- Tror jeg er integrert

Ann Iren har sommerjobb i Kina. Nå sover hun greit selv med en rotte under senga. Les det forrige reisebrevet

JEG FØLER AT DET BEGYNNER å bli mindre eksotisk her nå, er jeg i ferd med å bli integrert? Jeg mangler bare språket og kulturen pluss en del ting til. Jeg har vært borte fra kollegaene i Wuhan i to uker nå, og kjenner at jeg savner både dem og byen allerede. Sjefen ga oss delvis fri for å delta på internasjonal sommerleir i Hangzhou, for at vi skulle få lære mer om kinesisk kultur. JEG DRO TIL SHANGHAI på vei til leiren. Clubbing var ikke så morsomt som jeg husket. Jeg dro tilbake til mitt billige ungdomsherberge ganske tidlig. Mens jeg surret rundt i gangene for å finne noen som kunne skaffe toalettpapir til de nokså illeluktende hull-i-gulvet-toalettene, møtte jeg ei jente som også så ut til å ha gått seg bort. STJAL JEG EN GAVE? Vi smilte til hverandre over vår egen forvirring, og etterpå viste det seg at vi havnet på samme sovesal. Hun trakk opp en fin penn av tre og rakte meg. Jeg ble riktig overrasket og glad, og en smule flau over å motta en gave jeg ikke hadde gjort meg fortjent til. Det slo meg først etter at jeg forlot Shanghai at hun kanskje ikke hadde tenkt å gi meg pennen. Hadde hun nettopp kjøpt den og bare ville vise den frem? Stjal jeg den bare i min overbevisning over hvor gavmilde kineserne er? Pinlig. Vi «snakket» sammen en halvtime ved hjelp av peking og mine få, skrale kinesiske strofer, før vi ga opp og fant ut at vi kanskje skulle holde oss til smilingen. Jeg fant i alle fall ut at hun het Hao Ting, kom fra sør i Kina og var i Shanghai for å shoppe full sin røde trillekoffert. På rommet bodde også He Xiang, en koreansk pike som snakket både flytende kinesisk og engelsk. EN SØT ROTTE? Mens vi lå og snakket oppdaget jeg en dyr som tittet frem under sengen hennes. Jeg hadde ikke briller på og var usikker på om det var en liten rotte eller «bare» en feit, stor mus. Jeg sa det var en mus, for å ikke skremme henne. Men det var nok jeg som var mest skremt. He Xiang sa bare «oh that is awful» før hun fortsatte å skrive i dagboka si som om ingenting var hendt. Jeg var dødstrøtt, men klarte ikke helt å sovne. Jeg sa til meg selv at det var ingen rotte, bare en tjukk mus. Jeg hadde nok akkurat duppet av idet jeg kjente noe krype over føttene mine. Jeg skrek til og sparket med beina. Da traff jeg uheldigvis He Xiang, som famlet rundt i mørket for å finne senga si. Det var bare hun som hadde kommet borti meg i jakten. Nå var det hun som ble skremt, og hun hadde sikkert vondt i tillegg, selv om hun nektet å innrømme det. Jeg følte meg litt teit da jeg skulle forklare hvorfor jeg sparket til henne da hun gikk forbi. EN VAKKER NONNE. Om morgenen gikk jeg og mine to nye venner som jeg hadde sparket til og kanskje stjålet en penn fra ut for å spise frokost sammen. Det var veldig hyggelig, og He Xiang kunne tolke for meg og Hao Ting. Denne dagen fikk jeg endelig et kinesisk navn også, av Hao Ting. «An Ni», som hun sa betydde «fredelig og vakker». Bedre og mer ufortjent navn enn det kan man nok ikke få, spesielt ikke når man har sparket til en koreansk pike kvelden før. Jeg har i ettertid forsøkt å finne de kinesiske symbolene i navnet mitt i min kinesiske ordbok, og jeg er nå litt usikker på om det siste tegnet faktisk betyr vakker. Det eneste jeg finner som ligner er tegnet for «nonne». Men så er jo heller ikke jeg noe orakel i kinesisk. Jeg fikk symbolene inngravert på baksiden av et smykke. Smykket hadde allerede noen symboler på fremsiden, og selgeren, som ikke var helt stødig i engelsk, sa de betydde integritet. Jeg tenkte at det kan man jo gå rundt med uten å skjemmes og kjøpte dette med inngravering for skarve 10 yen. Men ved nærmere undersøkelser fant jeg ut at tegnene på forsiden betyr «hardt arbeidende». Så jeg går nå rundt med et smykke som sier «Hardt Arbeidende Fredlig Nonne». Jeg synes det er litt morsomt. KUNG FU. Etter et intensivt døgn i Shanghai, dro jeg til Hangzhou for å delta på leiren. Jeg deltok på kurs i tai chi og kalligrafi, som begge viste seg å kreve mer tålmodighet og disiplin enn jeg forventet. I løpet av en uke hadde jeg ikke perfeksjonert ett tegn en gang. Tai chi likte jeg bedre, selv om vi ikke fikk leke med sverd og gjøre slik akrobatikk man ser i kinesiske kung fu-filmer. Instruktøren sa han hadde trent i 25 år før han mestret tai chi, og da ble det hele et litt for langsiktig prosjekt for meg. KNIVKAMPEN. Målet med leiren var å utveksle kunnskap og lære andre kulturer å kjenne. Det ble avholdt et kurs i kinesisk og vestlig bordskikk. Utlendingene skulle spise med pinner og kineserne med kniv og gaffel. Jeg tror kineserne fikk den vanskeligste oppgaven, for de måtte spise stille med lukket munn og ikke ha albuene på bordet, mens vi kunne slurpe fra bollen og spise med åpen munn. Jeg viste tai chi-intruktøren hvordan han skulle bruke kniv og gaffel. Han syntes det var tullete å gjøre det så komplisert å spise, og ga opp veldig fort. Da var det min tur å fortelle at jeg faktisk hadde trent i 25 år på å spise med bestikk, og at det kreves disiplin for å lære noe nytt. PÅ FEST I DET HVITE HUS. Leiren ble avholdt på en skole i Hangzhou som heter Song Chen, eller Little America, som det kalles på folkemunne. Flere av bygningene er kopier av kjente amerikanske bygninger. Vi bodde i Oxford Universitetet og festet i Det hvite hus sammen med venner fra Kina, Tadjikistan, Iran, Spania, Tyskland, England, Brasil, Colombia, Kazakstan, Mexico og USA. Det var ganske surrealistisk. Men det har nok blitt brukt mest penger på fasaden, for klasserommene var uten aircondition. I fritiden skulle vi jobbe via mail, noe som viste seg å bli vanskeligere enn planlagt da kontakten med verdsveven ikke var så god i Little America. Vi måtte derfor forlate våre nye venner, Mount Rushmore og Det hvite hus en uke tidligere enn planlagt. Til gjengjeld ordnet sjefen det slik at vi fikk jobbe fra hans andre kontor i Shanghai. I SKVIS PÅ BANEN. Trafikken i Shanghai virket noe mer strukturert enn i Wuhan, og vår metode å krysse veien på var ikke helt akseptert av trafikkpolitiet. Vi glemte oss flere ganger og fikk sinte blås i fløyta. Men det største utfordringen i morgerushet var likevel å få plass på T-banen. Her må man rett og slett bare glemme høflighet, ta veska over hodet og presse seg inn. Helst før de andre har fått gått av. Det er alltids plass til en til, om man bare presser litt. Metroen er ny, fin, hyppig og har air condition, men jeg vil ikke anbefale den til eldre og uføre. Det er rett og slett for mange mennesker som vil på. NEONLYSET SKINNER. Har man god jobb, shoppingentusiasme og energi i bøtter og spann, ja da kan man virkelig leve et liv i sus og dus og Shanghai. Vår kollega har for lange arbeidsdager til sus og dus: «Oh, I remember when I was studying in Beijing, I had so many colorful weekends», sa han med drømmende blikk. Hua er fotballfrelst, og lunsjpausene denne uka gikk med til å lytte til Hua som med stor iver fortalte oss i detalj om utviklingen i Asian Cup. Jeg skjønte på langt nær alt, men hadde stor underholdning av hans entusiasme. Den stakkars fyren ble pålagt av sjefen å ta oss med rundt i Shanghai samme dag som Kina og Iran møttes i semifinalen. Vi sendte ham hjem straks vi skjønte grunnen til trippingen hans hver gang vi somlet. Vi dro selv på pub for å se denne kampen, og aldri før har fotball vært så moro! Det var ikke engang en spennende kamp og det hele måtte avgjøre med straffespark, men stemningen var fantastisk bade i lokalene og utenfor, hvor folk som ikke hadde ølpenger sloss om vindusplass. Kina gikk videre til finalen, men tapte dessverre mot erkefienden Japan. En trist dag for Hua. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

