Trude Teige

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Trude Teige, debuterte sist høst med en nynorsk, historisk roman om kystkvinners liv. Bok: «Havet syng» (Samtiden) Begynnelsen: «Det var han Lars som fann henne. Ved den store, svarte steinen i Mulevika.» Begrunnelsen: {ndash}Det var rart du skulle spørre meg om det. Jeg har reist mye rundt og lest opp fra boka mi i høst og fått mange spørsmål om hvorfor jeg har skrevet som jeg har gjort. Og jeg har sagt at hvis jeg blir spurt i denne spalta, så må jeg antakelig svare: Bare flaks! De to første setningene er faktisk de eneste jeg ikke har endret på i romanen, som jeg startet på for mange år siden og har bearbeidet flere ganger. Manuset er blitt liggende i skuffen mens jeg har arbeidet med andre ting. Tilfeldigvis har jeg latt innledningen stå; kanskje fordi jeg følte at den satt. Den bringer leseren rett inn i et drama, en aktiv handling både menneskelig og naturmessig. Folk blir nysgjerrige og lurer på: Hvem er hun? Hvem er han? Hvorfor fant han henne? Og hva skjer videre?Jeg pleier å lese litt forskjellige utdrag fra boka, men de to små setningene er vanskelige å komme utenom. Og erfaringen er at de skaper interesse. Jeg er glad for mottakelsen boka har fått, og til dem som lurer på om det kommer en oppfølger om livet til loskvinnen Kristiane, er svaret ja, jeg jobber med saken. tgr@dagbladet.no