Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Torsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag, en parkeringsplass, St. David’s katedral Kl. 15.47: Løfter Bens barnevogn ut av bagasjerommet på bilen når det begynner å styrtregne; spøkefullt regn, vanvittig regn, «Gene Kelly synge i det jævla regnet»-regn. Prøver å tvinge selene i vognen rundt ungen – kroppen hans blir stiv ettersom min utålmodighet vokser. Jeg føler det som jeg jobber på et sinnssykehus og legger en galning i tvangstrøye. Richard har hentet regnovertrekket og gir det til meg; det er en djevelsk kombinasjon av plastfolie og klatrestativ. Lager dristig stor løkke over Bens hode og prøver å feste klypene, men jeg får dem ikke rundt håndtakene, så jeg fester dem til stoffet i stedet. Virker ok, men har to elastiske stropper til overs. Hva i helvete er de til? Draperer resten av overtrekket over ungens føtter, men regnet tar fatt i det og slår det opp i ansiktet mitt. Pokker. Begynner på nytt. «Kom igjen, Kate,» sier Richard, «vi blir gjennomvåte her. Du vet vel hvordan du tar på overtrekket?» Jeg vet vel ikke det. Hvordan skulle jeg vite det? Eneste befatning med den elendige tingesten var å levere fra meg Visa-kort i John Lewis-butikk for tretten måneder siden, og da butikkassistenten prøvde å demonstrere regnovertrekket, glefset jeg mot henne: «Jeg bare tar den, takk.» (Kan neppe ringe Paula i Marokko og spørre hvordan jeg bruker eget barneutstyr.) Ben vræler nå. Regndråper slår seg sammen med sideelven med snørr som renner over leppene hans, og danner en foss full av bedrøvelighet. Har du lagt merke til at løftet om «lett å montere» følger med alt babyutstyr? Dette er industristenografi og betyr: Bare dem med NASA-trening bør forsøke. «For Guds skyld, Kate,» hveser Richard, som finner seg i hva som helst, bortsett fra pinligheter for åpen scene. «Jeg prøver. Jeg prøver. Emily, ikke gå nær bilene. EMILY, KOM HER MED ÉN GANG!» En buss har parkert ved siden av oss og spydd ut et reiseselskap med folk i syttiåra. Damer fra landet med nybakt permanenthår og korte jakker med fôr i, som gjør at de solide kroppene deres ser ut som varmtvannsbeholdere som er blitt isolert for å spare drivstoff. De stuper nedi håndveskene sine, som om de var ett, og frembringer en glatt klump som umiddelbart folder seg ut til en gjennomsiktig sydvest. Der står de og pludrer kameratslig og betrakter min kamp. «Ååå, stakkars pjokk,» sier en av dem og gestikulerer mot den vrælende sønnen min. «Blir han våt, han, da? Det gjør ikkeno. Mamma tar deg opp om en stund.» Fingrene mine er stive av kulde. Kan knapt holde den jævla klypa, for ikke å si åpne den. Under feil stykke plastikk er en rasende Ben rød som en rødbete. Jeg snur meg mot damene. «Ny vogn,» sier jeg høyt. Og alle nikker og smiler, ivrige på å bli trukket inn i et kvinnesamhold mot det håpløse kjøretøyet skapt av menn. «Ting blir laget så stive nå til dags, ikke sant?» sier en kvinne i rutete langbukser mens hun tar regnovertrekket fra meg, slenger det raskt over vognen og fester det med øvede smekk. «Dattera mi har akkurat lik din,» sier hun og legger en hånd på skulderen min. «Hun er lege oppe ved Bridgend Way hun nå. To små gutter. Mye arbeid, vet du. Dere får ikke rare feriene, gjør dere vel?» Jeg rister på hodet og prøver å smile, men leppene mine er stramme av kulde. Kvinnens hender er røde og benete. En mors hender – en som vasket opp tre ganger daglig, skrelte grønnsaker og rørte Terry-bleiene i den skumdekte kjelen. Slike hender kommer til å dø ut om én generasjon, sammen med bluseforklær og søndagsstek. Richard bøyer seg dobbelt mot regnet mens han skyver vognen langs den lille veien til katedralen. Emily er så dyvåt at hun har blitt forvandlet fra barn til vannfe. «Mamma?» «Hva er det, Emily?» «Jesusbarnet har mange hus, ikke sant? Er det her han drar på ferie?» «Jeg vet ikke, skatten min. Spør pappa.» KATEDRALER ER BYGD for å vekke ærefrykt. Hellige festninger, de ser alltid ut som om de har blitt firet ned fra himmelen og plassert på en åskam. St. David’s er annerledes. Den står i utkanten av en liten walisisk by – en by i navnet, bare – mens den skjuler sine dyder i en dal som er så fullkommen at den ser ut som en gravering. Kveg gresser nesten helt opp til katedralmurene. Jeg elsker dette stedet. Den eldgamle kulden som fyller lungene dine når du skyver opp døren – de helliges innesperrete pust, tenker jeg alltid. Må ha vært sju eller åtte