Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Torsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

        4
      1. juledag
Kl. 05.37, Wrothly i Yorkshire: Det er mørkt ute ennå. Vi ligger i samme seng, alle fire, i en uregelmessig tentakkelomfavnelse. Emily, som er halvveis gal av nissebegjær, river papiret av pakkene. Ben leker tittei-leken med søppelet. Jeg gir en pakke til Richard som inneholder vindtørket reinsdyr, to par svenske sokker (grågule), et femdagers kurs i vinsmaking (burgundere) og Hvordan bli en hjemmets gudinne (en spøk). Senere får jeg et plastforkle med Liberty-trykk og Hvordan bli en hjemmets gudinne (ingen spøk) av Barbara og Donald. Av Richard får jeg: 1.Agent Provocateur-undertøy: en rød bh med opphevete sorte silkeprikker og halv cup, som får brystvortene til å springe fram som middelalderkrigere med hjelm tittende over brystvernet. Og en hofteholder/truse-anordning åpenbart pyntet med trålergarn. 2.Medlemskap i naturvernforeningen National Trust. Begge tilhører kategorien KB-presanger: Kan Byttes. Emily gir meg en fantastisk reiseklokke. I stedet for alarm har den en beskjed som hun har laget: «Våkne opp, mamma, våkne opp, sjusover!» Emily får en hamster (en hunn, men den får navnet Jesus), en Barbie-sykkel, et dukkehus, en fjernstyrt robothund og masse andre plastikkting som hun ikke trenger. Emily er henrykt over fredsmegler-Barbie’en jeg snappet med meg i taxfree-butikken i Stockholm, til hun åpner presangen fra Paula: Wee Wee dukkebaby, som jeg uttrykkelig har forbudt. For å unngå hysteri prøver vi å åpne de fleste av ungenes presanger oppe, så svigerforeldrene mine skal slippe å bli bestyrtet over den lettsindige storby-overdrivelsen («dere kaster pengene ut av vinduet») og at vi skjemmer bort den yngre generasjonen på en slik skandaløs måte («Da jeg var ung, var du heldig om du fikk en dukke med porselenshode og en appelsin»). Det er enkelte ting som er vanskeligere å skjule. Overfor besteforeldre er det for eksempel vanskelig å late som om barnet ditt bare ser på video en gang iblant når hun ved frokostbordet gir en ordrett gjengivelse av hver eneste sang i Den lille havfrue, mens hun strålende tilføyer at DVD-versjonen inneholder en ekstra sang. Jeg enser en annen konfliktkilde ved bordet da jeg minner Emily om ikke å leke med saltbøssen. «Emily, bestefar spurte om du kunne sette den fra deg.» «Nei, det gjorde jeg ikke,» sier Donald blidt. «Jeg forlangte at hun skulle gjøre det. Det er forskjellen på min og din generasjon, Kate: Vi krevde, dere spør.» Et par minutter senere blir jeg plutselig oppmerksom på at Barbara kretser rundt meg der jeg står ved AGA-komfyren og lager eggerøre. Hun synes det er vanskelig å skjule sin vantro over innholdet i kasserollen. «Du milde, liker ungene så tørr eggerøre?» «Ja, det er slik jeg lager den.» «Å.» Barbara er besatt av matinntaket i min familie, enten over barnas manglede grønnsakspising eller min egen besynderlige uvilje mot å pløye meg igjennom tre treretters måltider per dag. «Du må bygge opp kreftene dine, Katharine.» Og ingen Shattock-sammenkomst ville være fullendt uten at svigermoren min presser meg inn i den afrikanske fiol-kroken ved siden av anretningen og hveser: «Richard ser tynn ut, Katharine. Ser ikke Richard tynn ut?» Når Barbara sier tynn, blir ordet øyeblikkelig tykt: tungt, stakkåndet, anklagende. Jeg lukker øynene og prøver å sende bud på tålmodighetsreservene og skjønner at jeg ikke har dem. Kvinnen som står foran meg, utstyrte mannen min med de DNA-molekylene som ga ham den livsvarige fasongen til en kulepenn, og så får jeg skylden for det trettiseks år senere. Er det rettferdig? Jeg hever meg over slike fornærmelser mot min hustrurolle, hva som nå måtte være igjen av den. «Men Richard er tynn,» protesterer jeg. «Rich var mager da vi traff hverandre. Det var noe av det jeg falt for.» «Han har alltid vært slank,» innrømmer Barbara, «men nå er det ingenting igjen av ham. Så snart Cheryl så ham gå ut av bilen, sa hun: ‘Ser ikke Richard helt overkjørt ut, Barbara?’» Cheryl er svigerinnen min. Cheryl jobbet i Halifax boligselskap før hun giftet seg med Peter, Richards revisorbror. Etter at hun fikk den første av de tre guttene sine i 1989, ble hun medlem av det som venninnen min Debra kaller for Muffiaen – den mektige, hjemmeværende juntaen av organiserte mødre. Både Cheryl og Barbara behandler menn som om de var husdyr som trenger skånsom husbondstell. Det ville ikke være ordentlig jul hos familien Shattock uten at Cheryl spurte om den høyhalsete Joseph-kashmirgenseren min er kjøpt hos Bhs, eller om det virkelig er i orden at Rich er oppe og bader ungene helt alene. Peter hjelper mye mindre til med familien enn det Richard gjør, men i årenes løp har jeg lagt merke til at Cheryl ser ut til å sette pris på og til og med oppmuntrer ektemannens hjelpeløshet. Peter spiller den verdifulle rollen i Cheryls liv som «det korset jeg er nødt til å bære». Alle martyrer trenger