Transefar i lia

Esben Esther Pirelli Benestad (59) spiser planteøstrogen og kaster pupper etter kona. Men det er helt andre ting som gjør at Helsetilsynet truer med refs.

- Du forstår ikke hvorfor jeg gjør dette? Nei. Ingen kan vel helt forstå hvordan det er å være et annet menneske. Jeg kan for eksempel ikke skjønne at noen liker lutefisk, jeg synes det er helt ubegripelig. Jeg har spist det selv, jeg får det jo ned, men at noen virkelig kan synes det er godt? Helt ubegripelig. Men når jeg ser nytelsen i ansiktene deres …

Esben Esther lener seg framover, slik at kløften mellom de bemerkelsesverdig store brystene blir enda tydeligere.

- Da skjønner jeg jo at de liker det.

Egentlig hadde det roet seg litt nå. Det hadde ikke vært noe i avisa på flere dager. Ingen av riksavisene hadde, underlig nok, fått med seg at Esben Esther og kona, sexologen Elsa Almås, hadde danset tett tango på den svenske øya Öland. Ingen tok notis av den erotiske diktopplesningen på Bom Kræsj Bang-festivalen i Halden. Men så hadde Grimstads dansende transe hjulpet noen såkalte «ikke-kjønnede» kvinnekropper med å bli kvitt brystene. Det kom attpåtil en anmeldelse til Helsetilsynet, og så var tabloidene der igjen. Esben Esther pirker seg på de rødlakkerte tåneglene, og sukker.

- Hvis Helsetilsynet mener jeg skal straffes for å gi mennesker en behandling de selv opplever som livreddende, ja da får de straffe meg. For meg virker det helt absurd. Det er bare fint at de ser meg etter i kortene, men det tar så lang tid. De har brukt trekvart år på saken nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken, kort fortalt, dreier seg om følgende: Doktor Pirelli Benestad har hjulpet tre ikke-kjønnede med å fjerne brystene på statens regning. Disse ville normalt ikke få dekket operasjonen siden de ikke er transseksuelle slik loven definerer det. Det er Rikshospitalets GID-klinikk (Gender Identity Disorder) som foretar kjønnsendrende operasjoner i Norge, men Esben Esther mener de tre pasientene hans ikke blir tatt på alvor på der.

- GID-klinikken skal bare jobbe med «ekte transkjønnede». Det er for så vidt greit, men da må de ikke sette seg i veien for at jeg har et tilbud til de som faller utenfor den kategorien.

- Er det blitt en konflikt mellom deg og GID-klinikken?

Hagekos: Esben Esther i det grønne hjemme i Grimstad. Foto: SIGURD FANDANGO
Hagekos: Esben Esther i det grønne hjemme i Grimstad. Foto: SIGURD FANDANGO Vis mer

- Ja. Av grunner jeg bare kan fantasere om, så synes overlegen på GID-klinikken å hate meg. Når jeg kan si det med såpass tyngde, er det fordi jeg er blitt fortalt det av folk som har jobbet der. På den klinikken nevner man bare ikke navnet mitt.

Esben Esther har vært klaget inn for Helsetilsynet en gang før.

- Av den samme overlegen. Den gang anklaget hun meg for feil medisinsk behandling. Basert på en rekke erfaringer fra utlandet ga jeg et ungt menneske pubertetsutsettelse, en slags anti-hormon-behandling. Personen hadde vist en helt konsistent transseksuell utvikling fra toårsalderen, og jeg ville unngå at vedkommende ble ødelagt av egen pubertet. Hvis man opplever seg som jente, og så får hår på tissen og mørk stemme … det kan være helt forferdelig. Argumentasjonen til denne overlegen viste at hun ikke skjønte hva saken dreide seg om. Da hun endelig fant ut av det, etter halvannet år, begynte hun å tilby samme behandling selv på GID. Jeg vant saken, og ble frifunnet av Helsetilsynet. Jeg fikk til og med ros.

- Hvorfor tror du overlegen hater deg?

- Det får hun svare på. Jeg aner ikke.

Esben Esther sukker igjen.

