Trusenes konge

Knut T. Storbukås (67) feirer sine 20 år som artist med å utgi plate om kyssing, elskov og matlaging.

 HVA JEG VIL med denne plata?

I ei nesten kokende varm stue på Bostrak, ikke langt fra Drangedal i Telemark, sitter Knut T. Storbukås med en rosemalt gitar i hendene. Han ser tankefull ut.

-  Nei ... det er jo de samme gitargrepa som på de andre platene.

-  Men er det noe spesielt du vil fortelle denne gangen?

-  Fortelle? Jeg liker jo å synge om hjerte og smerte. Ja da.

I rommet ved siden av sitter Storbukås\' danske kone Vivian og arbeider på pc-en. Av og til, som nå, kommer hun med små kommentarer:

-  Det virkelige livet. Det er det plata handler om, sier hun.

-  Kyssing og klining og lage unger og lage mat, sier Knut.

-  Og du er særlig opptatt av smerten?

-  Ja. Jo sørgeligere sangen er, jo bedre.

-  Hva er det sørgeligste du har skrevet?

Knut T. Storbukås rynker panna, som om han ikke helt forstår spørsmålet.

-  Nå har jo ikke jeg skrevet så mye da, sier han.

-  Nei?

-  Nei, de fleste tekstene får jeg fra fanklubben. Den har rundt fem tusen medlemmer, og de sender meg stadig nye tekster. Hvis det er noe av det som treffer meg i hjertet, så bruker jeg det.

DET ER STILLE i huset, som ligger på en liten høyde i bygda. Utsikten mot fjellene og vannet er fabelaktig. For ikke så lenge siden satt Knut T. Storbukås og hans gode venn Sven O. Høiby og fisket i en liten båt på vannet. Men så ble Sven syk, og Knut måtte fiske aleine. Han tenner en sigarett.

-  Jeg liker at en sang er trist, sier han igjen.

-  Synger du på en spesiell måte, når det er en trist sang?

-  Ja, det gjør jeg.

Han tar tak i gitaren, setter seg til rette i stolen, og ser litt opp:

-  Den natta da englene kalte, litt før min mor sovnet inn. Hun ga meg sin bibel og sagde, sønn, la Gud være veiviseren din.

-  Det var trist, ja.

-  Ja. Men av og til er det mer sånn, sier han og retter seg litt i ryggen:

-  Sulidullidulledei, sulledulledeida, ja, har du hørt at ho Anna er på tjukken ...

Han slår hånda raskere mot strengene, ansiktet blir mildere, og snart er han i gang med «Nå skal vi skilles, Johanne», og han sier at en slik sang, den er ikke trist.

-  Er det ikke trist at de skal skilles?

-  Nei.

Knut Storbukås ser ut i stua. Han har lagt fra seg gitaren. Han forteller at han vant den på en loddtrekning i Langesund i sommer, og etterpå ringte han ei dame i bygda og spurte om hun ville rosemale den.

-  Jeg har fått rosemalt cowboystøvlene mine også. De står ute i museet. Ja da.

Han blir stille igjen.

-  Jeg er nok en spesiell gubbe. Du kan tenke deg sjøl, å stå alene i garasjen og synge to timer hver dag ... det er noe som driver meg, noe jeg ikke kan forklare.

-  Tror du det er høyere makter?

-  Ja, det må være noe sånt.

-  Gud har bestemt at Knut Storbukås skal lage musikk?

-  Ja, det kan du si. Det kan du jaggu si.

I TJUE ÅR HAR den kortvokste lastebilsjåføren fra Bostrak lagd plater under artistnavnet «Sputnik». Og i alle disse åra har Skiens-mannen Terje Welle Busk produsert platene. Men denne gangen ville ikke Welle Busk være med. Han syntes låta «Anna på tjukken» rett og slett var for drøy. Dermed måtte Knut og Vivian gi ut plata selv, noe som ikke har vært helt uproblematisk. Først og fremst har de slitt med å få platebutikkene til å ville ta den inn. Det har ført til at Sputnik-fans har hatt store problemer med å få tak i «Sputnik 20».

-  Vi får telefoner hver dag, sier Vivian. Hun står i en elegant Sputnik-fleecegenser og rister på hodet.

