Tore den store

Han ble ikke den nye Olav H. Hauge. Ikke den nye Agnar Mykle heller. Men Tore Renberg (35) kan leve med bare å være den nye Alexander Kielland.

Tore Renberg har en anekdote om seg selv som han synes er såpass god, at akkurat når han skal til å fortelle den, så går han på do først. Delvis fordi han må pisse noe voldsomt, understreker han, men også fordi det gir ham tid til å bygge opp forventninger til anekdoten, som stammer fra en kveld på slutten av 90-tallet, da han i kraft av sin rolle som programleder for litteraturprogrammet «Leseforeningen» på NRK2 ble invitert til en mottakelse hos den islandske ambassaden i Oslo. Han vet ikke hvor mange forfattere som blir invitert til mottakelser hos den islandske ambassaden, men han ble nå i alle fall det.

- Så står vi der og spiser kanapeer, ikke sant, med Erik Fosnes Hansen og noen sånne, og plutselig trekker alle inntil veggen, fordi det tydeligvis er en viktig person som har entret rommet. Jeg ser ikke hvem, men tenker, tja, kongen eller noe?

Tore Renberg er tilbake fra toalettet. Det er såpass lytt i 1920-tallsboligen der tobarnsfamilien Renberg bor, på Våland i Gamle Stavanger, at det for noen øyeblikk siden ble åpenbart at han urinerer med samme intensitet og entusiasme som han skriver og snakker. Det hørtes ut som om porselenet i underetasjen var i ferd med å krakelere.

- Og så ser jeg at det er ikke kongen, men Wenche Foss, og hun begynner automatisk å gå runden og hilse på alle, som om det var hennes mottakelse. Så kommer hun til meg, og hu dama er jo ei chick, altså, ei foxy dame, vil jeg si, og hun tar meg i hånda og blunker, og jeg synes nesten det skinner litt fra leppene hennes når hun sier: «Ja, vi to sees jo hver fredag».

Han rekker den ene knyttneven i været.

- Å, satan. Det var en kraft. Meg og deg, Wenche Foss! Men etter denne for meg veldig episke hendelsen, gikk jeg likevel hjem i nattemørket og tenkte: «Så utrolig bra. Og så utrolig deprimerende.»

- Hvorfor det?

- For hun hadde bare sett meg på tv, ikke sant. Hun sa ikke: «Du er en utrolig talentfull forfatter. Den neste Agnar Mykle». Og det fikk meg til å tenke over hva jeg hadde blitt, da.

Tore den store

Når Tore Renberg i høst kommer med sin tredje roman om Jarle Klepp, som har tittelen «Charlotte Isabel Hansen», vil få være i tvil om at det er forfatter han er blitt. Sånn har det altså ikke alltid vært. På 90-tallet var Tore Renberg, som han sier, «bare en slags medieyndling». 22 år gammel hadde han fått Tarjei Vesaas’ debutantpris for det Tor Ulven-inspirerte kortprosaverket «Sovende floke». Han hadde vært et sentralt medlem av den innerste kretsen i litteraturtidsskriftet Vagant. Nå var det kanskje ikke så mange andre kretser enn den innerste, men uansett: Deretter hadde han falt Vagant i ryggen ved å bli programleder på NRK.

- Og det var det nok mange, eller i alle fall noen, som så på som det man i populærkulturen kaller en klassisk sellout, sier han.

- Men for meg var det litt som om jeg spilte i tredje divisjon og så la Rosenborg en dag en kontrakt på bordet.

Han hadde fått en del oppmerksomhet for forslaget om å legge ned 17. mai-feiringen i fem år («for å få vasket dette landet rent for nasjonalisme»), han hadde fått enda mer oppmerksomhet for debatten med Ari Behn om ståa i norsk samtidslitteratur og det han i debattens hete beskrev som sitt «makabert store selvbilde». Og da daværende kultursjef Trond-Viggo Torgersen spurte om han ville lede en ny runde av «Leseforeningen», takket Tore Renberg nei, men la til at det bare var å ringe dersom de trengte noen til å lede Spellemannprisen.

- Min historie er jo sånn, sier Tore Renberg.

- Jeg egnet meg til det der. Jeg egnet meg til litteraturformidling og den litterære offentligheten og til å lage bråk og støy og kaos. Det har jeg ingen problemer med verken å si eller å stå inne for. Manglende selvkritikk i gjerningsøyeblikket har alltid vært en styrke hos meg. Mange ble sikkert irritert, men jeg fikk da også nok skryt og oppmuntring til å skjønne at nå hadde jeg landet på flyplassen. Og det ville blitt en jævla bra Spellemann. I guarantee you.

- Kanskje vi kan snakke litt om hvem det var som leste de første bøkene dine?