- Det som er litt leit, er at heller ikke Helsetilsynet har rede på disse problemene. Det er det nesten ingen som har. Jeg blir gransket av et offentlig organ som er spesialister på rosedyrking, mens jeg selv holder på med orkideer.

Et skjevt smil dukker opp på de malte leppene.

- Når jeg sier orkideer så er det selvsagt ikke tilfeldig valgt.

- Nei?

Esben Esther senker stemmen en anelse.

- Det er så mye kjønn i orkideer. Så innmari mye kjønn.

Sola forsvinner bak skyene uten at det ser ut til å plage Esben Esther. Grimstads mest eksotiske doktor i moderne tid er kledd i hvite, halvlange sommerbukser, dypt utringet bluse, og sorte, elegante solbriller. Parykken er sølvgrå, en farge doktoren synes er vakker. Men grått hår?

- Grått er in, og jeg er da ikke purung lenger.

Det er gode dager for den dansende transen. Forholdet til barnebarna er godt («De kaller meg Besther»), livet med Elsa fabelaktig («Vi har det bedre enn noen gang») og snart skal det holdes sexologiforedrag i spennende byer som Sheffield, Sydney, Melbourne og Hong Kong.

- Hvorfor jeg valgte kvinneuttrykk i dag? Det er jo Tors dag. Tok du den? Hi-hi. Ofte er jeg i manneuttrykk i begynnelsen av uka, og kvinneuttrykk mot slutten. Jeg fordeler det omtrent fifty-fifty.

- Det er ikke på grunn av festen i kveld, altså?

- Det er klart, det trekker litt. Det er ikke like gøy å pynte seg som mann. Men enkelte begivenheter, som nyttårsaften, julaften og syttende mai er jeg alltid i manneuttrykk.

Esben Esther hadde blitt oppringt tidligere på dagen av produsentene bak sommershowet «Sound of sommer». De lurte på om det var mulig å få låne sexologparets hus til premierefesten. Esben Esther og Elsa hadde smilt og sagt «du kan da skjønne det».

Det gamle trehuset minner litt om en spansk bakgårdsrestaurant malt i varme, glade farger. I trappegangen opp fra første etasje henger bilder av mer eller mindre avkledde kvinner. En av dem skyter en naken rumpe lystig mot himmelen. I stua strutter fargerike totempæler, og på det ene toalettet står to identiske vannklosetter ved siden av hverandre.

- Veldig praktisk, sier Esben Esther og smiler.

- Du og Elsa går på do sammen?

- Er det ikke flott?

I hagen, som er anlagt i flere høyder, vokser neper, blomkarse, rucola, jordbær og forskjellige typer mynte. Ei hengekøye er spent opp på et stativ, og helt nederst, inntil fjellet, ligger det som ser ut som et enormt drivhus, men som er helårs svømmebasseng, pyntet med store, grønne planter. Litt seinere på kvelden forteller Esben Esther at det rett som det er bades nakent i bassenget. Selv svømmer doktoren der hver eneste dag.

- Da holder jeg smertene i armen sånn noenlunde på avstand.

- Har du skadet armen?

- For fire-fem år siden begynte jeg å få tiltakende vondt i venstre skulder. Alle sa jeg jobbet for mye, så jeg forsøkte å jobbe mindre, trene mer, men det hjalp nesten ingenting. En vakker dag i 2004 var armen helt lam. Da jeg så nøyere på symptomene tenkte jeg: Det må være en svulst. Du har kreft! Så ble jeg CT-skannet, og da fant de en diger svulst mellom skulderbladene og ribbena. Den var heldigvis godartet, men for de av leserne som liker biff, så kan jeg fortelle at den veide 220 gram. Svulsten skadet nervene som går til armen, og selve inngrepet skadet enda flere nerver. Dette har etterlatt seg en del lammelser og kronisk smerte. Hvis jeg forsøker å vinke med venstre hånd, så blir den langsom og klossete i forhold til den høyre.

- Er det derfor det er så få som har deg som fastlege?

- Det er noe av grunnen, ja. Jeg har aldri hatt problemer med å få pasienter, men jeg har litt redusert kapasitet nå, og sexologvirksomheten tar mye tid. Dessuten holder jeg foredrag, underviser, skriver bøker og artikler. Jeg har aldri hatt noe problem med å fylle dagene.

