Totalt bortreist

Å reise er å leve, sa HC Andersen. Møt fire rastløse sjeler som synes det var forferdelig godt sagt.

TONY WHEELER er bosatt i Australia, men er sjelden hjemme. Noe annet kan man kanskje ikke forvente fra mannen som for over tredve år siden skrev den første Lonely Planet-boken, og som i dag utgir over 650 titler i serien.

I det siste har Bush\' liste over Ondskapens Akse inspirert Wheeler til å besøke Nord-Korea, Iran og Saudi-Arabia. Han forteller at hans interesse for reising kanskje kommer av en rotløs oppvekst. Selv om han ble født i England, gjorde farens yrke i British Airways at årene frem til han fylte 16 ble tilbrakt på steder som Pakistan, Bahamas og USA.

- Jeg ble til slutt ferdig med studiene i England, og så dro jeg. Jeg tenkte at jeg ville bli borte et år, men i virkeligheten vendte jeg aldri tilbake, i det minste ikke permanent.

En skulle kanskje tro at guidebøkenes far til slutt ville nå et punkt hvor han følte han hadde reist nok. For Wheeler er det ikke slik.

- Jeg har ikke nådd det punktet ennå. Det er alltid et sted like rundt hjørnet, og hvert sted leder deg videre til et nytt. Et endelig mål? Jeg har ikke sett noe til det. Faktisk tror jeg at jo flere steder du besøker, desto flere får du lyst å besøke. Hvert rom en går inn i ser ut til å ha to utganger, så listen blir bare lengre hvert år. Om jeg hadde hatt en liste hvor jeg drev og krysset av reisemål, ser jeg ingen sjanse for at jeg noensinne ville kommet meg igjennom den. Etter hver reise er jeg bare hjemme et par dager før det begynner å klø i føttene og jeg ønsker jeg var på reise igjen.

VI HAR MØTT MANNEN SOM OPPFANT guidebøkene, to av verdens bestselgende reiseforfattere og Norges egen reiseguru. Alle er de så besatt av det å reise at det nærmest har blitt en livsfilosofi. Over noen e-poster, mange halvlitere og et par sprakende utenlandssamtaler snakket vi med disse omflakkende menn om litteraturen som har sprunget ut av folks reiser, om de innsikter en må ut i verden for å få, og om frykten som allikevel holder mange av oss hjemme. Og om hva som nå egentlig er hensikten med denne evinnelige reisingen.

- Det er vanskelig å si hvorfor noen føler en større trang til å reise enn andre, sier Philip Marsden, som nylig kom med en bok om reiser i Etiopias høyland. I sine vakre reiseskildringer beskriver forfatteren møter med mennesker i Kaukasus, Midt-Østen og Afrika.

- For meg er den viktigste drivkraften bak det å reise å feire ulikhetene i verden. Vi blir alltid fortalt at verden blir mindre, men den er fortsatt veldig, veldig stor. Alt det et menneske kan oppleve, og skjønnheten ved den naturlige verden, er fortsatt verdt prisen på en hvilken som helst flybillett, sier han.

Totalt bortreist

- Og hvis verden er i ferd med å bli så homogen, er ikke nettopp det en god grunn til å oppsøke det ekstreme i den?

WILLIAM DALRYMPLE bor for tiden i Delhi, sammen med kone og tre barn. Som 22-åring reiste han i Marco Polos fotspor og skrev «In Xandadu», som allerede regnes som en klassiker i sjangeren. 38-åringens siste bok omhandler Mogul-imperiets fall. Han kaller seg først og fremst historiker, og sier han de siste ti årene har skrevet historiske bøker heller enn reiseskildringer. Men det er få steder mellom Calcutta og Konstantinopel, som han kaller det, hvor han ikke har vært.

- Jeg elsker følelsen av å dra av sted, følelsen av å være på vei mot noe nytt og spennende. Men jeg drar ikke lenger ut på disse måneder lange reisene jeg gjorde tidligere. Det er for vanskelig å rive seg bort fra dem en er glad i så lenge, forklarer han.

- Jeg er ikke besatt av den type overveldende rastløshet som for eksempel forfatteren Bruce Chatwin hadde. Det er ikke slik at jeg ikke klarer å hvile hodet på den samme puten to netter i strekk. Etter hvert som jeg blir eldre, foretrekker jeg egentlig å sitte foran skrivebordet. Gleden over å oppleve et sted du har brukt mye tid på å studere, er desto større. Min trang til å reise kommer fra et ønske om å se det jeg leser om, heller enn av at jeg misliker hjemstedet mitt.

JENS A. RIISNÆS øser av sin tilsynelatende bunnløse kunnskap om verdens avkroker i P2s lørdagsprogram «Ut i verden». Å reise eller ikke reise er ikke et spørsmål Riisnæs bruker tid på.

