordi det er ingen som svarer og …» Fingeren hans beveger seg til en dato halvveis ned på skjermen. «Og en gang lot du være å avbestille. 23. mars i fjor.» «Taiwan.» «Hva behager?» «Jeg var i Taiwan. Vanskelig å avbestille når du befinner deg på en annen halvkule og det er midt på natten og du ikke har en time til rådighet der du kan sitte i telefonen og håpe at kontorsøsteren i Drayton Lane vil ta telefonen av ren og skjær nysgjerrighet.» Legen drar utålmodig i slipset sitt – det er beige og åpenbart vevd og kjøpt hos Shreddies. «Skjønner, skjønner,» sier han og skjønner tydeligvis ingenting. «Vel, Mrs. Shattock, jeg tror ikke at det ville være fornuftig av meg å skrive ut enda et års forbruk av Microgynon før du har tatt en celleprøve. Du har kanskje hørt at myndighetene inntar en veldig offensiv rolle når det gjelder livmorhalskreft.» «Synes myndighetene at det hadde vært best om jeg fikk et barn til?» Han rister sørgmodig på hodet: «Jeg ville ikke si det på den måten. Myndighetene er bare ivrige på å oppmuntre kvinner til å unngå en livstruende sykdom ved å ta en enkel prøve.» «Vel, hvis jeg får et barn til, ville jeg i hvert fall dø.» Herregud, jeg skjønner ikke at jeg kunne si noe sånt. Hva mener du med det, Kate? «Det er ingen grunn til å ta på vei, Mrs. Shattock.» «Jeg tar ikke på vei,» påstår jeg, litt for skarpt. «Jeg er bare en veldig travel kvinne som ikke behøver flere barn akkurat nå hvis du ikke har noe imot det. Så hvis du kan være så snill og gi meg de pillene.» Legen tar noen langsomme og omstendige notater med en gammel kulepenn som har en klyse med blekksnørr ytterst på nesen. Det gjør at hvert eneste ord som skrives, får en utvisket kontur. Han spør om jeg har noen andre symptomer. «Men jeg er ikke syk.» «Sover du godt, hvordan er søvnen din?» For første gang siden buktende Fay kom i dag tidlig, slapper ansiktstrekkene mine av nok til å forme et smil. «Vel, jeg har en elleve måneder gammel sønn som får tenner. Søvn hører ikke helt hjemme i det territoriet, eller?» Dr. Dobson gjengjelder blikket mitt, men med forsiktige rynker i kantene – rynker som oppfører seg som speilvendte kommaer rundt smilet hans. Jeg forstår at ansiktsuttrykket hans med rette kan beskrives som langmodig. Hvem skulle ellers være langmodig om ikke en lege? All den smerten som han må være vitne til. Han ber meg i alle fall om å stikke innom når jeg måtte ha behov for det. Når som helst. Sier at han vil ringe til sykepleieren med én gang og finne ut om hun kan ta en celleprøve nå. «Du har sikkert ti minutter å avse?» Det har jeg helt sikkert ikke, men jeg gjør det. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.