- Det er kanskje litt kontroversielt å si at man går hos doktor Benestad?

- Det er klart det. Jeg vet jo at noen sier: Går du til han? Han er jo sjuk!

Sist Esben Esther ble portrettintervjuet i Dagbladet, i 2002, ble det stilt spørsmål om det var aktuelt å prøve hormonbehandling for å bli enda mer kvinne. «Nei, det blir altfor mye», var svaret da.

- Det var en løgn. Ja da. For da brukte jeg jo hormoner allerede. Men det ble for mye pupper for Elsa, så jeg stoppet behandlingen.

Nå er det i stedet en slags vedlikeholdsbehandling som gjelder. Esben Esther tar spironolakton for å blokkere testosteronet, samt noe annet som stopper dannelsen av dihydro-testosteron. Resultat: Mindre hårvekst på kroppen, samt en vedvarende feminisering. I tillegg står planteøstrogen på menyen. Soya-østrogen og tofu-pills.

- Det er en spesialtofu som anbefales kvinner etter overgangsalderen.

- Hva synes Elsa om alt dette?

- Hun synes det er helt ålreit, vi har ingen hemmeligheter lenger. Jeg er glad for at jeg ble kvitt hemmelighetene, de var tunge å bære.

Det Esben Esther her sikter til, er behandlingen med kvinnelige kjønnshormoner, som Elsa ikke visste om da det foregikk.

- Jeg er ikke stolt over å ha sveket Elsa, men jeg er glad jeg har gjort det. Klarer du å forstå det?

Elsa Almås kommer bort til oss med to blåbærsmoothie, og idet Esben Esther skal åpne sin, spruter innholdet ut i en blå bue, som bare så vidt unngår å treffe den hvite blusen.

- Lengselen etter kjønn … det er det som særpreger transene. Man føler seg fremmed i egen kropp, ja, fremmed på jorda, for de omkring en kan ikke se en sånn som en ser seg selv.

Jeg nikker, noterer, og ser på en stor trefigur med struttende lem og et vilt blikk. Esben Esther har fått den av sønnen Even, som i 2002 laget den prisbelønnede dokumentarfilmen «Alt om min far».

- Ved å gjøre disse justeringene med kroppen min er den blitt til et sted som passer meg godt. Men dette kommer ikke bare an på deg selv, det handler også om hvem man er sammen med. Ingen lever i et vakuum.

- Det skulle man kanskje av og til tro at du gjorde?

- Ja? Men jeg gjør ikke det. Men det kan nok hende jeg hadde levd annerledes under andre betingelser.

- Hvis du ikke hadde vært sammen med Elsa, mener du?

- Ja. Jeg hadde nok vært mer feminisert da. Jeg tror ikke jeg ville ha gjort nedentilkirurgi, men jeg ville nok hatt mer pupper. Men jeg synes ikke dette har så stor betydning, for Elsa er mye viktigere enn de puppene. Det er det viktig at du skriver.

Her bør det nok understrekes at brystene til Esben Esther ikke er fullt så store som de ser ut. Doktoren har puttet innlegg i brystholderne sine.

- Men jeg har brent vekk alt skjegg og fjernet kroppshår, slik at kroppen min er blitt veldig kjønnsfleksibel.

- Du brenner vekk skjegget?

- Ja, med laser og elektrolyse.

- Er ikke det vondt?

- Jo. Men det er verdt det.

- Hva slags kvinne og mannsidealer har du egentlig?

- Godt spørsmål. Generelt liker jeg nok menn med mye varme, som er flinke til å lytte, og gode til å gi omsorg. Jeg liker menn med tradisjonelt feminine talenter. Det betyr ikke knekte håndledd. Og så liker jeg sterke og uredde kvinner. Dette betyr ikke at jeg misliker det mannlige hos menn eller det kvinnelige hos kvinner. Men jeg liker det androgyne i alle kjønn.

- Hvorfor er det så viktig for deg å ha ekte pupper?

- Når du skal forhandle med verden om det å være kvinne, så er ekte pupper et jævlig godt forhandlingskort.