- Hvis man ikke tror på liv etter døden eller sjelevandring, så gir jo svaret seg selv. Man lever én gang, på ett sted, nemlig på jorden. Da er det direkte unaturlig ikke å reise.

Riisnæs mener at man bare ved å reise kan få det han kaller «dypinnsikt». Han er kritisk til akademikere som tror de vet noe om verden uten å egentlig ha reist i den.

- Etter flere år i akademia har jeg begge ståsted. Men er man politisk interessert, kommer man ikke utenom å reise, det å undersøke. Politiske ideologier er kun interessante ved hva de kan vise til i virkelighetens verden. Gjennom møte med mennesker ute i verden har jeg fått svar på mesteparten av mine politiske spørsmål.

Den virkelige innsikten får man gjennom å møte mennesker, mener Riisnæs.

- En journalist tror gjerne at jo lenger opp i hierarkiet han kommer, desto større blir scoopet. Men problemet er at jo lenger opp i hierarkiet du er, desto mer forutsigbare er svarene. Man må snakke med grasrota. Og nettopp dette er truende for akademia. Men folk som elsker reising skjønner det. Reising gir dessuten en viktig ekstrabonus, nemlig en skjerpet forstand på mitt eget, det norske i alle dets varianter, forteller han.

Og det er ikke bare akademikere som ikke har forstått betydningen av å reise, mener Riisnæs.

- Politikere skjønner heller ikke dette. Er man politiker, så reiser man stort sett ikke på annet enn delegasjonsreiser, og det er vel den eneste form for reising som kan være verre enn å ikke reise i det hele tatt. En politiker som virkelig har reist, vil vanskelig greie å fortsette som politiker. Og ennå verre er det hvis du har kommet deg ut av den boblen delegasjonen er, for å snike deg ut på markedet. Da har du fortsatt ikke reist. Men du tror du har det. Da er det nesten bedre å ikke ha reist i det hele tatt, for da kjenner du i hvert fall dine egne begrensninger, fastslår han.

DE SISTE ÅRENE har det vært en voldsom økning i popularitet for både reiseskildringer og guidebøker i Norge.

- En av tingene jeg liker best ved å skrive og utgi guidebøker er at du blir tvunget til å fatte en mye større interesse for et sted enn hvis du bare hadde reist dit, forteller Wheeler.

- Å skrive en guidebok tvinger deg til å studere stedet, å virkelig lære om det. Pluss at det inspirerer alle slags sære interesserer. Jeg liker også å reise bare for reisens skyld. Men det er bortimot umulig for meg å slå av. Jeg sender alltid notater hjem til forfatterne våre, selv når reisingen min ikke er relatert til arbeidet.

Og selv om mange nok vil hevde at man ikke bør støtte seg for mye til guidebøker, mener Riisnæs det ikke er så farlig.

- Thomas Hylland-Eriksen hevdet en gang at guidebøker fører til at folk nærmest dunker hodene inn i hverandre i trappa til herberget. En fin teori, kanskje, men virkeligheten er bare ikke slik.

Særlig når det gjelder reiseskildringer, levner Riisnæs ingen tvil.

- Den viktigste litteraturen i min tid er den Dalrymple og Marsden og de andre representerer. Ingen andre kan gi en slik innsikt om verden gjennom bøker. Det er folkeopplysning på høyt nivå, sier han.

SELV FREMHEVER FOLKEOPPLYSEREN Dalrymple viktigheten av at reiseforfattere ikke blir så oppslukt i seg selv at de glemmer å beskrive verden rundt seg.

- Jeg blir irritert særlig av en del amerikanske forfattere, som skriver reisebøker nærmest som en slags selvhjelpsbok. Selvsagt finnes det ingen faste regler, det er mulig å skrive gode bøker basert på selvrealisering. Hvis du for eksempel synes du selv er overveldende interessant, kan du jo godt gjøre det, humrer han.

- Det er ingen grunn til at det ikke kan fungere i hendene på en begavet forfatter, men ofte blir forfatteren så selvopptatt at han glemmer å se verden rundt seg. Jeg liker reiseforfattere som utforsker hva det vil si å være menneske, og som utforsker verden.

MEN DET FINNES ALLTID en hindring, selv når en lengter etter å utforske. Når en sitter på kaffebar i Norge og rører i koppen, mens folk stamper forbi i utenfor kan det virke som om ingenting ville vært bedre enn å legge ut på den store Reisen. Å bare dra. Bli borte et helt år, kanskje. Men når koppen er tom, tar vi på oss jakken og stamper videre vi også. Hvorfor? Det er ikke bare pengene. Det er frykt.

- Jeg vet det er en tendens til at folk begrenser sin reising på grunn av bekymringer over å dra til bestemte steder, sier Marsden.

