Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Torsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      8
    Tannproblemer

Tirsdag, 04.48: Det lyder et skrik fra Bens rom. Et gjennomborende redselsskrik. Tredje gang i natt, eller er det fjerde? Tennene igjen. Og vi har allerede gitt ham for mye smertestillende. Jeg vil antagelig bli brettet ut i News of the World som «Monstermammaen som dopet smårolling for å få sove». De har rett når de kaller det for en ødelagt natt – knust og uopprettelig. Du kravler opp i sengen igjen og du ligger der og prøver å pusle sammen søvnen igjen med bare halvparten av bitene. Kanskje han sovner igjen av seg selv. La ham sovne igjen, vær så snill. Det skjer alltid på denne tiden, når mørket skinner som sølv av det første lyset, at du begir deg ut på desperate forhandlinger med Gud. «Kjære Gud, hvis du lar ham falle i søvn igjen, så skal jeg …» Hva da? Jeg skal bli en bedre mor, jeg skal aldri klage over noe mer, jeg skal nyte hvert sekund med søvn som jeg får fra nå av og til jeg dør. Nei, han sovner ikke igjen. Benjamins eksperimentelle er du der?-hyl har veket plassen for Pavarotti-arier av full hals. (Nessun Dorma betyr «ingen skal sove», gjør det ikke?) I boken står det at du må la ungen gråte, men Ben har ikke lest boken. Han forstår ikke at han vil falle til ro etter førti minutter eller så med uavbrutt gråting. I boken står det at Ben kan ha tilknytningsproblemer: Jeg tror at han nettopp har funnet ut at mammaen som ikke er der om dagen, er tilgjengelig for kos om natten. Hjernen er villig til å stå opp, men kroppen min sakker akterut som en tverr tenåring. Ved siden av meg ligger Richard på ryggen med hendene foldet over brystet og puster veldige sukk. Sover som et barn. (Hvor pokker kom det uttrykket fra?) Når jeg går opp trappene, kjennes beina som om de er omsluttet av skinner. Gjennom vinduet i trappeavsatsen kan jeg skimte husrekken med de nifse, blinde øynene sine nederst i hagen vår. En som står tidlig opp, skrur på lyset på kjøkkenet sitt, og rommet flammer opp som en fyrstikk med et safrangult skjær. Vinduene gir en ganske god utsikt over velstanden til menneskene som bor der: Vårt område ligger nordøst for City, så det er nok av slue finanstyper som meg som har flyttet hit og ruinert seg ved å pakke inn fuktigheten og skalle av viktorianske ruiner. Våre hus er dem uten noe foran vinduene, fordi eierne foretrekker å stole på dyrt restaurerte vindusskodder, mens våre fattigere naboer fremdeles muntrer seg opp med ordentlige gardiner eller gjemmer sakene sine bak nett, som slør. På syttitallet, i modernitetens navn, rev par som oss ut gammelt viktoriansk inventar – ildsteder, listverk, badekar med løveføtter i hjørnene – og nå har vi, i en ny type modernitetens navn, betalt en formue for å få dem på plass igjen. (Er det tilfeldig at vi bruker langt mer på oppussing og forbedringer av hjemmene våre enn det foreldrene våre noen gang gjorde, hjem som vi tilbringer mindre og mindre tid i, fordi vi er ute og tjener penger for å betale franske kjøkkenmaskiner i stål og nakne eikegulv? Det er som om hjemmet har blitt en slags kulisse i et teaterstykke som vi ønsker å spille hovedrollen i.) I annen etasje står Ben og hamrer på sprinklene i sengen sin. Han gliser og presser ut litt spytt som spretter fra haka og rett ned i skrittet på pysjamasen hans, glitrer og snor seg i mørket. «Hallo, du. Hva er dette for noe, da?» Jeg løfter ham opp, og overveldet av gjensynsglede prøver han ut den flunkende nye fortanna si på halsen min. Au. Jeg hadde aldri ønsket meg en gutt. Etter at jeg hadde fått Emily antok jeg at kroppen min bare kunne lage sånne som henne, og jeg ville dessuten være mer enn glad for å få en jente til; vakker, selvstendig, intrikat som en klokke. «Gutter er seg selv like, ferdig med det,» kunngjorde Candy på en lunsj for kvinnelige kolleger i fjor på denne tiden. Magen var så stor at vinbarinnehaveren måtte hente en stol, fordi jeg ikke klarte å komme inn i båsen sammen med de andre. Vi lo alle sammen. Nervøs, ulydig latter, men med et anstrøk av triumf: en slik latter som kelterne lo da de visste at romernes tid nesten var omme. Men så, tre dager senere, ga de ham til meg på føderommet. Ham! Noe så lite, som sto overfor den enorme og usannsynlige oppgaven det var å bli en mann, og jeg elsket ham. Elsket ham på stedet. Og han fikk ikke nok av meg. Kan fremdeles ikke det. Moren til en ett år gammel gutt er en filmstjerne i en verden uten kritikere. Plutselig er han så tung, babyen min: Den myke kroppen fyller seg ut med gutthet. Lår så tykke og runde som bokserhansker. Jeg bærer ham bort til den blå stolen, holder hånden hans og begynner å nynne yndlingssangen vår.

