Treenighet

Jon Bertelsen (36) har både kone og elskerinne hjemme. Det plager omgivelsene.

Det er feststemning på Litteraturhuset i Oslo. Flere av gjestene denne kvelden feirer den samme begivenheten. At Jon Bertelsen (36) og Suzanne Smuk (20) har valgt hverandre. Det er en bryllupsliknende markering.

Blant gjestene er familie og venner. Men noen har valgt å holde seg hjemme.

Til stede er også Jons kone gjennom åtte år, Annika Bertelsen (35). Hun er Suzannes «forlover» og gratulerer det lykkelige paret.

Halvannen måned etter den uhøytidelige seremonien, bærer Jon to gifteringer. Suzanne Smuk har føyd Bertelsen til navnet sitt. Og media har grepet fatt i nyheten.

- Hvorfor sa dere ja til å stå fram i media?

- Fordi vi vil at historien vår skal fortelles korrekt, sier Jon.

Han understreker at de ikke misjonerer for en ny samlivsform.

- Vi har funnet noe som er riktig for oss, sier Suzanne. - Men vi forventer ikke at andre skal gjøre det samme. Et stykke papir betyr ikke noe fra eller til for Jon og meg. Men vi kommer til å sette opp testamente alle tre.

Magasinet møter Jon, Annika og Suzanne hjemme i den store eneboligen i Drammen. I snart ett år har de to kvinnene hatt samme mann. Det har kostet.

- Det har ikke vært bare enkelt. Hvis du lurer på hvem som er de ekte vennene dine, så gi inntrykk av at du vurderer en ordning som vår. Da ser du hvem som virkelig bryr seg, sier Jon.- Har dere mistet noen venner?

- Ja, det har vi.

Det var PÅ Senja i Troms det skjedde. For et drøyt år siden. Jon og Annika dro til øya der de vokste opp og ble ungdomskjærester for sytten år siden. Annika kjente Suzanne godt fra tidligere og dro på besøk. Suzanne hadde lenge lekt med tanken på å flytte til Oslo. Kanskje studere. Da Annika inviterer henne til å bo hjemme hos dem en måneds tid for å bli kjent med hovedstaden, takker Suzanne ja.

Det går ikke lang tid før søt musikk oppstår. Mellom Jon og Suzanne. Ingen kan unngå å se det på dem.

- Forelskelsen var så opplagt. Vi visste at den var der, men i begynnelsen trodde vel ingen av oss at det skulle bli noe mer enn en flørt, sier Annika.

Selv var hun ikke redd for å miste mannen hun har vært gift med i åtte år.

- Jeg tenkte aldri at han kunne gå fra meg. Forholdet vårt er utrolig sterkt. Dessuten bruker jeg ikke uttrykk som å «miste ham». Jon er jo ingen eiendel, men sin egen person.

Det er ikke gitt for alle å leve i tresomhet. Det mener Bente Træen, professor i helsepsykologi og sexforsker ved Universitetet i Tromsø.

- Man må være veldig trygg på seg selv for å takle noe slikt, sier hun og understreker at hun kommenterer Bertelsens samlivsform på generelt grunnlag.

- Mange som velger et liv som bryter med sterke normer i samfunnet, opplever i ettertid at de ofret mer enn de egentlig var komfortable med. Og at de gjorde det fordi de følte at de ikke hadde noe annet valg. De fleste av oss har en angst for å bli forlatt. Da strekker vi oss gjerne langt for å finne løsninger, selv om det innebærer å svelge en del kameler.

Træen tror alternative samlivsformer skaper sterke reaksjoner fordi de bryter med både hetero- og monogaminormene.

- Det rører ved folks verdensorden. Spør enhver homofil om hvordan det var å komme ut av skapet - det er også en dramatisk affære. Alt koster noe, dessverre. Samtidig er det en trend i samfunnet mot økt grad av likestilling mellom mennesker som vil leve livene sine annerledes enn andre. Slik sett er det bra for mangfoldet og toleransen at noen tør å stå fram, sier Træen.

Annika, Jon og Suzanne har snakket med hverandre om følelsene sine hele tida. Et par måneder etter at Suzanne hadde flyttet inn, ble de enige om å fortsette å leve sammen. At det var det de ønsket alle tre. Men hvordan ville omgivelsene reagere? Og hvordan skulle de organisere samlivet?

- På mange måter var det en dag-til-dag-takling av situasjonen, sier Jon. - Vi tok opp ting etter hvert som de dukket opp. Hvordan skulle vi for eksempel fortelle venner som var bedt til middag, at jeg og Suzanne var blitt kjærester?