- Til det har jeg to ting å si. For det første er fjerne farer langt mer lokale enn de fleste av oss tror. Og for det andre er ofte de mest interessante stedene der hvor det er en viss konfliktrisiko. For meg er en av drivkreftene bak reising å kunne se de forskjellige manifestasjoner av menneskeånden, og menneskeånden i sin ekstreme form er nødvendigvis mer avslørende. Jeg reiser vanligvis som forfatter, og tørsten etter historier har mye av det samme ved seg.

- Men det har ingen hensikt å oppsøke farer bare for å kunne skryte av det etterpå, mener han.

- Jeg har aldri reist noe sted bare for å kunne si jeg har vært der. Hva er poenget? Hvis et sted ikke har noe å tilby i seg selv, er det ikke noe poeng i å dra dit. Men jeg innrømmer at en av gledene ved å reise, og særlig ved det å reise alene på vanskelige steder, er utfordringen. Du må bruke hodet og din fysiske utholdenhet for å klare visse reiser.

Nettopp denne følelsen av mestring er verdifull for Mardsen.

- Hjemme er ikke suksess like klart og tydelig, forklarer han.

Wheeler minner om at en reise tross alt er et møte med det ukjente.

- Ikke alle steder er like trygge som Norge, sier han.

- Men realistisk sett, synes jeg ikke mange steder er like farlige som media og rykter vil ha oss til å tro. Jeg prøver ikke å tenke så mye på dette med frykt. Som alle reisende har jeg hatt mine stunder med hvite knoker på busser og fly. Men generelt er jeg ganske avslappet og kanskje til og med litt fatalistisk. Du kan bli meiet ned av en fyllekjører hjemme like gjerne som på andre siden av kloden. De fleste reisende opplever ikke noe skremmende. Skrekkhistoriene er de sjeldne unntak.

DEN JEVNE TURIST krysser alltid fingrene for at ferden skal være fri for ubehageligheter. Skal man skrive om reisen sin, forholder det seg imidlertid annerledes.

- For en reiseforfatter er dette med frykt et tveegget sverd, forteller Dalrymple.

- Du kan godt være redd for at noe skal gå galt, men samtidig vet du at det vil virke bedre på papiret om noe skjer. Ingenting er verre enn at alt går bra. Da har du ingenting å skrive om. Selv er jeg ikke spesielt modig, jeg er ikke noen krigsreporter. Jeg vil ikke dra dit kulene flyr rundt ørene på meg. Jeg foretrekker å være der jeg kan ha ordentlige samtaler med folk. Jeg drar ikke til konfliktsoner midt under en konflikt. Når det dukker opp farlige situasjoner i mine bøker, er det ikke fordi jeg bevisst setter meg selv i fare. Det er heller på grunn av min egen inkompetanse, ler han.

Den tilsynelatende fryktløse Riisnæs innrømmer at også han kan bli grepet av redsel for det ukjente.

- Jeg får angst når jeg er i en situasjon jeg ikke kontrollerer. På grenseoverganger, for eksempel. Fordi jeg vet at jeg er hjelpeløs overfor byråkratene. Der kan man ikke anvende rasjonell tankegang. Men angsten for det fremmede, den må vi forholde oss til. Vi må ta den frem og undersøke den. Den må studeres for at vi skal få kontroll over den, selv om den aldri kan fjernes helt.

Riisnæs ser denne frykten igjen i hverdagslivet også.

- Det gjelder jo alle livets forhold. Å skifte jobb, skille seg, skal man ha unger eller ikke ha unger. Alt dette har livsnysgjerrighet og angst ved seg. Reising aksentuerer dette veldig. Men den som ikke reiser, han må håpe at spennende mennesker fra hele verden kommer hjem på trappa til ham. Og det skjer bare ikke. Når nysgjerrigheten på det ukjente er større enn angsten, da reiser man.

HVA SKAL EN OPPLEVE når en først har kommet seg av sted? For noen er en reise en vandring gjennom verdenshistorien, mens det for andre handler om de mennesker en møter underveis.

- Jeg føler sterkt at mennesker er et mer takknemlig tema enn historie, sier Marsden, som har høstet mange lovord både for sin evne til å behandle historie, og for sine vakre personskildringer.

- Jeg er alltid fascinert av de historiske aspektene, og absolutt av det å lære. Å pusle sammen verdens fortid er en av de store gledene ved reising. Men det bør ikke være et mål i seg selv, mener han.

Wheeler forklarer at det man kan oppleve avhenger av reisemålet.

- I noen land er det så mye å se, så mange severdigheter, at menneskene simpelthen bare blir kremen på kaka. Andre ganger er de selve kaka, de er selve grunnen til at du drar dit, forklarer han.

