Trash på 1. klasse

Dagens romantiske heltinner koketterer ikke for menn i ridestøvler. De er arvinger til forretningsimperier, kjører Mercedes og tar gjerne pisken med seg i senga.

MØT EMILIE SOMMERVIK-ZANTH, 27 år og enearving til konsernet MultiMed. Hun er pen. Hun er smart. Hun kjører Porsche, har en leilighet på 500 kvadratmeter og er heltinnen i Cappelens nye norske romanserie. Glem Margit Sandemo med sine trollmenn og liksomland. Glem Barbara Cartland, med sine hertuger og storgods. Nå handler det om design og dyre biler, om korrupte forretningsmenn og sadomasochistisk sex. Forfatteren heter Helene Holst-Hammerfeldt, men heller ikke hun er virkelig. Bak navnet skjuler det seg flere norske kvinnelige forfattere, blant andre May Grethe Lerum og Anne B. Ragde. {ndash}Dette handler om aktualitet og nåtid, med millioner av kroner lurende i kulissene, sier Ragde.{ndash}På mange måter er det «Hotel Cæsar» i bokform. ANNE B. RAGDE tilhører det seriøse sjiktet av norske forfattere. Hennes siste roman «Arsenikktårnet» ble en kritikersuksess, og hun vant Brageprisen for sin biografi om Sigrid Undset. Ragde innrømmer at hun hadde en del betenkeligheter før hun ga seg i kast med boksåpe. {ndash}Herregud, hva kommer folk til å si? tenkte jeg først. Men mitt hus har mange rom, og jeg kan skrive i hvert eneste ett av dem. Jeg har vært innom mange sjangere allerede.I arbeidet med «Emilies tid» søkte Anne B. Ragde inspirasjon i det hun kaller «amerikansk trash på høyt nivå». Jackie Collins er favoritten.{ndash}Hun har tempo fra første øyeblikk og presenterer karakterene nesten kompromissløst. Konfliktene kjøres fort fram, og det er trøkk hele veien. PSEUDONYM-SØSTEREN May Grethe Lerum er langt mer kjent med sjangeren. Hun har allerede hatt suksess med romanseriene «Livets døtre» og «Solgudens krukke». Etter å ha jobbet alene i tolv år likte hun tanken på å samarbeide med andre.{ndash}Det er befriende å ha noen å kaste ball medDenne serien er dessuten noe helt annet enn det jeg har skrevet før. I stedet for å drive historisk research har jeg lest internasjonale motemagasiner. Jeg har lært en del om sigarer som hobby og har tatt i bruk alt jeg kan om mat og vin. Klær er noe av det vanskelige. Jeg har brukt motebladene rått, men det kan likevel hende jeg har brutt stygt med kodeksen i dette miljøet. MILJØET ER RIKMANNS-OSLO, med unge damer i kamelhårskåper som har fri tilgang til familiens private jet. De har bein i nesa og Gucci-hæler, og lar seg ikke knekke av verken rykter eller mediestorm. Til tider kan «Emilies tid» virke som Celina Midelfarts høyst uautoriserte biografi. {ndash}Jeg har faktisk sett for meg henne, ler Anne B. Ragde.{ndash}Hun og Eva Sannum. Det er i hvert fall like mye penger, smykker og reiser involvert. {ndash}Blir ikke dette noe virkelighetsfjernt for vanlige folk? {ndash}Celina Midelfart er virkelighetsfjern. Det samme gjelder de kongelige. De færreste har råd til å dra til New York for å fornye garderoben, som Mette-Marit gjorde da hun ble forlovet med kronprinsen. Men de som har penger, gjør det. Det er faktisk hverdagen for en del mennesker i Norge. I DISSE MILJØENE TØYES dessuten grensene, også for Emilie Sommervik-Zanth. Etter at hennes onde onkel Otto har erklært henne sinnssyk i media, flykter hun til Sveits. Her oppsøker hun sin tidligere litteraturprofessor Andrej laCaeur som Emilie, tross aldersforskjellen, er smertelig tiltrukket av. Og mer smerte skal det bli, da det viser seg at Andrej tilhører et sadomasochistisk miljø. Sexskildringene i bøkene utelater ingen detaljer.{ndash}Husmorporno er ikke et dumt begrep, ler Anne B. Ragde.Hun understreker at erotikk er en viktig ingrediens i denne typen litteratur. {ndash}Hos Narvesen står mannfolka gjerne og myser på pornobladene. Hvis de hadde gått bort til rekka med kiosklitteratur, ville de funnet langt sterkere saker. Samtidig er dette erotikk på kvinners premisser. Den er mer sensuell og følelsesladet, med et langt forspill fullt av forelskelse, håp og forventninger.