Tjora: - Alle barn som får til noe, har én ting felles

«Ansvar for egen læring» er trolig et av de mest utskjelte læringsprinsippene i norsk skole, men det har noe for seg likevel, skriver Håvard Tjora.

«Ansvar for egen læring» er trolig et av de mest utskjelte læringsprinsippene som har blitt innført i norsk skole. Det er kanskje ikke så rart. Med det nye tankegodset fulgte ukeplaner som elevene skulle bruke til å strukturere arbeidet, og ofte var planene uoversiktlige, eller de inneholdt så mye informasjon at det var ei lita lekse i seg sjøl bare å finne ut av hva du skulle gjøre.

Læreren skulle være en slags veileder, og istedenfor å undervise, skulle han nå primært legge til rette for elevenes egen læringsprosess. Ideen høres jo sympatisk ut. Våre mest motiverte elever klarte seg som vanlig greit, men i mange klasserom ble det produsert og lært svært lite.

For mange elever med lesevansker, konsentrasjonsvansker eller skrantende motivasjon var ansvar for egen læring en voldsom utfordring. Det kan være mange ulike årsaker til at elever ikke klarer seg så bra på skolen. Men alle elever med utfordringer er like på ett område: De ønsker å lykkes.

Derfor gjør det inntrykk å se en elev med et dårlig utgangspunkt løfte seg til høyder som han eller hun selv ikke trodde var mulig. Uten at jeg skal årsaksforklare alle de elevene som ikke klarer å løfte seg, har jeg sett ett fellestrekk hos dem som har klart det: De har jobbet selv. De har tatt ansvar for egen læring. Ikke ved å lage seg sitt eget treningsløp eller oppsøke faglitteratur på egen hånd, men ved å arbeide målrettet med oppgavene de har fått på skolen.

De har sluttet å smugtitte på Facebook og skravle med sidemannen i timene. De har begynt å gjøre lekser. Det de ikke har fått til selv, har de spurt om hjelp til. De har satt av tid til å øve til prøver, og murt seg inne før tentamener og eksamener. I starten har det kostet dem mye. Men etter hvert som elevene lykkes, øker også motivasjonen der, og de ser at målet som syntes uoppnåelig er innen rekkevidde. Det gjør det litt lettere å sette seg ned for hver gang.

I to sesonger var jeg læreren i TV-serien Blanke ark. I programmet kunne man følge elever som syntes skolen var krevende, men som løftet seg skolefaglig i løpet av få uker. Den gangen ble det snakket og skrevet masse om hva slags pedagogiske verktøy og metoder som ble brukt. Det er selvfølgelig interessant, men den største suksessfaktoren lå i elevenes egeninnsats.

Elevene begynte etter hvert å jobbe iherdig med fagene, de begynte å spørre etter forklaringer på oppgaver de ikke fikk til, og de ble flinke til å spørre igjen hvis de ikke skjønte forklaringen de fikk. Det jeg jobbet mest med i prosjektet, var å få elevene i posisjon til å kunne innta den rollen: å ta ansvar for egen læring. Det krevde at elevene opplevde mestring, og det krevde mange samtaler om innsats, om prioriteringer og om å holde ut.

Når det i noen familier er en opplest og vedtatt sannhet at skolen er kjedelig, og at lekser nærmest er et sadistisk tiltak fra skolens side, så tenker jeg at det er uheldig. For de fleste av oss er det sånn at fritid er morsommere enn arbeid. Sånn er det for barn også: Egentid er stort sett morsommere enn skoletid.

Når foreldre snakker om at barna kan sitte stille i flere døgn og spille data, men går lei etter et minutt med en lekse, så er ikke det så rart. Dataspill er spesialdesignet for å underholde, og man kan ikke stille det samme kravet til skolearbeid og læring.

Jeg vet at det finnes sprikende forskning om hvorvidt lekser har god effekt eller ikke. Men når mange viser til Finland som et eksempel på en skole som lykkes uten lekser, så er det betimelig å påpeke at de tar feil.

Kjersti Ronold dokumenterer i sin masteroppgave at den finske skolen gir omtrent like mye lekser som den norske. At Michael Moore i dokumentaren «Where to invade next» oppsøkte en skole i Finland som ikke ga lekser, er selvfølgelig ikke noe bevis for at ingen skoler i Finland gjør det. Den brutale sannheten er at det å lykkes med noe, krever egeninnsats. For en som strever, krever det nødvendigvis mer innsats enn for en som ikke strever. En lærer kan tilrettelegge og forklare og lage et treningsopplegg – men treningen må elevene gjøre selv.