Hvor det hele begynte? Esben Esther er jammen ikke sikker, men det er noen bilder som dukker opp når øynene lukkes. For eksempel fotografiet av faren, Grimstad-doktoren Magne Johan Benestad, som en gang ble kledd opp som dame på 17. mai. Det var det mest spennende bildet sønnen noen gang hadde sett. På den tiden hadde Esben selv for lengst begynt å eksperimentere med kvinneklær.

I dag ser Esben Esther på seg selv og sin kropp som et aksjeselskap, der det viktige er å beholde flertallet av aksjene.

- Det jeg kaller transetalenter står i psykiatriens manualer over mentale forstyrrelser. Jeg er dyp motstander av å sykeliggjøre menneskelige talenter. Men dette er mektige organisasjoner. Det finnes sikkert også religiøse fundamentalister som mener at jeg er syndig, og at Gud ikke ville det sånn. Hvis jeg ikke hadde hatt majoriteten i mitt eget aksjeselskap, så kunne jeg ha trodd på det. Da kunne jeg fort endt opp med å føle meg syk, dømt til evig fortapelse. Det er i sånne tilfeller mange tar livet av seg.

- Har du tenkt sånne tanker?

- Ja. Jeg har vært dypt fortvilet over hvor vanskelig det var å være meg.

- Hvor dypt fortvilet?

- Veldig dypt. Særlig i tjueåra. Men jeg hadde med meg en ballast fra daddaen min, en barnepike vi hadde. Hun sa «Du er ålreit du, Esben, og hvis noen sier noe annet, så er det dem det er noe galt med».

Kanskje var det daddaen Esben Esther tenkte på da dommerne i TV 2s «Skal vi danse» ga sine mildt sagt nådeløse karakteristikker under dansekonkurransen i fjor høst. De som så programmet, kunne ikke unngå å se at Esben Esther etter hvert mistrivdes sterkt.

- Det var vidunderlig å lære så mye dans. Og «Skal vi danse» var en fantastisk mulighet til å gjøre det uvanlige mennesket kjent. Samtidig grudde jeg meg mer og mer for å møte dommerne. Jeg var helt uforberedt på det. De lekte ikke med, de satt bare der og onanerte på noen regler de var fryktelig opptatt av, og som jeg selvfølgelig ikke kunne tilfredsstille. Det berørte noe av det mest sårbare ved meg, og jeg klarte aldri å finne ut av hvordan jeg skulle forholde meg til det. Jeg ble like såra hver gang.

Elsa roper fra kjøkkenet, maten er klar, hun har laget sommerpasta med erter, en vegetarrett som skal vise seg å være helt nydelig. Esben Esther skryter av kvinnen som holder ut med Norges mest kjente transe, år etter år, snart 25 år etter at de traff hverandre på en sexologi-kongress.

- Jeg og Elsa er virkelig et funn for hverandre. Det skjedde noe synergisk da vi møttes, du vet, når to pluss to blir fem.

- Du kan også bli sint på henne, har jeg hørt?

- Hva tenker du på?

- At du av og til kaster ting etter henne?

- Jeg har bare kasta to ting etter Elsa. Den ene gangen kastet jeg en av puppene mine, men den traff ikke og klæsja i veggen i stedet. Det var i Amsterdam og vi var uenige om noe, uten at jeg husker hva. Det var første og siste gang jeg røkte marihuana, og første og siste gang jeg kastet en pupp etter noen.

Esben Esther ler en hikstende latter.

- Og så kastet jeg en halvliter yoghurt etter henne en gang.

- Traff du med den?

- Nei, jeg har aldri vært noe god til å kaste.

Da griper Elsa inn.

- Det var jeg som kastet den yoghurten etter deg, Esben Esther. Husker du ikke det?

- Jo, i grunnen.

Hvordan er det så å være Elsa Almås oppe i alt dette? Ikke spesielt vanskelig, ifølge henne selv.