Jon mener at forholdet hans til Suzanne aldri truet følelsene han har for kona.

- Annika og jeg har alltid vært sikre på at vi skulle leve sammen. Usikkerheten gjaldt mer hvor mye jeg torde føle for en annen person når jeg var gift. Heldigvis respekterer vi hverandre alle tre, og det har gjort det mulig å snakke om dette. Hvis Suzanne lurte på noe, så tok hun det opp. Det samme gjorde Annika og jeg.

Annika mener hun aldri har fått noen sterke, negative følelser på forholdet ektemannen utviklet til Suzanne fordi det hele skjedde så åpent. Og så gradvis.

- Jeg har alltid vært trygg på kjærligheten mellom Jon og meg. Da blir man ikke sjalu. Og det hjalp at Suzanne og jeg allerede kjente og respekterte hverandre. Vi ønsker det beste for hverandre, alle tre, sier Annika. Og fortsetter:

- De fleste mennesker har en grense for hva det er greit at partneren gjør. Det gjelder selvfølgelig Jon og meg også. Men vi har utarbeidet våre egne grenser i stedet for å kopiere forventningene andre har til hva som bør gjelde i et forhold. Vår ramme for forholdet er ærlighet og respekt bygd på en grunnmur av god kommunikasjon.

I eneboligen i Drammen er det utarbeidet detaljerte regler for samlivet. Å sikre balansen i forholdene er viktig når man er tre. Annenhver natt sover Jon hos Annika, og annenhver hos Suzanne. Kyss og kjærtegn fordeles så likt som mulig i løpet av dagen. Og foreløpig har ikke damene hatt noe å klage på. Skulle det skje, bruker de oppskriften sin: de setter seg ned og snakker om det. I fellesskap.

Videre har Annika og Suzanne alenetid med Jon.

- Jeg liker å stå opp tidlig om morgenen, så da spiser Jon og jeg frokost, drikker kaffe, leser avisene og småprater. Suzanne liker å ta seg en ettermiddagslur, og da gjør Jon det sammen med henne, sier Annika.

Annika jobber sammen med ektemannen i familieselskapet The House of Cognac AS, hvor de forhandler produktet Jon Bertelsen Cognac samt andre importerte merker. Suzanne skal studere markedsføring.

Klokka nærmer seg middagstid og Annika, Jon og Suzanne trekker inn i det store kjøkkenet. De pleier alltid å lage mat sammen, og tar fatt på oppgavene uten å måtte diskutere hvem som skal gjøre hva. Oppvaskmaskinen tømmes, skitne tallerkener settes inn og kasserollene kommer på plass på ovnen i en fei. Det er praktisk å være tre. Husarbeidet - som tas i fellesskap en gang i uka - gjøres unna i rekordfart.

Utenfor de store stuevinduene pisker vind og regn mot ruta. Annika sørger for en ny ladning av nytraktet kaffe, mens Jon finner fram vedkubber og fyrer opp i peisen. Etterpå setter han seg tilbake i sofaen til de to damene, og stryker begge raskt over armen.

Undring, sinne, umiddelbar aksept og fortvilelse. Det har vært reaksjoner fra venner og familie når de tre har fortalt om samboerskapet sitt.

- Vi har vært åpne overfor venner. De fikk tidlig høre om hva som foregikk, og har fulgt oss hele veien, sier Jon og forteller at de blant annet har søkt råd om hvordan de skal takle omgivelsenes reaksjoner.

- De fleste har kommet med støtteerklæringer. De har sagt at de er på vår side uansett hva vi velger å gjøre, og at de stiller seg bak oss og vårt samliv, sier han.

- Men ikke alle har taklet familielivet deres like bra?

Annika, Jon og Suzanne er tause en stund. Det er vanskelig å finne de rette ordene slik at man ikke sårer noen unødvendig.

- Vi visste at vi tok et spesielt valg da vi bestemte oss for å leve sammen, sier Jon. - Samtidig hadde vi tenkt nøye gjennom det og hadde våre argumenter for hvorfor det var riktig. Vi er glade i hverandre og har det bra sammen. Men av respekt for andre mennesker, lytter vi til hva de har å si. Så får de tømt seg og kanskje korrigert sine egne oppfatninger. Det er et bånd der som vi gjerne vil bevare, og da er det ikke noe poeng i å søke åpen konflikt.

Han tar en pause før han fortsetter:

- Men hvis byrden ved vennskapsbåndet blir for stor, må du verne om deg selv og gi slipp. Det har vi måttet gjøre i noen tilfeller. Heldigvis har flertallet reagert positivt.