{ndash}Er det vanskelig å skrive slike scener? {ndash}Veldig vanskelig. Det ligger så mange klisjeer der. {ndash}Jeg synes det er kjempeartig, sier May Grethe Lerum.{ndash}SM-beskrivelsene har gitt meg en unnskyldning til å drive research på de utroligste nettsteder. Alle slags psykologiske og seksuelle utposter setter vår forutinntatthet på prøve. Å skildre dette på en troverdig måte krever at man går en runde med seg selv og sine egne fordommer. At man våger å ta mennesker på alvor selv om man skriver for å underholde.KIOSKLITTERATUR. SMUSSLITTERATUR. Flyplasslitteratur. Husmorporno. Merkelappen på underholdningsbøker er sjelden smigrende. De høykulturelle fnyser av den. Kritikerne ignorerer den. Så gir den heller ikke mye rom for tolkning, mener litteraturprofessor og bokanmelder Hans H. Skei.{ndash}Felles for underholdningsbøkene er at de er rein overflate, sier han. {ndash}De er fulle av stereotype handlingsmønstre og glatt overklasse med store penger og fine leiligheter. Alt kjøres ut til den ytterste konsekvens, enten det gjelder død, liv, hat eller kjærlighet. Det finnes ingen nyanser. Forfatteren kan ikke la det gå mer enn fire sider før de må legge inn en slåsskamp eller sexscene. {ndash}Mister man særpreget som forfatter?{ndash}Helt klart. Man mister det meste. Denne litteraturen tillater ikke særpreg. UNDERHOLDNINGSLITTERATUR ER BIG business. Mens en skjønnlitterær roman vanligvis har et førsteopplag på 3000{ndash}5000 eksemplarer, trykkes bok én i «Emilies tid» opp i hele 100000 eksemplarer. Om lag sytti prosent av underholdningsromanene selges gjennom matvarebutikker, resten gjennom kiosker, bensinstasjoner og bokhandler. {ndash}Jeg går ut ifra at forlaget ikke har store tanker om å gjøre landet til en kulturnasjon gjennom et sånt prosjekt, sier Hans H. Skei. {ndash}Dette handler om penger. Det har andre forlag utnyttet i langt større grad enn Cappelen. Både Hjemmet og Egmont har kjøpt underholdningslitteratur fra utlandet. Og mens andre forfattere gjerne bruker to{ndash}tre år på en roman, nøyer serieforfatterne seg som regel med et par måneder. Blir det god prosa av det? {ndash}Nei. Dette blir ikke noe nytt «Arsenikktårnet» fra Anne B. Ragde, sier Hans H. Skei. {ndash}Men i forhold til formel og utfylling i denne typen bøker er det fullt mulig. Jeg kjenner flere kriminalforfattere som var med på å innføre den store norske politiromanen på syttitallet. Og jeg skal love deg at de ikke brukte mange dager på bøkene. {ndash}VELDIG GODE ØKONOMISKE betingelser, svarer Anne B. Ragde på spørsmål om hvorfor hun valgte å skrive boksåpe. {ndash}Selvsagt tjener man bedre. Bøkene selges billig og trykkes opp i store opplag. Hvis du bare leser litteratur mellom stive permer, kjøper du kanskje tre bøker i året. Kjøper du kiosklitteratur, har du råd til én i uka. {ndash}Hvorfor trenger vi det? {ndash}Det er virkelighetsflukt, svarer Ragde. {ndash}Rein og skjær drømmemat.May Grethe Lerum sammenlikner bøkene med potetgull. De smaker godt der og da og er noe man unner seg når man skal kose seg. {ndash}Kioskromaner er litterært snacks, sier hun. {ndash}Folk går rundt og håper på den store lottogevinsten, men sjansene for å få den er mindre enn at huset ditt brenner ned. Da kan det være en trøst å se at folk med penger også sliter. Litteraturprofessor Hans H. Skei understreker at vi trenger alle typer litteratur, også underholdningsromaner. {ndash}Det kan være godt å lese om ting som tilhører en annen verden, sier han.{ndash} Det blir omtrent som å se såpe på TV. Riktignok er det enkel underholdning, men store deler av enhver befolkning trenger det.

<HLF>Såpekoker:</HLF> - Veldig gode økonomiske betingelser, svarer forfatter Anne B. Ragde på spørsmålet om hvorfor hun - etter en del betenkeligheter - ga seg i kast med boksåpe. Ifølge Ragde er romanserien hun har vært med på å forfatte «Hotel Cæsar» i bokform.
<HLF>Litterært snacks:</HLF> May Grethe Lerum har hatt suksess med romanseriene «Livets døtre» og «Solgudens krukke». Hun sammenlikner bøkene med potetgull. Noe man unner seg når man skal kose seg.