Tomine til topps

Først var de tusen, og til slutt var det bare én. Ti år gamle Tomine Malmquist Harket fikk rollen som Annie.

EN DAG FOR NOEN uker siden ringte mamma til sin ti år gamle datter Tomine. - Hun sa at jeg måtte komme rett hjem. Jeg trodde jeg skulle få kjeft for noe, men så var det kommet et brev, forteller Tomine. - Det hadde kanskje mammaen din åpnet? - Jeg tror nok hun hadde det, men så hadde hun på en måte lukket det igjen. I brevet sto det at jeg var kommet videre. Da ble jeg skikkelig glad. TOMINE SITTER i lobbyen til SAS-hotellet i Oslo. På bordet foran henne står ei flaske Sprite og en asjett med en croissant. Til venstre for henne sitter mamma Camilla Malmquist Harket, og på motsatt side av bordet sitter regissøren Daniel Bohr og produsenten Christian Lange. Det er de to som skal sette opp musikalen «Annie» til høsten. Etter annonsen i vinter fikk de tusen brev med sangprøver fra håpefulle barn fra hele Norge. De lyttet gjennom dem alle, og nummer 152 utmerket seg. Hun sang så vakkert at Lange begynte å gråte. Det store spørsmålet var hvordan hun var på scenen. - Noen gjorde sånn, sier Tomine, smiler bredt og slår ut med ene armen. - Noen gjorde litt for mye sånn, sier Bohr og humrer. - Og noen sto litt sånn, sier Tomine, sperrer opp øynene og løfter skuldrene. - Mange var nervøse og forferdelig stive, sier Bohr. - Jeg var nervøs jeg også, men sto der helt vanlig, sier Tomine. - Hun spilte kanskje mer med ansiktet, sier Camilla. - Det var akkurat det hun gjorde, sier Bohr. SIST SØNDAG falt avgjørelsen. Den ene etter den andre ble tildelt roller, og ni år gamle Vilde Bodsberg ble plukket ut til å spille Annie. Til slutt sto Tomine aldeles alene på scenen. - Og jeg bare, sier Tomine og viser et uendelig trist uttrykk i ansiktet. - Jeg har aldri sett et så likblekt barn, sier Lange. - Jeg trodde jo at jeg ikke fikk være med, sier Tomine. Men så viste det seg at Tomine skulle være selveste Annie, og Vilde skulle være reserve. Da ble Tomine skikkelig glad. - Hva gjorde du etterpå?- Jeg ringte noen venner, og så hoppet jeg hjem! MAN SKAL IKKE VÆRE lenge i nærheten av Tomine før man skjønner hvorfor hun ble plukket ut. Hun har en slående mimikk, og uten et ord kommuniserer hun med mammaen. «Skal-jeg-si-det-mamma?», sier hun med blikket. Eller det oppgitte «jeg-skjønner-ikke-spørsmålet-hans». Eller «det-er-vel-samma-det-mamma». Og noen ganger det sterkt irettesettende blikket som bare roper: «Mamma!» I slutten av juli begynner prøvene, og i september er det premiere. Sju dager i uka fram til jul skal hun stå på scenen. Fra tirsdag til søndag, dobbeltforestilling lørdag og fri hver mandag. - Hva gleder du deg mest til?- Til å øve! Vi skal jo øve lenge. Hvis jeg skulle hatt premiere nå, liksom, da hadde det kommet litt brått på. - Du må lære deg mange replikker? - Ja, men jeg har filmen på video og ser den nesten hver eneste dag. - Den er så slitt den videoen nå, sier Camilla. - Men jeg må se på den for det. Jeg kan hele historien, og noen ganger demper jeg lyden og synger med. Men den er på engelsk, da. - Liker du å synge? - Jeg synger ganske mye. Jonathan, storebroren min, sier hele tida: «Å, vær stille!» - Men han er veldig stolt av deg nå, sier mor. TOMINE LEKER IKKE LENGER med dokker, hun synes at TV-spill er mest for gutter, men hun elsker å danse. Hun har gått på danseteaterakademiet, hun har steppet og danset flamenco.