Toppetasjen

I tempelet for den gode smak er kokkeguden og servitørengelen selvutslettende opptatt av din nytelse.

-  TENK AT JEG ALDRI har vært her før, utbrøt Robinson beskjemmet etter å ha fått et glass champagne, en meny og utsikt inn mot søylene i spisesalen.

Robinson og Fredag visste de ventet på noe godt. For man skal være en militant fiende av borgerskapet for ikke å la seg forføre av Annen Etages 105 år gamle historie, stjernebelønnet og lysekronet, men oppdatert av samtidskunst og en noe mer intim møblering.

Hovmesteren var nærmest i ekstase over at han i dag kunne tilby årets reinsdyr bare to dager etter at jakta var begynt. Den var en del av dagens meny (dégustation) på tre, fire, fem, seks eller sju retter.

-  Da er det bare å bestemme oss for hvor mange vi skal ha, mente Fredag, på tross av at à la carte-menyen, med klassikere som iransk kaviar, østers, hummer, tartar og sjøkreps, skriker etter å bli fortært.

DE GIKK NOE usynkront inn for seks retter, og hovmesteren forsikret om at de skulle komme opp med en vinmeny til en «hyggelig pris».

De ble ført gjennom spisesalen opp til det som måtte være det beste bordet: Fredag skuet nordvest mot Nationaltheatret og videre mot Slottsparken, mens Robinson kunne legge øynene nedover den nå brosteinsbelagte Stortingsgata og Spikersuppa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg trodde det bare var Wenche Foss som fikk slike bord, sa Robinson.

-  I kveld er det vi som er stjernene, drømte Fredag.

Derfra og ut var det kokk og kelner som innsmigret seg hos det opprømte spiseparet. Et par appetitt-vekkere og et glass Pouilly Fumé kilte lett før en kremet suppe av mais kom på bordet. I den lå et stykke kylling rullet over trøffelflak med en duft som gjorde restaurantens beste bord stille. Men da smaken traff ganen påkalte Robinson uforvarende oppmerksomheten fra nabobordets forretningsmenn.

-  De lydene der passer kanskje best på soverommet, bemerket Fredag.

KAMSKJELL PÅ BLOMKÅLMOUSSE og baconvinaigrette ble det smattet godt over - om enn ikke like spektakulært. Da hadde Puilly Fumeen blitt byttet ut med en Chablis Premier Cru 99 for å passe også til den neste retten: Vol au vent av torsk og kongekrabbe, eller sagt på en enklere måte: Butterdeig rundt fisk. Det var en rett som skulle bli gjenstand for kveldens debatt.

Etter hver rett hadde servitøren spurt med ekte nysgjerrighet hva vi syntes. Det gjorde hun nå også, etter at alt var fortært.

-  Torsken er litt tørr, hvisket Fredag.

-  Er det mulig å mene at her var det for mange smaker? Munnen min mener det er for mye rot, sa Robinson.

-  Og er det ikke litt mye butterdeig i forhold til fisk og krabbe? undret Fredag.

-  Jeg skal si fra til kjøkkenet, sa servitøren.

Og etter kort tid kom den nederlandske kjøkkensjefen ut. Han forklarte hvordan han hadde tenkt, men tok interessert imot kritikken. Etter at han var forsvunnet, fulgte noe oppsiktsvekkende vår servitør opp:

-  Han bruker nok for mye butterdeig. Det er ikke alt han gjør som er like vellykket, mente hun - klart antydende at her var det mer hun hadde å utsette på sin purunge kjøkkensjef.

-  SKAL VI VÆRE takknemlige for å bli innvidd i meningene fra bakrommet? spurte Robinson etterpå.

-  Vi vet jo at kolleger refser hverandre, men det høres ikke så pent ut overfor gjestene, mente Fredag.

En himmelsk hvilerett avbrøt diskusjonen: Bringebær med champagneskum. Så åpenbarte et kunstverk seg på tallerkenen: Reinsdyrfilét med irrgrønn kenyansk pepper, rammet inn av et rektangel chanterelle-saus, hasselnøttcoulis og chèvrekrem.

Denne gangen laget også Fredag soveromslyder. Både over reinsdyret og den dyprøde Baroloen. Selv ikke forretningsmannen som hentet en golfkølle bak gardinen ved Fredags stol klarte å forstyrre idyllen.

-  Ost? Klarer vi mer nå?

De tapre spisevennene slepte seg ned til ostevognen. Det var vanskelig å reise seg uanstrengt. Enda vanskeligere ble det etter karamellisert sitronpai med hvit sjokoladeis.

-  To appetittvekkere pluss seks retter som i praksis er sju fordi det er to desserter pluss denne sjokoladen, det blir ...

Fredag nærmest lå i stolen med stjerner i øynene, ute av stand til å sluttføre regnestykket da konfekten kom på bordet til kaffen. Robinson følte seg som den omfangsrike restaurantgjesten i Monty Python-filmen «Meningen med Livet», han som eksploderte bare av en ørliten mintsjokolade til. Men Robinson var mye, mye lykkeligere.

Nytelse: Annen Etage kan så absoutt by på det gode liv.