da jeg var her første gang, med sukkerspinn fra byen Tenby på leppene. Når jeg slikker på dem, kan jeg fremdeles kjenne smaken av det spindelvevaktige sukkeret. Jeg har sett mer storslåtte katedraler senere; Notre Dame, Seville, St. Paul’s. Men denne kirkens storhet har å gjøre med at den er liten; den er knapt større enn en låve. Du ville ikke bli overrasket om du oppdaget en okse eller et esel på forsiden. St. David’s er et av de få stedene som ber meg om å være stille. Og her i midtskipet innser jeg at stillhet i disse dager er en uvanlig, til og med en ubehagelig, fornemmelse. Katedralen er tidløs, og livet mitt … livet mitt er ingenting annet enn tid. Rich har tatt med seg Emily og Ben til suvenirbutikken. Når jeg er alene, oppdager jeg at munnen min former ord ingen kan høre: «Hjelp meg.» Ber en Gud jeg ikke er sikker på om jeg tror på, om å få meg ut av et kaos jeg ikke forstår. Å, veldig bra, Kate, veldig bra. På veggen lengst inne henger det en skifertavle satt opp til minne om en lokal storhet. Til minne om Thomas et eller annet og om hans relikt Angharad. Relikt. Samme som relikvie? Må spørre Rich, han er god i latin. Tok en ordentlig utdannelse, ikke sånne enhetsskole-slakterhus jeg måtte finne meg i. Utenfor binder en virvlende, prangende trapp katedralen sammen med den knøttlille byen på åsen. Jeg drar vognen bakover opp trappene, mens jeg kjenner hvert dunk i den nederste delen av ryggraden. Rich bærer en skrålende Emily på skuldrene. Hun og Ben trenger mat. Skyldbetynget, dårlig mor. Jeg glemmer alltid at barn er som biler; uten regelmessig inntak av drivstoff rister de og stopper opp. Vi går nedover en gate full av kafeer og myser inn gjennom vinduene og gransker om de er barnevennlige. Er det plass til vognen? Er det eldre mennesker der inne som helst ikke vil dele de ristete tebrødene sine med en siklende Ben? England er fremdeles ikke et land for små barn; våger du deg for langt bort fra Pizza Express, vil du erfare de samme ergerlige sukkene jeg husker fra den gang Julie og jeg var små. Vi bestemmer oss for et kretongaktig etablissement fullt av andre ferierende foreldre, like nervøse og urolige som oss, og setter kursen mot den innerste kroken. De våte jakkene våre henger over stolryggene og damper som kuer. Jeg leser opp menyen og Emily kunngjør høyt at hun ikke vil ha noe av det som står der. Hun vil ha pasta. «Vi kan varme opp spagetti på boks, for eksempel,» tilbyr serveringsdamen snilt. «Jeg vil ikke ha spagetti på boks,» jamrer Emily, «jeg vil ha pasta.» Snørrunge fra hovedstaden. Min skyld siden jeg har gitt henne alt så tidlig. Jeg smakte ikke pasta før jeg var nitten. Roma. Spaghetti alle vongole – klamt på begge måter, en beskjemmende ildprøve av fremmedartete skjell og uhåndterlige lisser. Av og til er jeg bekymret over at jeg har kommet så langt, gjort det så bra i livet, bare for at ungene mine skal bli like blaserte og bortskjemte som de menneskene som var så nedlatende mot meg i studietiden. Idet Rich skjærer opp barnas ristete brød med smeltet ost, kommer det et kort, kjedelig bipp fra mobilen min. Det er en tekstmelding fra Guy.

    Tyrkia-krise. Rod & R C-C borte. Devaluering? Tyrkiske aksjer faller. Hva nå?
Helvete også. Spretter opp, maser forbi andre familier, tråkker på labrador, løper ut i gaten. Prøver mobil, men denne gang lager den et annet slags bipp som forteller at batteriet er svakt. Får ikke forbindelse. Selvfølgelig får jeg ikke forbindelse, jeg er i Wales. Løper inn i kafeen igjen. «Har du en telefon jeg kan låne?» «Behager?» Serveringsdamen ser uttrykkløst på meg. «En telefonautomat?» «Å ja, men den virker liksom ikke.» «En faks?» «Flaks?» «En telefaks-maskin. Jeg må sende en viktig beskjed.» «Å. De har kanskje en sånn i papirbutikken?» Avisselger har ikke faks, han tror apotek har faks. Apotek har faks. Faks mangler papir. Tilbake til papirbutikk. Holder på å stenge. Hamrer på døren. Trygler. Må kjøpe murstein med 500 ark, som jeg trenger nøyaktig ett av. Tilbake til apotek. Jeg skribler ned en beskjed til Guy med reseptpennen som er tjoret til disken: Guy, MÅ veie risiko ved tyrkisk omsetningssvikt og krav om renter på 2000 prosent – kan koste oss uhorvelig med penger – opp mot verditap av aksjer hvis valuta devalueres. 1) Hvor mye har vi i Tyrkia? 2) Hva gjør markedet – effekt på andre regioner? Svar på pulten min i morgen kl. 08.30. Kommer hjem Nå, Kate. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.