Én ting er alt det man var glad i for lenge siden, men som nå er ugjendrivelig tapt. Det er noe med savnet som får det til å skinne enda mer, bli bedre med hvert års fravær. En annen ting er fortidens mørke hemmeligheter, det man håper bare vil forsvinne inn i glemselens tåke, men som har for vane å komme tilbake, som for å håne deg.

Dette var et slikt øyeblikk: Plutselig var jeg konfrontert med en del av min fortid som jeg hadde fortrengt. Det var som om et av supermarkedets mange downlights skinte spesielt sterkt nettopp på den ene hylla, og nektet meg å bare gå forbi. «Spaghetti à la Capri» sto det med blå og hvit skrift.