Trivelig i stua

Tida har stoppet i Lofotstua. Husmannskost og mer til - uten jåleri.

«Fullt i kveld», står det skrevet på en papirlapp på inngangsdøra.

- Det nytter ikke å ta en kveld på Lofotstua på sparket, jeg fikk jo ikke bord den dagen vi hadde planlagt, kommenterte Fredag og kastet et overflatisk blikk på det velfylte spisekartet. Selv om det byr på det meste av mat som er vokst opp i sjøen.

Fredag kom hit for å spise torsk eller skrei, lever og rogn.

- Lofotostua er gått inn i manges bevissthet, der man får skreimåltidet på godt, gammeldags vis, men ikke nødvendigvis akkurat slik du er vant til på dine egne kysttrakter, tilføyde Robinson, som også ville ha årstidas spise.

- Jeg er vokst opp med lever i store biter, mens her kommer den i småsmuldret tilstand, men smaker likevel forbasket godt.

Kokken, gift med den blide og hyggelige serveringsdamen, hadde hørt om vårt ønske om store biter, og kom ut i egen høye (bokstavelig talt) person og forklarte, på betryggende nordnorsk dialekt, forskjellen.

- Vi håndrenser levra og tar den ut med fingrene og fjerner dermed alle scener etc., det er lenger sørpå man klipper den i store biter, sa han, og ga tydelig uttrykk for hva han mente om det.

- Han hadde også kategoriske og lidenskapelige meninger om møretorsk kontra lofottorsk og skrei, da jeg spurte om hva de serverte, fortalte Fredag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Møretorsk, ikke snakk om, hadde han svart på saftig nordnorsk. Morsomt når vår lokale fiskehandler med tilsvarende ukvemsord skjeller ut skreien og bare vil selge Møretorsk.

- Men er det vanlig i Lofoten, der du kommer fra, å servere persillesmør i tillegg til lever i sitt eget fett?, sputre Robinson kokken.

- Langt ifra, skoggerlo kokken.

- Det er bare for østlendingenes skyld. Jeg spiser det ikke sjøl.

- Farsken, sa Fredag, som hadde forsynt seg med persillesmøret, og så beskjemmet ned.

- Torsken kunne oppholdt seg kortere tid i gryta, sa Fredag og prøvde å snakke bort persillesmøret, mens Robinson nok kunne tenkt seg rogna litt saftigere.

- Sikkert også en smakssak, innvendte Fredag. Dette husmannskost, strippet for alt jåleri.

- Godt, godt, samstemte de og drakk av den anbefalte, spesielle «torskevinen», Rubrato, til 370 kr flasken.

Med en polpris på ca. 150 kr var det ingen ting å si på prisen. Vinen smakte litt snurpete til å begynne med, men ble bedre og bedre, jo lenger de kom i torskemåltidet.

- Vi vil ha dessert også, og en calvados, insisterte Robinson, som fikk is i frisk solbærlikør, mens Fredag valgte en dessertkake med syltetøy, som ikke var så utpreget spennende.

- Men uansett, jeg trives så innmari godt her, sa Fredag, og kikket seg rundt i lokalet, det ene rommet med malt grønn panel, gamle nordlandsbilder og fiskegarn på veggene.

- Det er som å være hjemme hos noen, og det er jo nesten alltid hyggeligere enn på restaurant, la Robinson til.

- Det har også åpenbart vært intensjonen. Du skal forestille deg å være hjemme hos noen i Lofoten, sa vertskapet selv som driver stedet sammen med både sønn og datter.

- Tiden har likesom stoppet her. Et vidunderlig pustehull i en heseblesende hverdag, sa Fredag til slutt.

robinson& fredag@dagbladet.no

<B>RO OG MAK:</B> Lofotstua er et fredelig pustehull, i hvert fall for gjestene.