- Men selvfølgelig er det denne kontakten mellom mennesker som gjør reising så viktig for oss alle, for hele menneskeheten. Det finnes steder hvor folk drar for å oppleve natur og historie, men så er det er noe annet de husker til slutt. Ofte er det menneskene som blir igjen i minnene dine.

- Grekerne sa at mennesket er alle tings mål. Det har jeg gjentatt ofte, sier Riisnæs. For meg er ren natur, om det er pene landskaper eller ville dyr, av høyst begrenset interesse. Men historien derimot, er det avgjørende elementet å få tak på mens man beveger seg gjennom geografien.

Han mener at menneskene man treffer på reiser er det som gir et grunnlag for å sammenligne kulturer. Det å ha opplevd verden fra flere ståsted er for ham det som gir en mulighet til å forstå den.

- Mitt anliggende har vært å studere demokratiets alternativ, altså sosialismen og kommunismen, som har vært den viktigste kulturkollisjonen i min tid. Nå er det kanskje avløst av islam mot resten. Men det er uinteressant når akademikere som Kari Vogt uttaler seg om islam, fordi hun ikke sammenligner med andre religioner, som buddhismen, kristendommen og hinduismen. Alt må sammenlignes. Det er da bonuspoengene raser inn. Ingen aktivitet skjerper det komparative blikket og styrker evnen til relativitet slik som den gode reisen.

Dalrymple forteller at han i boken «I skyggen av Bysants» forsøkte å koble nettopp dette med fortid og nålevende mennesker.

- Fortiden er nøkkelen til nåtiden, og omvendt. Du kan ikke forstå det ene uten det andre. Historien opplyser dem som lever i nåtiden, og hjelper deg å forstå dem. Og nåtidens mennesker hjelper deg å forstå historien. Det er et slags ekko mellom de to.

OGSÅ DE MANISK REISENDE har et liv hjemme de må forholde seg til. Heller ikke Riisnæs klarer å reise hele tiden.

- Blant dem som reiser fra noe og dem som reiser til noe, er jeg ekstremt tilhørende i gruppen som reiser til noe. Jeg trives aldeles utmerket hjemme, og får av den grunn relativt lett hjemlengsel, innrømmer han.

Men det er liten tvil om at reising har spilt en viktigere rolle for de fire enn det har for de fleste av oss. Marsden håper lengselen etter det å reise ikke vil gi seg med det første.

- Har jeg reist nok? Nei! Jeg har aldri vært i Norge, for eksempel. Nå har jeg en liten familie, og det kan bli vanskeligere å reise i fremtiden. Men den reisendes blikk, den fremmedes blikk, blikket for det som er annerledes og vakkert, er noe jeg håper jeg aldri vil miste.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

USTOPPELIG REISELYST:</B> Vi har spurt reiseguruene om hvorfor de reiser.
TONY WHEELER: Bor i Melbourne, Australia, og skrev i 1973 den aller første Lonely Planet guidebok sammen med sin kone Maureen. Han er grunnleggeren av forlaget som har hatt slik en voldsom innvirkning på vanlige folks reisevaner. Han utgir i dag over 650 forskjellige guidebøker i Lonely Planet-serien.
PHILIP MARSDEN:</B> Er bosatt i Cornwall, England. Han har skrevet bøker om Kaukasus, Armenia, Polen og Etiopia, og har vunnet flere priser – der iblant den prestisjetunge Thomas Cook Travel Book Award. På norsk foreligger den kritikerroste ”På kanten av verden” og ”Armenia – mellom hammer og ambolt” . Sistnevnte anses av mange som den beste skrevet om armenerne og deres skjebne. Hans siste bok, ”The Chains of Heaven”, handler om Etiopia.
<B>WILLIAM DALRYMPLE:</B> Er skotsk, men bor i Delhi i India. Han er blant de virkelig store navn innen reiseskildringer, og har konsentrert seg særlig om India og Midtøsten, samt om reiseskildringer fra Asia. I tillegg til å ha vunnet utallige priser for sine bøker, er han er også det yngste medlem noensinne i The Royal Society of Literature. Blant hans bøker i norsk oversettelse er «I skyggen av Bysants» og «I Kalis tid».
<B>JENS A. RIISNÆS</B> Er kanskje først og fremst kjent som programleder i P2s reisemagasin ’Ut i verden’. Han har også gitt ut flere bøker, som ”Verdens viktigste reisemål” og ”Reisens magi”. Nylig ga han ut boken ”Den store reiseguiden”, om alle verdens land. Han omtales også som Norges mest bereiste journalist. Når han ikke reiser bor han i Oslo.
<B>REISEBØKER ER DEN NYE BIBELEN:</B> Selger bra og finnes i alle bokhyller.