- Alle parforhold har noen grenser de må gå opp, og man må tilpasse seg den andres behov. I vårt tilfelle blir behovene ganske tydelige, fordi vi begge er så klare på hva vi trenger. Enkelte ting kan det ikke forhandles om. Hvis jeg skulle ønske han var mann en periode, mens han selv har behov for å være kvinne, så er det han som har siste ordet. Det gjelder nok alle som har et slikt talent, at hvis de ikke føler støtte fra omgivelsene, så vil de lett tenke at «dette gjør jeg samma faen, og så får verden tåle det eller ikke». Jeg føler nok at han av og til ser på meg på samme måte som han ser på resten av verden.

- Men hva med puppene? Synes du det er vanskelig?

- Det er kanskje det jeg synes er minst okay, men de er tydeligvis viktige for ham. Da de begynte å vokse, tenkte jeg at det var fordi han hadde en eller annen skjult kvinnelighet i seg. Så fortalte han at han brukte hormoner, og at han hadde gjort det uten å fortelle meg om det. Hvis han hadde fortsatt, så hadde det vært leave it for meg. Men han stoppet. Jeg tror det var et stort offer for ham, og noe han gjorde for meg.

Seinere samme kveld. På Apotekergaarden har det allerede begynt å fylles opp i det Esben Esther og Elsa forlater huset litt lenger oppe i Storgaten. Esben Esther klager over penskoene som hele tiden sklir av de glatte strømpene, det er virkelig irriterende, men så er de fremme, det er holdt av plasser til dem, like ved siden av Dag Otto Lauritzen, Grimstads legendariske syklist.

- Du har sett at Dag Otto Lauritzen sitter her? sier Esben Esther«.

Der kommer jaggu Thor Hushovd også, og Trond-Viggo Torgersen forsøker å snike seg diskret mellom bordene, og ingen løfter et øyelokk over sexologen i kvinneklær og parykk. Esben Esther koser seg, og snart skal det komme både Pirelli-vitser og kjønnsforstyrrede revynumre fra scenen.

Så er det endelig fest. På verandaen ønsker Esben Esther velkommen med det ene «juhuuu»-et etter det andre. Skuespillere og scenearbeidere klemmes og kysses, det skrytes av huset, og der har noen oppdaget det doble klosettet! Esben Esther og Elsa er de perfekte vertinner, og i det natten etter hvert fader ut, sitter skuespillere og skryter av hva vår venn har gjort for toleransen for alt som er annerledes. Esben Esther takker pent og forteller en historie om en liten gutt som nettopp kom innom kontoret, sammen med sine foreldre.

- Denne gutten føler seg både som gutt og jente, noe han hadde fortalt på skolen. Det kom litt brått på læreren, som ikke visste helt hvordan hun skulle reagere. Men så begynner de å snakke om det i klassen, og en av de andre elevene spør gutten om han er sånn som Esben Esther? «Mmm», sier gutten. Da sier en av de andre: «Da kan du jo bli kjendis!» Og da tenker jeg: Så flott! I stedet for å bli betraktet som sjuk eller syndig, så blir man sett på som noe som forbindes med noe spennende.

- Hvis de som kommer etter meg kan bli misunt fordi de har sånne talenter … Det er mer enn jeg kunne drømme om med livet mitt. ■

magasinet@dagbladet.no

Tok hormoner: Og holdt det hemmelig for kona. I dag har Esben Ester og Elsa ingen hemmeligheter for hverandre.
Ung og vakker: En 10 måneder gammel Esben. Bildet blir stadig brukt for å vise likheten med faren.
Seileren: En ung Esben Benestad seiler i Grimstad havn.
Naken mann: Esben og Elsa utforsker Nordland, sommeren 1987
Far og sønn: I 2002 kom sønnen Even med dokumentarfilmen «Alt om min far». Esben Esther stilte i kvinneuttrykk på lanseringen.
Esben og Pål: 17 år gammel, sammen med storebroren Pål (til høyre), som døde av kreft i 1988.
Gode venninner: Esben Esther sminker sin kone Elsa, i 1987.
Transedans: Esben Esther og Ingrid Beate Thompson kom langt i TV 2s «Skal vi danse», takket være folkets stemmer.
Har brent vekk alt kroppshår: Esben Ester kaller kroppen sin for kjønnsfleksibel.