- Jeg danser ganske mye. Venninnene mine og jeg står på kjøkkenet og finner på litt trinn og sånt. - Hvorfor på kjøkkenet? - Fordi det er så rotete på rommet mitt. Og i stua er det ei sånn løs hylle. Det klirrer i glass. - Hvilken musikk liker du? - Jeg likte Stacy. Men det var mer før. - Før betyr for noen uker siden, oppklarer Camilla. - Nei, nei, nei. Jeg liker dem nå også, men jeg likte dem bedre før. Nå er det den nye Britney Spears sangen «Toxic». Den liker jo alle. Og så liker jeg Christina Aguilera og Jackson Five. Og Sugarbabes. Og som tiåringer flest elsker hun å se på TV. - «Tvillingtrøbbel», «Simpsons», «Raymond», «Friends», «Kongen av Queens» ... - Du ser mye TV?- Ja, sier hun fort og ser stjålent på mamma. - Men jeg får ikke lov til å se «Hotel Cæsar»! Ikke «Ricki Lake» heller. Cæsar er liksom bare et hotell med masse problemer. På skolen er noen litt hekta på det der. Men det er bare så... tomt.EN GANG TOMINE VAR på kino, så hun plutselig en kjendis. Hun husker ikke lenger hvem det var, men hun husker at hun først tenkte: «Oi!»- Men så kom jeg til å tenke på at pappa er jo mye mer kjent, sier Tomine. Pappa er Norges største internasjonale popstjerne, Morten Harket. - Når jeg går med pappa på gata, så kommer det noen ganger noen og vil ha autografen. Og da begynner jeg noen ganger å le. - Hvorfor det?- Det er så morsomt. Han er jo pappaen min, liksom.Hun har sett ham på konsert, blant annet på Ullevaal Stadion. - Det er litt rart å se pappaen sin stå på en scene, men han synger ganske bra, så jeg blir ikke flau. - Blir du stolt? - Jeg blir liksom... Jeg vet ikke. Det ser gøy ut på en måte, og så ser det lett ut, men det er det ikke. Man blir så nervøs når man står på en scene. Men jeg har aldri sett pappa nervøs på scenen. Aldri, sier hun. - TA HEISEN? Tomine ser bekymret på mamma. Ideen var å fotografere henne i øverste etasje i SAS-hotellet. - Jeg liker ikke å ta heis. Ikke mamma heller. Jeg har skikkelig klaustrofobi. Hun forteller om den gangen hun var på audition til «Julemorgen» i NRK. Rett før hun skulle inn, måtte hun på do. - Og så gikk dodøra i vranglås. Jeg fikk den ikke opp. Den satt helt fast. Helt fast! Og jeg hadde sååå klaustrofobi. Jeg sparket skikkelig i døra, jeg skreik og hylte mamma, mamma. Og så gråt jeg, jeg gråt skikkelig. - Hva tenkte du da?- At jeg skulle bli der inne for alltid. At jeg aldri skulle få se familien min igjen. Tomine gjesper. Hun skal på danseøving. Men først skal hun til topps i SAS-hotellet. Hun har bestemt seg for å ta trappene. - Det går bra, det. Jeg løper. Og så løper hun oppover med mamma etter seg. I 21. ETASJE STÅR Tomine og ser på Oslo som ligger langt der nede. Der er Bårdar Danseinstitutt, sier hun ivrig og peker. Og så sier hun litt mindre ivrig at, jo da, hun har skrevet noen sanger sammen med en venninne. - Hva de handler om? En av dem handler om litt sånn eh... Litt sånn... Den er engelsk, altså, og den handler om... Mamma? Mamma! Kan ikke du fortelle hva den sangen handler om?Camilla skal til å fortelle, men så ringer mobilen hennes, og det er ingen utvei. Hun ser seg rundt, og så tar hun sats. - Den handler bare litt om kjærlighet, kan du si. hallgeir.opedal@dagbladet.no