Tor Åge Bringsværd

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Tor Åge Bringsværd. Bok: «Samtaler med svart hund», (Gyldendal). Begynnelsen: Når jeg skriver dette er det mars måned {ndash} men på mine kanter er det fremdeles ikke tid for annet enn vanntette støvler med brodder. Sheba og jeg kikker begge lengselsfullt mot skogen, men må nok ennå noen uker nøye oss med å gå på oppkjørt hålke rundt barnehagen og lokalene til MC-klubben Old Hogs. «Det var noe annet i gamle dager,» sukker Sheba. «Du mener i fjor?» sier jeg. «Det er i hvert fall skrekkelig lenge siden,» sier min utålmodige flatcoat. Men vi må nok vente. I skogen skal det være så glatt at selv den pensjonerte postdamen vår ikke våger å gå inn dit. Begrunnelsen: Samtaler med svart hund er ikke bare en personlig bok, den er et slags «brev til leserne». Forholdet mellom forfatter og leser er nemlig etter min mening langt mer personlig {ndash} og nesten intimt {ndash} enn det mange vil innrømme. Kan være det i alle fall {ndash} hvis man ikke tilhører den typen som liker høye hester og orakelpositur. For ei bok er jo ikke bare en melding, en beskjed eller en informasjon fra ett menneske til et annet. Ei bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser. Så er det kanskje heller ikke å undres over at vi {ndash} en del av oss, i hvert fall? {ndash} liker å «snakke» med hverandre av og til. Jeg vet selv at hvis jeg leser ei bok jeg liker godt, da hender det rett som det er at jeg blar bakerst og kaster enda et blikk på forfatterportrettet på innbretten. Rett og slett for å holde «kontakten», ikke bare med bokas innhold, men også med bokas forfatter! Jeg liker å føle at vi har usynlige nervetråder spunnet mellom oss.