Trude Marstein

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i en bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Trude Marstein Boka: «Elin og Hans» Begynnelsen: Som om Elin sto bøyd over meg og hengte opp våte plagg på en slakk klessnor. Idet jeg får øye på min egen hånd ved siden av meg på puten, forstår jeg at jeg ligger i sengen min, og at jeg er helt alene. Det var som om jeg et øyeblikk var usikker på hvor jeg befant meg. Kinnet mitt er klemt flatt mot puten, jeg kjenner at jeg sikler. Radioklokken på nattbordet viser ni førtini, jeg er så våken at det kjennes som om jeg aldri vil være i stand til å sove mer; alene tanken på at øynene skulle gli igjen av seg selv og alle kroppens muskler slappe av, synes umulig; da NRKs sendinger sluttet i natt, tok jeg to sovetabletter og gikk til sengs, og nå har jeg sovet i ti timer. Begrunnelsen: Handlingen i «Elin og Hans» går over én dag. Boka begynner idet jeg-personen våkner morgenen etter begravelsen av hans kone. Jeg tror den sterkeste avslutningssetningen jeg noen gang har lest, er i «Betong» av Thomas Bernard: «Jeg trakk for gardinene på rommet mitt, skriver Rudolf, tok flere sovetabletter og våknet først seksogtyve timer senere i største angst.» Jeg tenkte: Hva skjer så? Hva gjør man da? Alle muligheter er oppbrukt, det er bare time etter time med angst foran deg. Jeg hadde lyst til å begynne ei bok der. Nå ble begynnelsen vannet ut etter hvert, og min hovedperson er ikke fullt så desperat og angstbefengt, men det var i hvert fall utgangspunktet for begynnelsen. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!line.blikstad@dagbladet.no