- Det er et godt spørsmål. Hvis du med de første bøkene tenker på dem som kom ut mellom 1995 og 2000, som jeg synes man kan gjøre, så … Nei, hvem var det, da? Jeg tror nok at de som er opptatt av sånn mer eller mindre eksperimentell litteratur, der tror jeg nok at jeg ble lest. Det litterære råd, den slags folk, syntes nok at det var en flott forfatter og en streng kar som var på gang her.

ANNO 2008: På grunn av sykmeldingen skal Tore ta det rolig resten av året. - Men jeg har enormt mange flere bøker som jeg vet jeg skal skrive. Minst tre-fire romaner. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG
ANNO 2008: På grunn av sykmeldingen skal Tore ta det rolig resten av året. - Men jeg har enormt mange flere bøker som jeg vet jeg skal skrive. Minst tre-fire romaner. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG Vis mer

Det litterære råd er Den norske Forfatterforenings utvalg. Det bestemmer hvilke bøker som skal omfattes av bibliotekenes innkjøpsordning, og består av ni medlemmer.

- Og jeg hadde det veldig fint med dem, altså, dette er ikke noe jeg vil klage på, jeg syntes at det putla og gjekk på den rette måten, sier han.

- Men jeg visste vel hele tida med meg sjøl at det er ikke dette som er ambisjonen min. Jeg må vel være såpass oppriktig og si at ambisjonen min hele tida var å snakke til mange. Det føler jeg er min ... Det er min modus, da, eller mitt modus, jeg vet ikke helt hva som er grammatikalsk riktig her.

35-åringen kikker bort på korktavla over kjøkkenbordet. Der henger ei ferieliste fra barnehagen og et avisutklipp med Bokhandlerforeningens salgsstatistikk for pocketbøker i uke 4, 2008. Fire år etter at den kom, ligger «Mannen som elsket Yngve» fortsatt på sjuende plass. Det skyldes ikke at det litterære råd har økt medlemstallet siden sist, men at Tore Renberg rundt millenniumsskiftet «hadde begynt å bli trøtt og lei av en viss form for idé om at den gode litteraturen, det er den vanskelige litteraturen», og besluttet å konsentrere seg om en setning han skrev ned i notisboka si i 1996 og siden alltid hadde stoppet opp ved hver gang han bladde i den: «En heterofil mann forelsker seg i en mann».

Sånn ble oppvekstskildringen om den ømfintlige gymnasiasten Jarle Klepp fra Madla til. Sånn begynte Tore Renberg «å synge med min egen stemme», som han sier. Sånn ble han «Stavangers Balzac», som Stavanger Aftenblad har kalt ham, riktignok fordi han selv foreslo det.

- Altså, jeg liker ikke … Det vil si … Alle liker jo å bli skrytt av. Men de færreste liker å skryte av seg sjøl. Det er ikke noe behagelig. Eller, noen liker det òg. Jeg gjør ikke det, da, sier han.

- Men hvis jeg skal gå med på at jeg med «Mannen som elsket Yngve» tilfeldigvis skrev «den neste Beatles», som noen mener, så var ikke det noe jeg planla. Men jeg tror på dette: Med jevne mellomrom kommer det en roman som blir ungdommens roman. Som blir generasjonsdefinerende. Som redder gutter fra spriten.

Han skjønte fort at han og Jarle Klepp aldri blir kvitt hverandre, sier han, det måtte bli de to. I 2005 kom oppfølgeren «Kompani Orheim», som handler om hvordan foreldrene til Jarle Klepp skiller seg og faren går til grunne i alkoholisme.

- Personlig synes jeg at alle mine bøker peker fram mot den, sier han.

- Noe er fiksjon, noe er ikke, noe er forsterket, noe er ikke, men helt åpenbart er det en relativt selvbiografisk roman. Uten at jeg vil gå i detaljer, så finnes ikke den boka uten mitt liv. Og det har jeg ikke sagt til noen før nå. Tror jeg.

Denne morgenen har han sittet i telefonen med forlaget sitt og lest korrektur på det ferdige manuskriptet til «Charlotte Isabel Hansen», som er hovedbok i Bokklubben i september, og som han allerede for lenge siden varslet at skulle bli «den store norske studentromanen», i og med at den tar for seg Jarle Klepps studiedager i Bergen.

- Den store norske studentromanen. Med stor S, stor N og stor S, ikke sant? Så da gikk jeg til verket som jeg jo gjør, med en idé om at jeg skulle legge landet flatt. Men til slutt tenkte jeg: «Hva faen er det dette handler om, da?»

Forlaget var fornøyd, understreker Tore Renberg, men han var ikke.

- Men så, i desember i fjor, landet det ei bombe i systemet mitt, og i Jarle Klepp sitt liv. Ei bombe av en idé som var så konsentrert og bra at boka var ferdig til mai. 400 sider på seks måneder. Uten å se meg tilbake. Uten å stanse. Bare god fart. Og det er fortsatt den store studentromanen. Men nå handler den om noe i tillegg.

