Trasiga skor

Å skulle fylle sin fars sko er ingen spøk. Heter faren Cornelis Vreeswijk, kan det være en oppgave for livet.

HAN KAN MINNE OM en forvokst tenåring der han sitter, Jack Vreeswijk (41), tilbakelent i skinnsofaen i studioet til kameraten i Åmål.

Det kan være den slitne treningsbuksa. Det kan være de svarte skoene med kraftig såle. Det kan være den tykke gullenka rundt høyre håndledd eller til og med den rause porsjonen med snus som han akkurat har skjøvet inn under overleppa. Men du skal ikke se bort ifra at det har med helt andre ting å gjøre. Ting som ligger mer enn 20 år tilbake i tid. Fra den tida da Jacks far, Cornelis, fremdeles praiet drosjer på Söder i Stockholm, med kreditorene i hælene og bukselommene fulle av svarte penger. Fra tida da far og sønn Vreeswijk bodde i samme by, men likevel var så uendelig langt fra hverandre.

Jacks farsopprør var ikke som andre farsopprør. Og det er ikke usannsynlig at det har satt sine merker på den norgesaktuelle visesangeren.

-  Man er alltid sin fars sønn. Det tror jeg alle sønner opplever.

Jack klør seg i ansiktet og smiler.

-  Men i mitt tilfelle er det nok litt ekstremt.

JACK VREESWIJK kom til verden på Söder i Stockholm en januarnatt i 1964. Onde tunger vil ha det til at Cornelis var en dårlig far. Jack bruker heller ordet fraværende.

-  Det er klart jeg har savnet en farsskikkelse i livet mitt. Men når han først var til stede, var han en god far. Han var snill og tålmodig.

Jack vokste først og fremst opp med moren Ingalill som forsørger. Faren forble en slags halvmytisk skikkelse. Etter hvert som Jack vokste til, skulle han imidlertid bli bedre kjent med sin far.

Han skulle komme til å innse at han var mer lik ham enn han satte pris på. Det de delte skulle bli det som splittet dem. Begge var stolte. Hadde noe hendt, kunne de gå og elte på det i flere måneder. Ingen ville innrømme feil. Det ble vanskelig for far og sønn å nærme seg hverandre, og da Cornelis døde av leverkreft i 1987 var det fremdeles mye uoppgjort mellom dem.

-  I etterkant skulle jeg ønske at jeg var mindre stolt. At jeg hadde gjort opp med han før han døde. Men det er lett å si i etterkant. Jeg var bare 23 år. Da er man ikke særlig voksen.

MED CORNELIS Vreeswijk forsvant en institusjon innen svensk sangkunst. Et tomrom måtte fylles. Det var nærmest ved en naturlov at Sverige vendte blikket mot sønnen Jack. Han hadde sin fars umiskjennelige bassrøst. Han hadde hans intense brune øyne. Hans rommelige framtoning.

-  Det ble et slikt hysteri. Du vet før han døde, fikk jeg ikke en gang platekontrakt. Jeg var med ham på plateselskapet Sonet i Stockholm i 85. Da sa de «nei, du ligger ikke helt i tida». To år seinere direktesendte svensk fjernsyn begravelsen hans. Plutselig oppsto det en slags forventning om at jeg skulle ta over stafettpinnen.

Men det ville ikke Jack. I stedet tok han første fly til Lanzarote. Der flyttet han inn hos en kompis som drev en lokal bar. Derfra husker ikke Jack spesielt mye. Bare at det ble seks måneder med soling, sprit og jakt på «fruentimre».

-  Jeg dro ikke ned for å være på helseklubb. Det var jeg helt klar på. Det var min måte å bearbeide sorgen på. Det var kanskje ikke så bra, det var kanskje ikke så nyttig, men det funka. Til slutt ble jeg lei, og dro hjem igjen.

HJEMME I SVERIGE fullførte Jack sosionomutdannelsen. Han jobbet til og med en stund som slakter. Men hele tida med visshet om at han at det var visesanger han egentlig skulle bli. Det tok ni år fra faren døde, til han i 1996 debuterte med plata «Is i magen».

-  Hva var det som hindret deg?

-  Det var vanskelig. Det var jævlig vanskelig. En stund fikk jeg oppmerksomhet bare på grunn av hvem jeg var. Jeg så det jo på kollegaer av meg som hadde gått den lange veien. Jeg tenkte «for helvete, hvilken hype, bare fordi jeg er hans sønn. Det er ikke på grunn av meg. Det er på grunn av ham».

Jacks første plate ble en påkostet affære. Plateselskapet håpet på en ny Cornelis. I stedet fikk de ei plate med pønkelementer.

-  Var det en protest?

-  Ja. Jeg var bevisst på alt som gjorde at jeg kunne likne min far. Derfor ble det også en veldig splittet skive. For når alt kommer til alt så likner jeg jo på ham, også musikalsk.

SÅ STERK VAR Jacks ønske om å ta avstand fra myten Cornelis at han i sin tid takket nei til å overta rettighetene til farens sangkatalog og gjelden som fulgte med. I dag kan avgjørelsen virke uforståelig. I 1987 var det imidlertid få som så for seg at Cornelis Vreeswijks samlede låter i 2005 skulle være verdt over 16 millioner kroner i året.

-  Det er mye penger. Er du bitter?

-  Jeg var bare 23 år. Da er man ikke så jækla smart. I alle fall var ikke jeg det. Jeg ville bare få det ut av verden.

Jack klør seg i ansiktet igjen.

-  Så, nei, jeg er ikke bitter. Men livet hadde nok vært lettere. Det hadde nok vært mye lettere. Det kan jeg ikke nekte for.

I dag går rettighetspengene til stiftelsen «Cornelis Vreeswijks minne» som årlig deler ut et stipend til utøvende musikere i Sverige. I 2000 fikk Jack selv Vreeswijk-stipendet som er på 250 000 kroner. En fattig trøst vil noen si. Det har imidlertid gjort det mer legitimt for ham å nærme seg faren. På hans andre plate «Underbart» (2004) er det lite som minner om protesten fra «Is i magen». Han har til og med inkludert et par av farens sanger. Låter som han tar med seg når han til uka blant annet spiller på «Akustisk Vinter» i Oslo. Jack Vreeswijk har sluttet å kjempe mot sin fars skygge. Noe som også innebærer å snakke om ham i intervjuer som dette.

-  Hvordan du enn vrir og vender på det, vil jeg alltid være en kjendisunge.

Det er bare sånn. Det kommer jeg aldri unna. Jeg må leve med min far resten av livet.

EN TING VIL likevel Jack holde for seg selv. Da Cornelis døde etterlot han en rekke dagboksnedtegnelser. Det vil si, de er mer som tilstandsrapporter. Små innblikk i sjelelivet til en herjet kunstner, til en forvirret far. Jack blar ofte i dem for bedre å forstå hvorfor ting ble som de ble. Tidligere har Jack uttalt at én dag skal også hans tre sønner få lese dem.

-  Har det skjedd ennå?

-  Nei.

-  Når kommer de til å få lese dem?

-  Når de blir eldre. 40-50 år, kanskje.

Jack Vreeswijk ler lydløst. Det rykker i den store kroppen. Så blir han alvorlig igjen.

-  Det er såpass sterk kost?

-  Ja. Det er en del ting der som de ikke vil forstå. Det er en del ting der som jeg knapt forstår selv.