    «Lavendelblått dilly dilly, lavendel og honning, Når jeg er konge dilly dilly, skal du bli dronning.»
Mødre har sunget den i flere hundre år, og fremdeles har ingen den ringeste anelse om hva den handler om. Å synge god natt-sanger ligner litt på selve moderskapet: noe som skal gjøres instinktivt i mørket, selv om meningen med det føles magisk klar. Jeg kjenner at hele Ben slapper av, vekten inni sparkebuksa skifter som sand innen han er jevnt fordelt ut over brystet mitt. Du må vurdere hvilket øyeblikk som er det riktige, du må gjette når slumringen går over i dyp søvn. Jeg reiser meg og beveger meg rolig mot sengen, slipper ham ikke før i det aller siste øyeblikket. Sånn. Hallelujah! Så, idet jeg tror at jeg har klart det, spretter øynene hans opp. Underleppen skjelver i et par sekunder, akkurat som Rich som får et glimt av Ilsa som har kommet bort fra ham i Casablanca, før hele munnen former seg til en kolossal O, og lungene fylles til et repriseskrik. (Spedbarn sier ikke takk. De har en tyranns ringeakt for rettferdighet. De yter ikke gjengjeld for kosen de har fått, de gir ikke sitt æresord etter mange timers omsorg i mørket. Du kan besvare det skriket hundre ganger, og på den gangen vil de fremdeles få deg stilt for krigsrett på grunn av desertering.) «Så, så. Mamma er her. Alt i orden, jeg er her ennå.» Vi går tilbake til den blå stolen, jeg holder Ben i hånden og begynner soveritualet en gang til. Kl. 05.16: Ben flater endelig ut. Kl. 05.36: Emily spør om jeg kan lese en bok som heter Lille frøken travel. Nei. Kl. 07.45: Paula er tilbake i dag og føler seg gudskjelov mye bedre. Ber henne om å huske på Teletubby-kake til Bens bursdag på fredag, å, og så lys. Og vær forsiktig med kjeksen i tilfelle de andre mødrene er forrykte sukker-ayatollaher. (I fjor utstedte Angela Brunt en fatwa mot rosiner.) Paula ber om en mengde kontanter, tilstrekkelig til å levere mat til et hageselskap i Buckingham Palace, men jeg tør ikke stille spørsmål. Kl. 08.27: Så utenfor meg selv innen jeg kommer til Broadgate at jeg tar to doble espressoer hos Starbucks og heller dem i meg som Vodka. Jeg har lest et sted at folk som lider av søvnmangel, befinner seg i det som kalles en hypnogogisk tilstand, en slags skjærsild mellom søvn og våken tilstand, der surrealistiske bilder svever omkring i hjernen. Som å sitte fast i en David Lynch-film for bestandig. Dette kunne forklare det faktum at Rod Task slutter å oppføre seg som en utelukkende irriterende australsk drittsekk og begynner å ligne på en stivøyd Dennis Hopper med galmannslatter. Jeg sitter ved pulten min og har på meg de gamle brillene som jeg har liggende i skuffen for å gi et inntrykk av intens intellektuell aktivitet, så velger jeg den mest hjernedøde oppgaven som er tilgjengelig, en der det gjør så lite som mulig å gjøre feil. Jeg burde være på den sikre siden så lenge jeg ikke kjøper eller selger noe. Jeg har tjueni eposter. Den første er ikke til å tro.
    Fra: Jack Abelhammer, SalingerFond Til: Kate Reddy, EMF Katharine, Jeg kan ikke få sagt hvor lettet jeg er for å ha løst det problemet vi havnet i i juleferien. Det må åpenbart ha vært ille for deg også. Fantastiske nyheter om Toki Gummi og patenten av de uknuselige motmidlene. Forbløffende bedring av aksjer. Jeg beundrer den sinnsroen du evner å ha under press. Kanskje vi kan feire dette når du kommer her på torsdag? Glimrende ny hummerrestaurant nede i gaten her. Mvh Jack Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Hva med 1 flaske el 2 & bli arrestert for utagerende oppførsel & komme for sent til jævla strategimøte? Du ser ut som et vrak. C xxxxx Fra: Kate Reddy Til: Jack Abelhammer Jeg behøver ikke å bli full for å bli utagerende. Trenger å sove i en uke. Kyss og klem K8 xxxxxx Fra: Kate Reddy Til: Candy Stratton HASTER! Si at du fikk den mailen nettopp. Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Hvilken mail? Fra: Kate Reddy Til: Candy Stratton Om det å være full og utagerende. Fort. SKYND DEG! Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Dessverre, elskling. Du må ha sendt den til ei annen heldig berte. Fra: Kate Reddy Til: Candy Stratton Til en kunde i New York faktisk. Er død. Ingen blomster, takk. Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Fy f. Send ny mail strax. Kjære Jack Abelhammer, min ondskapsfulle, fordervede tvilling, som også kaller seg Kate Reddy, har nettopp sendt deg en forrykt og fornærmende e-post, vennligst ignorer denne. Men ikke fortvil. Abelhammer er amerikaner, er han ikke? Husk at vi ikke har sans for humor.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.