Tradisjonell og kjedelig

På hyggelige Engebret Café sitter tradisjonen i veggene. Men de trenger inspirasjon på kjøkkenet - og en egen dessertkokk.

SOMMERREGNET jaget Robinson & Fredag over bankplassen og inn på Engebret Café. Bordbestillingen var i orden, ellers kunne det blitt vanskelig å bli både tørr og mett: Engebret er et populært sted for både forretningsmiddager, selskaper og turister.

Den vennlige og smilende betjeningen var raskt på pletten med en aperitiff, og overlot gjestene til å studere både miljø og meny.

- Her kjenner du suset fra norsk historie! Det er virkelig trivelig her, mente Robinson.

Fredag var nølende enig. - Bare hvis du liker den litt lune gamle-dager-stilen, dette er ikke noe sted for minimalister. Men det er vel heller ikke meningen.

Robinson lot seg ikke affisere. - Og så er det mange plusspoeng for å fortelle historien om stedet og interiøret på menyen!

MEN HISTORIKKEN var også det mest spennende på menyen. - Jeg visste ikke at de tok kafénavnet sitt til de grader på alvor, sutret Fredag. - Dette er i beste fall tradisjonelt, men jeg vil kanskje heller si kjedelig? Og prisene er definitivt ikke kafépriser.

Robinson måtte motstrebende gi sin venn rett, men pekte lykkelig på menyens eneste originale rett: - Den skal jeg ha: Laksefilet fylt med ananas, chili og cheddar, det er i hvert fall litt nyskapende.

Men først var det forretter. Robinson ville ha reinsdyrcarpaccio med hvit geitost og syltede grønnsaker (kr 130), mens Fredag prøvde Engebrets fiskesuppe (kr 120). Rått reinsdyrkjøtt er alltid godt, og de syltede grønnsakene var et av dagens små høydepunkt.

FISKESUPPA var derimot en stor skuffelse. - Dette var utrolig kjedelig. Det smaker omtrent som når jeg lager hurtigmat hjemme, en blokk frossen fiskesuppe med litt ekstra godsaker oppi. Dessuten har jeg i mer godsaker enn dette, her er det bare laksebiter og et par blåskjell.

Om det var sommermeny eller sommervikarer som var årsaken, skal være usagt, men den alltid hyggelige betjeningen var dessverre usedvanlig lite oppdatert på både mat og vin. Godt da at menyen er såpass enkel, og at vinkartet også består av gamle travere og publikumsfavoritter. Temmelig drøyt er det likevel å ta 425 kroner for fjorårets utgave av den ellers utmerkede rosévinen Il Mimo. Ikke all vin er lagringsvin, og 2000-varianten er allerede flat og kjedelig, mens den friske 2001-årgangen for lengst er kommet til Polets hyller.

Hovedrettene gjorde heller ikke noe overveldende inntrykk. Robinsons laksekreasjon (kr 285) var mer original enn vellykket, den forventede kontrasten mellom chili og ananas uteble, og cheddaren ble rett og slett litt besk mot fiskesmaken. Fredag hadde satset på en gammel favoritt, urtemarinert breiflabb med rotgrønnsaker og urtesaus (kr 345) - og ble skuffet igjen.

- Dette er faktisk det kjedeligste breiflabbmåltidet jeg har smakt på lenge. Her er det langt mellom urtesmakene, for å si det slik.

MED BÅDE fiskesuppe og breiflabb i magen gikk Fredag for «petit fours» (kr 75) til dessert, altså bare en liten tallerken med hjemmelaget smågodt til kaffen. Robinson hadde større dessertmage, og satset på dagens kake (kr 110), en skogsbærkake. Men noen dessertkokk har de definitivt ikke på Engebret.

- Jommen sa jeg petit fours, brummet Fredag. - En klump marsipan og et par jordbær dyppet i sjokolade. Dette holder ikke!

Robinson sukket: - Og dagens kake har jeg spist mange, mange ganger før, den er fra Halvorsens Conditori. Riktignok er den veldig god, men det er vel ikke særlig originalt å servere en av Oslos mest kjente kaker? Ikke uten å si ifra i hvert fall.

- Det hjelper ikke med verken historiens sus eller at Mette-Marit jobbet her før hun traff kronprinsen. Engebret har nok et stykke å gå før de kommer i Michelin-guiden. Et langt stykke.