en Peter som med årene kan læres opp til ikke å kjenne igjen sine egne underbukser. Ting som jeg tar for gitt hjemme i London, blir betraktet som forrykt likestilling her oppe. «Somme,» triumferer Richard morskt idet han kommer inn på kjøkkenet og holder en svulmende bleiepose med aprikosduft i været, en duft som kjemper en tapende kamp for å undertrykke stanken på innsiden. (Rich har utviklet et klassifiseringssystem for Bens bleier: En mindre hendelse er en Tant Pis, en middels mengde er en Croque Manure, mens en uttømmende, sju-tørks-jobb er en Somme. En gang, men bare en gang, var det en Krakatoa. Greit nok, men ikke på en flyplass i Hellas.) «I vår tid hjalp selvsagt ikke fedre til i det hele tatt,» sier Barbara nølende. «Du ville ikke få Donald til å ta i en bleie. Han ville kjørt langt av sted for å slippe unna.» «Richard er fantastisk,» sier jeg forsiktig. «Jeg hadde ikke klart meg uten.» Barbara tar en rødløk og skjærer den i fire. «Du må passe litt på dem, mennene. Skjøre blomster,» funderer hun mens hun presser ned knivbladet og løken skriker svakt for seg selv. «Kan du røre litt i sausen for meg, Katharine?» Cheryl kommer inn og begynner å tine opp ostepinnene og kanapéene til morgendagens selskap. Jeg føler meg så alene når Barbara og Cheryl pludrer rundt på kjøkkenet sammen, selv om jeg er der. Jeg går ut fra at det har vært slik i flere hundre år. Kvinner som ordner det som må ordnes og utveksler konspiratoriske blikk og overbærende sukk om disse mennene. Men jeg ble aldri en del av Muffiaen; jeg kjenner ikke kodene, passordene, de spesielle håndtrykkene. Jeg forventer at en mann – min mann – gjør kvinnearbeid, for ellers kan ikke jeg gjøre mannsarbeid. Den stoltheten jeg kjenner av å mestre ting, det faktum at jeg kan og klarer å holde livene våre på rett spor, selv om det bare er så vidt, stivner til forlegenhet her oppe i Yorkshire. Plutselig skjønner jeg at en familie trenger mye stell, et smøremiddel som får det til å gli glatt; mens min lille familie så vidt humper av gårde og bremsene begynner å hvine. Richard kommer ut på kjøkkenet igjen, uten bleie, legger armene rundt livet mitt, løfter meg opp på kanten av Aga-komfyren, hviler hodet inni halsgropen min og begynner å tvinne håret mitt. Akkurat sånn som Ben gjør. «Lykkelig, elskling?» Det høres ut som et spørsmål, men det er faktisk et svar. Jeg skjønner at Rich er lykkelig her, med kvinnegeskjeftigheten og den innestengte stekelukten og jeg som ikke snakker i telefonen hvert femte minutt. «Han er så hjemmekjær, Richard,» sier Barbara stolt. Jeg spøker bare litt når jeg sier til ham at han ville hatt det bedre om han hadde giftet seg med en hyggelig Sloane-dame som var superekspert på fruktterter. «Vel, det gjorde jeg ikke, fordi jeg ville ha dødd av kjedsomhet. Dessuten,» sier han og stryker meg over kinnet og stikker et tilfeldig hårstrå bak øret mitt, «kjenner jeg en utrolig dame som kan simulere fruktterter hvis vi skulle trenge dem.» Etter julelunsjen med familien Shattock har jeg bare lyst til å kose meg sammen med Leonardo DiCaprio i Titanic på tv, men i stedet ender jeg opp med å legge meg som en skygge etter Ben idet han haler seg opp på spinkle bord rundt omkring i stuen, tygger på lampeledninger eller snapper til seg håndfuller med sølvglinsende mandler. Jeg vurderer faren det er å nekte ham sølvglinsende mandler, og risikerer med dette et pinlig raserianfall («Klarer hun ikke å holde kustus på sitt eget barn engang?»), opp mot å la ham få lov til å sette dem i vrangstrupen og dermed sette sitt liv og Barbara og Donalds Wilton-teppe i fare. Jeg klarer å slippe unna mens Ben tar en blund. Jeg ligger på sengen med laptopen og forfatter en e-post til en annen verden.
    Fra: Kate Reddy, Wrothly i Yorkshire Til: Debra Richardson Kjære debs, hvordan var det for deg? Alle elementer av en trad engelsk jul her: innbakte pølser, julesanger, subtile gjensidige beskyldninger. Travel svigermor som tilbereder krisemat til sønn forsømt av ufølsom byberte (Meg). Du vet jeg bestandig sier jeg vil være sammen med barna mine. Vel, jeg vil virkelig være sammen med barna mine. Hvis jeg kommer for sent hjem til å legge Emily om kveldene, hender det jeg går bort til skittentøyskurven og lukter på klærne deres. Jeg savner dem sånn. Har aldri fortalt det til noen før. Og så, når jeg er sammen med dem, sånn som nå, er kravene deres bare så krevende. Det er som om en hel kjærlighetsaffære er stappet inn i én langhelg; lidenskap, kyss, bitre tårer, jeg elsker deg, ikke gå fra meg, jeg er tørst, du liker ham bedre enn meg, du må legge meg, du har nydelig hår, kos med meg, jeg hater deg. Tappet & utslitt & trenger å hvile på jobb strax. Hva er det for slags mor som er redd barna sine? Vredlig hilsen K8 xxxxxxx
Jeg skal til å trykke på Send-knappen, men trykker Delete i stedet. Det er grenser for hva du kan bekjenne, selv for din beste venninne. Selv for deg selv. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.