Tony Parsons

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Tony Parsons Boka: «Mann og gutt» er ei bok om kjærlighet, forhold som går i stykker, og tilværelsen som alenepappa. «Jeg gråt fem ganger, og lo høyt fire,» skrev den engelske avisa The Observer da boka kom ut. Begynnelsen: En gutt, en gutt! Det ble en liten gutt. Jeg ser på dette barnet {ndash} skallet og rynkete og sammentrykt som en olding {ndash} og det er som en kjemisk reaksjon inni meg. Det {ndash} jeg mener han {ndash} må være tidenes nydeligste barn. Er det det, jeg mener er han det? Tidenes nydeligste barn? Eller er det bare noe slags biologisk programmering? Føler alle det sånn? Selv folk med stygge unger? Er ungen vår objektivt sett nydelig? Ikke godt å si. Begrunnelsen: «Mann og Gutt» starter med en fødsel, og boka handler om familie {ndash} besteforeldre, foreldre og barn. Boka viser hvordan kjærlighet vandrer fra generasjon til generasjon, og er en historie om alt det vi erfarer innenfor familierammene {ndash} fødsel, død, ekteskap, skilsmisse og tap. Det virket naturlig at denne boka skulle begynne med en ny baby {ndash} noe så enkelt, men samtidig så magisk. Noe så normalt, men likevel alltid forunderlig. Hva gir ikke mer håp enn gråten fra en nyfødt baby? Jeg synes det er noe spesielt og magisk ved å starte ei bok på denne måten {ndash} kanskje alle bøker burde begynne slik? Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! kine.b.hartz@dagbladet.no