-  Folk er dyriske. Jeg fikk en mail fra en fyr i Oslo. Han sa det var en skandale. Hvorfor har man ikke respekt for dem som har lyst på vanlig, norsk populærmusikk? Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Knut Storbukås vet nok ikke hva han skal si, han heller. Han rister i hvert fall på hodet, og sier han er klar over at ikke alle liker musikken hans.

-  Men det gjør ingenting. Alle skal ikke ha samme smaken. Og det gjør ingen ting om de skjeller meg ut. Så lenge jeg har solgt 1,4 millioner plater, kan de skjelle meg ut så mye de vil.

DET HAR VÆRT litt roligere rundt ham de siste åra.

Det er ikke som tidlig på nittitallet, da han ble kåret

til årets artist i Dagbladet, og spilte inn video til «Lukk opp din hjertedør» på Den røde plass i

Moskva. Han har riktignok gitt ut ny plate en gang i året, og bygd Sputnik-museum på tunet. Men det overveldende hysteriet han opplevde tidlig på

1990-tallet, kommer nok aldri igjen. I fjor skjedde

det likevel noe som gjorde at ukebladene på nytt begynte å ringe. Knut hadde fått en ny, helt spesiell venn.

-  Han skulle ha vært med på fiske i høst, her på Bostrak, men så ble han sjuk. Han var med i fjor, da dro han opp tretti ørret, og sa at han aldri før hadde hatt det så moro. Det minnet ham om barndommen, da han var liten gutt og fisket med sin far i Setesdal.

-  Dere er blitt gode venner, du og Sven O.?

-  Ja, han er så høflig, Sven, han er høflig overalt hvor vi kommer. Det hjelper meg, for jeg er litt nervøs og tilbaketrukken, skjønner du. Jeg er veldig lite for meg.

-  Dere er to originaler som har funnet hverandre?

-  Ja, det kan du si. Men han snakker aldri om familien sin og de tingene der. Snakker aldri om sånt.

-  Det var synd det ikke ble noe med ham og denne Renate?

-  Jo, men ho var for ung for ham, vet du. Det kunne ikke gå, det der.

-  Du var forlover, og ga ham Viagra i bryllupsgave?

-  Ja, he-he. Vi måtte finne noe vi kunne le litt av.

BRYLLUPET MELLOM SVEN O. Høiby og den tidligere stripperen Renate førte til en rekke oppslag i ulike medier. Se og Hør, som var de eneste som fikk være til stede under vielsen, skrev blant annet om Viagraen som Knut og Vivian hadde gitt Sven i bryllupsgave. Det var etter dette oppslaget at noen i Drangedal syntes det holdt nå, at Knut T. Storbukås, mannen som hadde satt bygda på kartet, kanskje burde holde en litt lavere profil.

-  Det med Viagraen var jo bare tull. Men jeg fikk masse telefoner etterpå. Jeg hadde sagt til Se og Hør at den sto hele tida, pikken, ja, at den ikke ville ned, at Sven måtte bruke isbiter. De som ringte, sa at hvis dette var tilfelle, så torde de ikke prøve Viagra.

Knut ler godt.

-  Denne Sven O., han har vært med deg og sunget?

-  Ja, litt.

-  Hva skal vi si om stemmen hans?

-  Jo, det er en veldig flott bass-stemme.

-  Du har ikke vært redd for at han skal stjele showet, da?

-  Jo, men det gjorde han også. Jeg syntes bare det var deilig, jeg.

-  Var det ikke litt rart at det plutselig var han, og ikke deg som gikk rundt og signerte kvinnebryster?

-  Nei, det var jeg bare glad for å slippe.

DET KAN KANSKJE VIRKE litt underlig, dette at Knut

T. Storbukås er glad for å slippe å signere kvinnebryster. Men han har visst alltid vært en sjenert mann. Selv i dag, etter å ha vært artist i mer enn 20 år, kjenner han angsten gripe tak hver gang han skal gå på scenen.

-  Ja, det føles helt helvete. Det er som om kroppen vrir seg.

Han forteller at han alltid lukker øynene når han går på scenen, at han ikke tør møte blikket til publikum. Han hører kvinnene som skriker, men ser dem ikke.

-  Går du inn i en slags transe?

