Trøstesløs amerikansk TV-dekning

Velgerne tvinges til å gjøre seg opp en mening på et ytterst spinkelt og tendensiøst grunnlag.

TRE UKER I USA for å oppdatere seg på valgkampen har vært en tidvis nedslående opplevelse. Først og fremst fordi TV-dekningen så til de grader domineres av trivialiteter, grunnhet og historieløshet.

Mens man tidligere kunne bruke nyhetskanalene til å få oversikt over hva presidentkandidatene var opptatt av og for å få tak i de aktuelle politiske skillelinjer, er dette nå nærmest umulig. I stedet for å høre hva Clinton, Obama og McCain faktisk sier blir publikum kun servert små klipp etterfulgt av lange utredninger foretatt av en hærskare av forståsegpåere.

Med noen få hederlige unntak har disse det til felles at de er sterkt partiske og har en klar politiske agenda. Objektive analytikere er definitivt en utdøende rase på amerikansk TV.

MENS DE ENORME utfordringene USA står overfor både internasjonalt og på hjemmebane burde være hovedfokus i valgkampen, konsentrerer media seg om kandidatenes forsnakkelser, manglende bowlingevner og deres opptreden i alle mulige underholdnings- programmer. Hvordan Obama og McCain satt og oppførte seg i prateprogrammet The View vies mer plass enn hva de sa i Senatets Irak-høring.

Og mens Hillary Clintons øl- og whiskyopptreden i Indiana har blitt vist gang på gang, får man sjelden eller aldri høre hva hun faktisk sier om sine planer for hvordan USA skal komme ut av et økende økonomisk uføre.

Helt i tråd med dette ble halvparten av onsdagskveldens debatt mellom Clinton og Obama brukt på alt annet enn politiske saker. Og selv om Clinton under debatten kom med oppsiktsvekkende uttalelser om økte amerikanske sikkerhetsgarantier til statene i Gulf-regionen ved et eventuelt iransk angrep, var nesten ingen opptatt av dette i ettertid.

UNDER SLIKE betingelser blir det bare de som har rikelig med tid og stor interesse som gis en reell mulighet til å foreta et politisk velbegrunnet valg.

Det er rett ut sørgelig å måtte konstatere at flertallet av de velgerne som skal være med på å bestemme hvem om skal bekle verdens viktigste politiske embete, tvinges til å gjøre seg opp en mening på et ytterst spinkelt og tendensiøst grunnlag.

Trøstesløs amerikansk TV-dekning

Behandlingen av Obamas uttalelser om at folk som rammes av økonomisk problemer ofte klynger seg til religion, våpen og fordommer, illustrerer på en slående måte hvor skakkjørt mediedekningen er blitt.

For det første plukker man selvsagt ut en bit av et lengre resonnement der Obama faktisk forsøker å forklare hvorfor mange amerikanske velgere ut fra sine verdipreferanser stemmer på tvers av sine økonomiske interesser. I stedet for den intenderte forståelse for småkårsfolk, fremstilles hans uttalelser som et kroneksempel på hvordan elitepersoner ser ned på folk.

Ikke nok med det, sitatet blir av forståsegpåerne i media utlagt som en gavepakke til republikanerne som nok en gang vil kunne definere en demokratisk presidentkandidat som ute av stand til å forstå folks hverdagsproblemer. Og i følge de samme mediefolkene er det nettopp gjennom denne form for stigmatisering at republikanerne har vunnet presidentvalgene både i 1972, 1988, 2000 og 2004.

Selv om noen i media ikke er så sikre på at Obama vil straffes av de demokratiske velgerne i de kommende nominasjonsvalgene, er alle skjønt enige i at denne saken kommer til å bli avgjørende 4. november. Med andre ord, noen uheldig valgte ord i San Fransisco hevdes på fullt alvor å ville velte Obamas presidentmuligheter. Selvsagt hiver Clinton seg på hylekoret for å overbevise superdelegatene om Obamas reduserte vinnermuligheter.

DET ER INGEN TVIL om at Obama kunne formulert seg bedre, og at hans uttalelser vil bli brukt for hva de er verdt til høsten. Men i sin iver etter sensasjonsmakeri og i jakten på stoff for å holde praten i gang på høygir, demonstrerer man sin analytiske overfladiskhet. Det er helt riktig at amerikanske velgere har en sterk antipati mot arrogante elitepersoner, og at man tradisjonelt har en preferanse for «the coolest guy».

Men valgene avgjøres likevel i langt større grad av grunnleggende stemninger og den rådende tidsånd i det amerikanske samfunnet.

Hvis forståsegpåerne hadde hatt en smule historiekunnskaper hadde de derfor visst at det ikke var den snobbete eliteoppførselen som gjorde at demokratene tapte de nevnte valgene. McGovern tapte i 1972 fordi han forfektet en halvisolasjonistisk utenrikspolitikk og fordi han befant seg politisk altfor langt til venstre, sett med amerikanske øyne.

Dukakis tapte i 1988 fordi flertallet var fornøyd med Reagan-perioden og fordi de trodde at Bush best kunne videreføring av denne.

I 2000 ble George W. Bush president fordi velgerne var utslitt av skandaler i Det hvite hus, og i 2004 tapte Kerry fordi Bush fremstod som den beste til å håndtere kriser i en tid da svært mange følte seg utrygge.

På samme vis vil også høsten valg avgjøres av hva som er grunnstemningen i opinionen og av hvem av kandidatene som på en troverdig måte best treffer denne.

EN ANNEN TING man også helt synes å glemme er at skal den type etiketter som man nå forsøker å feste på Obama bli sittende, må de være i tråd med et allerede etablert syn på kandidaten. Flipp-flopp uttalelsene og brettseilingen til John Kerry i 2004 festet seg fordi de fyret opp under det rådende synet på ham. Men i Obamas tilfelle kan det være grunn til å reise tvil om elite-etiketten blir sittende, fordi dette på mange måter er i konflikt med hvordan flertallet hittil har oppfattet han.

I sin fremtoning har han vært alt annet enn arrogant, og Obama-parets ganske beskjedne oppvekstkår gjør det enda vanskeligere å bruke dette mot ham. Når kritikken til og med kommer fra Clinton-paret som de siste 8 årene har håvet inn nærmere 110 millioner dollar mens Obama fortsatt betaler studiegjeld, sliter kritikerne med et troverdighetsproblem.

SELV OM amerikansk media gjør alt de kan for å bevise det motsatte, er det fortsatt å håpe at amerikanske presidentvalgkamper gir rom for kandidater som bedriver høyttenkning og som har tiltro til velgernes intelligens.

Konsekvensene av Obamas feilformuleringer blir derfor en reell test på tilstanden i det amerikanske demokratiet.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på

epost.

OPPSIKTSVEKKENDE UTTALELSE: Clinton lovte økte amerikanske sikkerhetsgarantier til statene i Gulf-regionen ved et eventuelt iransk angrep, men ingen medier grep fatt i saken.
BETALER FREMDELES PÅ STUDIELÅNET:</B> Mens Clinton-paret har tjent over 100 millioner dollar de siste årene, kommer Obama og kona fra enkle kår. Hvordan kan da elite-etiketten stemme, spør vår USA-ekspert.