25 ÅRS LÆRETID:</B> Ann Iren lærer Thai Chi. Hun forsøkte til gjengjeld å lære instruktør Zhou og spise med kniv og gaffel. Det klarte han ikke.
KNIV OG GAFFEL-KONKURRANSE:</B> Kineserne tapte mot europeerne som skulle spise med pinner.
UTSIKT FRA JOBBEN:</B> Fra kontorbygningen der Ann Iren har jobbet i Shanghai.
HJEMME:</B> I denne gata i Wuhan bor Ann Iren. Og hun oppdager nye ting hver dag.
MOUNT RUSHMORE:</B> Ja da, også i Kina.
DET HVITE HUS:</B> I denne kopien i Hangzhou har Ann Iren oppholdt seg den siste tida. Hun har reist i landet og har jobbet fra Shanghai.
PÅ KALLIGRAFIKURS:</B> Et tegn tok en uke, for lenge for Ann Iren som her øver sammen med Felicity fra Storbritannia.
PÅ BYEN I SHANGHAI:</B> Dette er shoppinggate nummer én i Shanghai. De sparer strøm i byen nå, og mange må skru av lysene. Men det ser ikke sånn ut.
ALT TRANSPORTERES PÅ MOPEDEN:</B> Nuddeltransport i Xian.
PÅ FOTBALLPUB: Kina slo Iran i Asian Cup, og stemningen var høy.
FOTBALLENTUSIASTEN:</B> Hua (i midten) måtte droppe semifinalen fordi sjefen beordret ham til å guide Ann Iren og vennene rundt i Shanghai. Men han fikk med seg slutten. Her sammen med Ann Irens samboer Pauline og Judy.
KJENT MOTIV:</B> Shanghais skyline med kjente bygninger.