Akkurat hva denne bomba inneholder, har han ikke lyst til å røpe. Men det blir kjempegøy, sier han, for sånne som synes sånt er gøy, blir det kjempegøy. Noe han derimot kan si noe om allerede nå, er at Jarle Klepp i Bergen studerer litteratur og filosofi, slik han selv gjorde.

- Jeg har tatt utgangspunkt i den totale teoriforblindelsen som jeg sjøl var en del av. 90-tallet var jo ironiens tiår, men det ble jeg aldri dratt inn i.

I Bergen var man mer opptatt av hermetisk poesi og «blodmodernisme», sier han. Av streng og vanskelig litteraturteori. Diskuterte poststrukturalisme, dekonstruksjon og han vet ikke hva. Kaosteori og fraktalgeometri i forhold til jegets ikke-eksisterende status. Overalt var det sånn. Satans strengt.

- Og gud, som jeg elsket det. Jeg kastet meg over det som om det var ei jente. Og jeg lå med den jenta hver dag. I alle mulige posisjoner og vinkler. Pinlig gode karakterer fikk jeg også. Et snitt på 1,7 eller kanskje 1,8.

- Det var på denne tida du barberte av deg håret?

- Ja, det var etter at jeg hadde sett Nirvana på Roskilde i ’92, det. Da dro jeg inn til byen og klipte meg, ikke fordi jeg hadde noe imot Nirvana, men fordi jeg ville skille meg ut fra de langhårede grønsjerne. Og så var det jo i tillegg mange intellektuelle som var skallet på den tida … Ja. Nå merker jeg at jeg ikke husker helt hvem, men.

I debutverket «Sovende floke» skildrer Tore Renberg en mannsperson som har «frynsete minner». Det er ham selv, det. Han har vært direkte plaget av at han husker dårlig, helt siden ungdomsåra, sier han.

- Minnet mitt er fiksjonelt og mytologiserende, og veldig avhengig av enkelthistorier som jeg bygger noe voldsomt opp, som jeg forteller sånn jeg synes at historien er i mitt hode. Inger mener det kan skyldes at jeg lever for hardt i nåtida.

Inger er kona som han ble sammen med i russetida, og som, ifølge Tore Renberg, «helt klart var ei av de få jentene som de alternative guttene likte». Det var hun som utløste at de flyttet tilbake til Stavanger, da hun ble tilbudt jobb som konservator ved Rogaland Kunstmuseum. Hun sier hun noen ganger må le av hvordan det virket som at ektemannen og Aslak Sira Myhre var de to naturlige lederne på Kongsgård videregående på 80-tallet.

- Men det er vel som med kjente kunstnere som skal ha sittet på en eller annen kafé i Paris. Det er veldig mange folk rundt dem som man glemmer, sier hun.

Noe liknende gjorde Tore Renberg i våres, da han en formiddag befant seg i krysset utenfor huset sitt og ikke husket hvor han hadde gjort av sin ett år gamle sønn Allan. Han var akkurat ferdig med første gjennomskriving av «Charlotte Isabel Hansen». For seks timer siden hadde han stått opp og levert Allan til en av hans to dagmammaer. Problemet var at han ikke hadde noe minne om å ha gjort det.

- Teoretisk sett kunne jeg ha lagt ham fra meg i boden, hvor det er rotter og helvete. Jeg husket ikke hvilken dag det var. Jeg husket faen ingenting.

Etter å ha lokalisert sønnen hos dagmammaen, gikk han til legen og fikk en sykmelding og diagnosen utbrenthet.

Ei ny bombe hadde slått ned i systemet til Tore Renberg.

- Jeg kan godt fortelle om det, for det er så allment. Det er vel nesten litt hipt hos dere, sier han.

- Selv forstår jeg ikke begrepet utbrent, for jeg har en kolossal arbeidsglede, jeg liker ikke å «slappe av», som folk sier. Jeg har bare ett liv. Jeg føler jeg suller det vekk da. Men noe må ofres, sa legen, og jeg har nok noen manier jeg må forholde meg til, for det er en god tradisjon i min familie for at mannfolka faller om altfor tidlig, fordi de jobber seg i hjel og ikke realitetsorienterer seg. Og jeg vil leve lenge.

«Realitetsorientering», som i psykiatrien er en samtalepraksis i behandling av personer med vrangforestillinger, er et ofte brukt ord i Tore Renbergs forfatterskap. Det dukket første gang opp i hans collagebok «Varmelager fem», som han laget sommeren 2001, året etter at han gikk ned 23 kilo på grunn av matforgiftning og utviklet angst for å gå ut døra på grunn av det han opplevde som et «fortegnet mediebilde».

