Tøffer seg

Bohemlivet er ikke noe for Heidi Linde (29). Derfor bløffer forfatterdebutanten om whisky og gambling.

- JEG HAR PRØVD det der med å sitte oppe om nettene, drikke rødvin og skrive, sier Heidi Linde.{ndash}Det funka ikke for meg. MED VEKKERKLOKKE og arbeidsdisiplin derimot har hun i løpet av det siste året avsluttet treårig manusutdanning på Den norske filmskolen på Lillehammer, hun har søkt og fått manusutviklingsstøtte fra Filmfondet til en ny spillefilm, fått jobb i NRK med å skrive en ny dramaserie {ndash} og debutert med den kritikerroste romanen «Under bordet». Som var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og solgte 30000 eksemplarer. {ndash}Å, nei!Forfatteren ser brått morgenkvalm ut der hun sitter med kaffe, cola og røyk ved kjøkkenbordet hjemme på St. Hanshaugen. Klokka nærmer seg ni og hun skulle vært på vei til den ene av jobbene sine, i NRK Drama, hvor hun er med på å skrive en serie om folk i 30-åra. {ndash}Ikke framstill meg som en flinkis. Det virker så utrolig kjipt, som om jeg på toppen av alt skulle dra over kjøkkengulvet idet jeg kommer hjem fra jobb.{ndash}Men du virker målrettet?{ndash}Jeg er nok blitt det mer med årene. Etter videregående sosa jeg rundt, tok fag og reiste uten å vite i hvilken retning det bar. Men jeg har alltid hatt lyst til å skrive.{ndash}Hvorfor?{ndash}Det er vanskelig å si. Jeg kommer fra Kongsvinger, en by som ikke er kjent for sin kultur. Dagny Juel var derfra, men hun døde for et par hundre år siden. Foreldrene mine er politifolk, ikke spesielt opptatt av kultur. Så jeg har gått min egen vei. Noe av det som fascinerer meg med skrivingen, er at du kan leve flere liv ved å dikte opp mennesker og situasjoner. Det er et kick når andre snakker om hovedpersonen i «Under bordet», Jenny, som om hun virkelig finnes. JENNY ER JENTA som havner under bordet. Det skjer sånn som det pleier å skje. På en fest. Med en ny gutt. Etter mye alkohol. Dagen derpå våkner hun og stirrer rett opp i bordplata. Hun har droppet medisinstudiet og kjæresten, bor i kollektiv, lyver, spiller poker og drikker whisky som om hun aldri har hørt om det anbefalte antall alkoholenheter per uke. Og bare så det er sagt; hun minner ikke om Bridget Jones. {ndash}Jenny er både tøff og beskjeden, like mye antihelt som heltinne. Jeg fikk ideen til romanen da jeg så for meg en jente som hadde vanvittig kule støvletter, men som ikke turte ta dem av, for da stinket det tåfis. Jenny er en sånn som går på fest og føler seg som verdens vakreste kvinne {ndash} mens egentlig renner maskaraen nedover kinnene på henne.{ndash}En følelse du kjenner?{ndash}He-he, sier Heidi Linde. Hun har flott rødt hår og maskara som sitter pent på plass.{ndash}Jeg har kjent på verdensmesterfølelsen som plutselig tar slutt, ja. Når du ser deg selv i speilet, eller når rusen går ut.{ndash}Drikker du whisky?{ndash}Nei, jeg får det ikke til.{ndash}Får det ikke til?{ndash}Nei, jeg synes det smaker vondt! Det er pinlig å bli avslørt, men jeg står i baren med Villa Farris uten kullsyre eller noe annet som likner på whisky i glasset.{ndash}Hvorfor?{ndash}Jeg synes det er tøft å drikke whisky! {ndash}Spiller du poker?