Én ting er alt det man var glad i for lenge siden, men som nå er ugjendrivelig tapt. Det er noe med savnet som får det til å skinne enda mer, bli bedre med hvert års fravær. En annen ting er fortidens mørke hemmeligheter, det man håper bare vil forsvinne inn i glemselens tåke, men som har for vane å komme tilbake, som for å håne deg.

Dette var et slikt øyeblikk: Plutselig var jeg konfrontert med en del av min fortid som jeg hadde fortrengt. Det var som om et av supermarkedets mange downlights skinte spesielt sterkt nettopp på den ene hylla, og nektet meg å bare gå forbi. «Spaghetti à la Capri» sto det med blå og hvit skrift.

En stund må det ha vært min favorittrett. Jeg kan ikke lenger si om jeg var sju eller ti år gammel, men jeg kan huske at det var noe jeg kranglet meg til å få, igjen og igjen. Og fortsatt er boksen lik som i min barndom. Den rødoransje koloritten, en liten vitsetegning av en italiensk kokk som forteller hva vi kan vente inni boksen: «Cocktailpølser, kjøttboller og spaghetti i tomatsaus.» Og ved siden av er det et bilde av retten, fra en annen og mer uskyldsren tid, før ordene «styling» og «matfoto» var introdusert i det norske språket.