- Hva det bunnet i, det at jeg ikke klarte å bygge opp kroppen, at jeg hadde angst, at jeg flyttet hjem til Stavanger …? Min pappa døde i 1998. Der ligger mye. Jeg har mistet så mange altfor tidlig. Pappa, mormor i 2003, bror min druknet i 2005. Og uten at jeg har oversikt over det, eller har gått altfor langt inni det, så er det klart at sånne ting er med på å presse på et system.

- Du hadde ikke kontakt med faren din de siste åra?

- Ikke alltid. Dessverre. Jeg og pappa var veldig glad i hverandre, det skal jeg vel si. Men det var mye styr der, så jeg hadde noen år hvor vi ikke hadde kontakt. Det ble liksom meg og mamma.

Elisabeth Renberg, som hun heter, bor også i Gamle Stavanger. Hun sier hun er glad for at sønnen flyttet hjem. Hun kunne ofte bli bekymret for ham der inne i Oslo, når hun så for seg hvordan han syklet rundt i trikkesporene mens han prøvde å strekke seg i alle retninger. «I Stavanger har vi ikke trikkespor», som hun sier, «bare litt grus man eventuelt kan skrense i».

Men Tore Renberg har strukket seg i en del retninger likevel. I år fikk han Stavanger kommunes kulturpris for sin «allsidige innsats innenfor flere kunstområder, samt hans evne til å målbære meninger».

- Det er et arbeid jeg gjør gratis og det er et arbeid som skaffer meg mange fiender, så det er okei å bli satt pris på. Kurant. Gøy. Jeg prøver jo så godt jeg kan å opprettholde min status som fri intellektuell. Med mest fokus på fri, da.

Tore Renberg skriver leserbrev. Jevnlig mottar Stavanger Aftenblad tekster der han argumenterer for en verden uten gud, for større lekeplasser i bybildet, mot pornografi på hotellkanalene, mot skjenketidene til byens «monstervulgære» matfestival.

Aftenbladets kommentator Sven Egil Omdal mener at Tore Renberg er en blanding av samfunnsrefser og samfunnsstøtte i Alexander Kielland-tradisjonen, og «det er i hvert fall ikke ubehagelig for meg å stå i en sånn tradisjon, det er det ikke», sier Tore Renberg selv om den saken.

Stian Kristiansen, som regisserte filmatiseringen av «Mannen som elsket Yngve», og først møtte Renberg da de som 14-åringer spilte i «Bugsy Malone» på Rogaland Teater, er derimot «drita lei av den offentlige Tore Renberg». Da han ble med på presseturné for å lansere filmen, «føltes det som å starte en pølsebu ved siden av McDonald’s», sier Kristiansen. «En periode trodde selv jeg at det var han som hadde lagd filmen.»

- Oooofff. Hva skal man si om dette, da.

Tore Renberg kikker bort på korktavla ved kjøkkenbordet igjen. Det er komplisert, det der, begynner han, for på den ene sida er han uansett nødt til å si mer nei til ting, på grunn av sykmeldinga. På den annen side: Han duger til å være i media. Har lett for det.

- Og hvis alle kloke folk trekker seg unna media, fordi media suger, så blir media bare et helt forferdelig sted å være. Så da må jeg ha en refleksjon rundt dette. Men jeg kan jo bli møkklei av meg sjøl. Jeg skulle mange ganger ønske jeg var en rolig dude som satt innerst i ei vik og dyrket noen plommetrær og skrev noen dikt, sånn som Olav H. Hauge. Men han er død, da. Jeg lever.

svg@dagbladet.no

BARBUSÅRA: Tore Renberg (f.v.), Aslak Sira Myhre, Jørn Pedersen og Inger Halvorsen, som noen år senere tok navnet Renberg, på Kafe Celsius i Oslo i 1997.
MATRIARKAT: Da foreldrene gikk fra hverandre i 1990, bodde Tore og moren hos mormor en periode. Her er han bare på besøk en dag i 1973. Eller \'74.
1991: På vei til hytta til Aslak Sira Myhre, for «å lese poesi, drikke kaffe, røyke rullings og diskutere politikk».
KOMPANI RENBERG: Med førstefødte Petra i 2004. - Det har vært bra for meg å få barn. Jeg har mistet så mange.
MANNEN SOM ELSKET JON FOSSE: Høsten 1995 møtte Tore sin store helt Jon Fosse. «Beundringen lyser fra øynene mine», konstaterer Tore Renberg.
EI GOD TID: Tore fyller 12 og holder opp gaven fra kompisen Bjørn: En Spandau Ballet-singel og et Mummiblad.
GLADE DEPPEROCKDAGER: Sammen med kameratene Kristian Fjermestad (f.v.) og Stian Hope i 1986, året The Smiths slapp tredjealbumet «The Queen Is Dead».