-  Ja, jeg tror det må være noe sånt. Tenk deg, ute på tunet her kommer busslast på busslast med folk, og han som går ut for å prate med folk, det er ikke meg.

-  Nei?

-  Nei, det er Sputnik som prater. Det er en helt annen person. Han som sitter her og prater med deg nå, han ville aldri ha tort å gå ut til de bussene.

-  Har du tenkt over hvorfor det er sånn?

-  Nei. Men jeg husker på 1950-tallet, da jeg spilte i brylluper og bursdager og sånt, da torde jeg ikke sitte i samme rom som dem jeg spilte for. Jeg måtte sitte i et eget rom og ha et laken foran meg. Og jeg husker en gang jeg spilte for 12 000 mennesker i ...

-  Kristiansund, kommer det fra rommet ved siden av.

-  Kristiansund, ja. Jeg var så redd, sier Knut.

Han kryper sammen i stolen.

-  Jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg var livredd.

-  Hva var du redd for?

-  Jeg syntes det var altfor mye folk. Når det er det, og jeg skal spille, da blir jeg så redd at det knyter seg i bringa. En gang jeg skulle spille på Mysen, låste jeg meg inne på dass før jeg skulle på scenen. Jeg var så redd.

-  Satt du lenge der?

-  I alle fall i en time. Ja da.

-  Er dette blitt verre eller bedre med åra?

-  Nei, det er like ille.

-  Det høres slitsomt ut?

-  Ja, det sliter noe veldig.

VIVIAN KOMMER UT fra kjøkkenet med et stort smil, hun setter et brett påsmurte rundstykker på bordet og sier hun er dansk, fra Herning på Jylland. Så forteller hun om den gangen hun jobbet som hjelpepleier på Nesbru i Asker, og møtte noen jenter fra Drangedal. Hun ble med dem på fest, og ja, der møtte hun Knut. Vivian smiler til Knut, som sier at det beste han vet, er når han kan stenge Sputnik-museet etter at turistene er gått. Da tar han med seg Vivian og drar ut for å fiske og bade. Det er det beste. Mye bedre enn å ta imot de fire- fem tusen turistene som var innom museet denne sommeren.

-  De kommer fra overalt: Finnmark, Vestlandet, Stavanger, Oslo, Amerika, Danmark, Sverige, Holland ...

-  Holland også?

-  Ja, masse folk fra Holland. De har feriert i Norge, vet du, og så har de sett Sputnik rundt omkring, og så kommer de hit.

MED NÆRMERE HALVANNEN million plater skulle man kanskje tro at Knut og Vivian Storbukås satt godt i det. Men det er lite luksus over livet de lever. Den største luksusen de unner seg, er å dra på utenlandsferie et par ganger i året, for eksempel til Gran Canaria.

-  Men jeg vet ikke om jeg kan kalle det ferie. Jeg prøver å reise i sivil, men det er vanskelig. På Gran Canaria er det altfor mye nordmenn, og da må jeg skrive autografer hele tida.

-  Du kan ikke gjemme deg bort noe sted?

-  Nei, jeg kan ikke det. Selv ikke på Svalbard. Da jeg var der, kom det tretti unger som ville ha autograf.

-  Dette er berømmelsens bakside?

-  Ja, det er jo det. Men jeg bryr meg ikke så mye om det.

-  Men du, er det riktig at Terje Welle-Busk syntes «Anna på tjukken» var for drøy?

-  Ja.

-  Er du en drøy fyr, Knut?

-  Nei, det tror jeg ikke.

-  Hva tror du, Vivian?

-  Drøy? Nei, det er han ikke.

KNUT STORBUKÅS SMILER dypt nede i skinnstolen. Hva hadde han vært uten Vivian? Ikke mye, sier han. I hvert fall ingen artist, det hadde han ikke klart.

-  Det er mye motgang. Det går inn på et vanlig menneske, sier han.

-  Hva falt du for ved Knut, Vivian?

-  Nei, det er vanskelig å si. Men det jeg har sagt før, er at det var vel de snille øynene hans.

-  Og du da, Knut?

-  Hæ?

-  Hva var det ved Vivian som gjorde at du falt for henne?

-  Jo, det var det at ho var så feit.

Knut smiler bredt nå, det er nesten så han må le. Så sier han:

-  Jo feitere de er, jo mer er det å elske, vet du.