{ndash}Egentlig ikke. Det er også litt pinlig. I manuset hadde jeg skrevet at Jenny la kortene på bordet, men korrekturleseren ringte og spurte om jeg ikke hadde skrevet feil antall kort. FORFATTER OG HOVEDPERSON har nok likhetstrekk likevel. Mens Jenny kjekker seg med sprit og kortspill, synger opphavskvinnen karaoke uten blygsel og raper høyt. Det siste er vanskelig å tro, her hun sitter høflig uten antydning til kroppslyder.{ndash}Jeg prøver nok å kompensere det at jeg er beskjeden med å tøffe meg. Kanskje klarer jeg å virke kul, men det er anstrengende. {ndash}Hvordan opplever du å plutselig være ute i offentligheten som forfatter?{ndash}Veldig rart. På «Bok i sentrum» deltok jeg på scenen med Linn Ullmann og Karin Fossum. En ting var «Bokbadet», det var forferdelig skummelt i seg selv, og jeg husker hvordan jeg hørte blodet pumpe i ørene. Men Linn Ullmann og Karin Fossum! De var selvfølgelig hyggelige, men jeg satt jo og lurte på hva i all verden jeg gjorde der. Tenkte at jeg er en hype.{ndash}Venter du på å bli avslørt?{ndash}Det gjør vel alle? {ndash}Er du en katastrofetenker?{ndash}Ja, jeg går ikke langt uten paraply og Paracet. I VÅR LÅ HEIDI LINDE svett etter eksamensfesten på Filmskolen og lurte på hva hun skulle gjøre med livet sitt. Da ringte de fra Gyldendal og sa at Bokklubben Nye Bøker ville ha «Under bordet». Nå har hun tjent 500000 kroner bare på bokklubbsalget.{ndash}Da jeg var invitert til Litteraturuka i Stavanger, fikk jeg en suite på hotellet. Jeg trodde jeg hadde fått feil rom. Jeg har vært student og hatt dårlig råd i mange år, og det er merkelig å plutselig bli vartet opp og få fri bar og honorarer. Men jeg må porsjonere pengene. Det kan komme lange tider uten at jeg tjener en krone. Sier forfatteren som altså har en heldagsjobb i NRK Drama og en ekstrajobb med å utvikle manus til en ny spillefilm.{ndash}Får du tid til å skrive neste bok midt i dette programmet?{ndash}Jeg gjør noen håndskrevne notater på A4-ark. Før jeg skriver på pc\'er det på en måte ikke så forpliktende. Og når folk spør om jeg kan leve opp til andreboka, kan jeg i hvert fall si at jeg skriver en dramaserie og en spillefilm. {ndash}Hva handler filmen om?{ndash}Om en jente som er 14 år og veldig kåt. «Kåte Helga». Hun har tannregulering og spiller i korps. Jeg og teamet, det vil si regissøren og produsenten, har et slagord: Gi oss de stygge som runker i smug. Vi er lei av pene mennesker som kysser i solnedgang.Manusforfatteren flirer. Helga er hennes idé. {ndash}Alle ler når jeg sier at Helga er veldig kåt. Og det er hun, men hun er også kåt på livet. Det er en historie om hennes frigjøring, ut av sin innestengte kropp og ut av småbyens konformitet.{ndash}Hadde du...{ndash}...tannregulering? Ja da. Og jeg spilte i korps. Ikke spør mer. HEIDI LINDE SÅ FOR SEG dette intervjuet lenge før hun var ferdig med debutromanen. {ndash}Siste året på filmskolen skrev jeg både på romanen, eksamensfilmen og spillefilmen. Det var veldig tøft, mange lange kvelder. Siste bussen hjem gikk halv elleve, og jeg måtte som regel gå til fots. Det tok tre kvarter, akkurat nok til et intervju med meg selv. Jeg gikk i snøvær og 15 minus og så for meg overskriftene i Dagbladet.{ndash}Og hva sto der?{ndash}Den jeg likte best, var «Verden for sine føtter». bente.froytlog@dagbladet.no