Annika siterer ei god venninne:

- «Jeg ser at du har det bra, og da er det OK for meg.» Når det gjelder min familie, er de inne i en modningsprosess. Jeg er innstilt på å gi dem den tida de trenger, sier hun.

- Størstedelen av min familie tar det tungt, sier Jon. - De opplever situasjonen som svært vanskelig.

Suzanne har en annen opplevelse:

- De fleste i min familie støtter meg. At jeg lever på denne måten er selvfølgelig litt merkelig for dem, men de er glade i meg og synes at det viktigste er at jeg har det godt. Det vil jeg gjerne rose dem for.

Solveig Vennesland er samlivsrådgiver og familieterapeut. I likhet med Bente Træen uttaler hun seg på generelt grunnlag og også hun mener tresomhet krever en stor grad av trygghet blant de involverte.

- I tillegg er det nok en stor fordel om man har snakket nøye sammen, tatt forbehold og avklart så detaljert som mulig hvordan samlivet skal fungere. Men ut ifra min erfaring, er det forholdet mellom to mennesker som har størst sjanse til å bære folk sammen gjennom livet. Generelt kan en tredjepart lett skape følelsen av at du må dele bort noe som egentlig er ditt, sier hun og legger til:

- De fleste som kommer til meg sier at de lengter etter å bli sett og bekreftet av «Den ene». På mange måter er det et grunnleggende menneskelig behov. Så hvis det kommer en tredje person inn i dette private, intime rommet, kan det by på problemer.

Etter at historien om Bertelsen-familien er blitt kjent, har de fått lykkønskninger fra helt ukjente mennesker.

- Noen forteller at de lever på samme måte som oss, og at det har hjulpet dem at vi har satt ord på det, sier Jon.

Men de tre skjønner også at deres måte å leve på kan virke fremmed.

- Er dere mer tolerante og åpne enn gjennomsnittet?

- Nei, det blir feil å si. Vi er ikke overmennesker, sier Annika.

Jon supplerer:

- Ingen av oss hadde planer om å leve annerledes enn det som er vanlig. Annika og jeg hadde tenkt at det skulle være oss to resten av livet. Så ble jeg forelsket i én kvinne til, og så var spørsmålet hvordan vi skulle forholde oss til det. Jeg tror det finnes like mange reaksjoner som det finnes mennesker. Vår løsning er bare én av flere mulige. Den er utenom det vanlige, men den fungerer for oss.

- Hvordan trodde du at Annika ville reagere?

- Vi har alltid lagt stor vekt på ærlighet oss imellom, så jeg var ikke redd for at hun skulle bli sint fordi jeg fortalte henne hva jeg følte. Men jeg tenkte at hun kanskje ville sette ned foten. I stedet sa hun: «Jeg forstår deg godt, Suzanne er ei flott jente.» Det økte beundringen min for Annika, samtidig som det styrket forholdet mitt til Suzanne, sier Jon.

- Forholdet mellom Annika og Jon har alltid vært sterkt. Da forholdet mellom Jon og meg også vokste seg sterkt, kjentes det ikke naturlig å velge bort et av dem. Men det er klart: Tanken på å bli kjæreste med mannen til venninnen min var ganske merkelig i begynnelsen. Men ikke skremmende, sier Suzanne.

Når Jon og hans to kvinner får spørsmål om barn, mener de det er en privatsak og ønsker ikke å si noe om dette.

Både Annika og Suzanne sier at venninneforholdet deres er blitt bedre. De prater mer sammen, bruker mer tid på å gjøre vanlige venninneting. - Det kunne ha gått galt, selvfølgelig. Heldigvis har det ikke gjort det. Vi har kommet hverandre nærmere, sier Suzanne.

Jon på sin side synes ikke at det er vanskelig å fordele oppmerksomheten på to kvinner.

- Det er enkelt å gi kjærlighet når man får så mye tilbake, sier han.

- Kunne du ha gått inn i et samliv med Annika og en annen mann som hun elsket?

- Det spørsmålet har vi stilt oss selv mange ganger. Og vi kommer til at det er helt umulig å svare på. Vi har tatt stilling til hvordan det vil være å leve med Suzanne, ikke en hypotetisk person.

På spørsmål om Annika ikke føler at hun må dele en mann som opprinnelig var hennes, svarer hun:

- Jeg tenker ikke på det som om jeg har en halv mann. Vi er to kvinner som har samme mann. Det er helt sikkert vanskelig å forstå for andre, men jeg kjenner meg trygg og vet at dette er riktig for meg.

Hun smiler:

- Jeg har ennå ikke hørt argumenter som har fått meg til å tvile. ■

magasinet@dagbladet.no