Trykket stemning

I 21 år har Gunnar Nordby (60) - formann for grafisk klubb i Aftenposten - hatt jerngrep på ledelsen. Men i år blir det krig.

- TJUETREDJE FEBRUAR nittenhundreogåtteogfemti slutta jeg på Foss skole. Gunnar Nordby smiler, folder hendene over den romslige magen. - En lykkedag? - Ja, jeg tror det. Mine evner ville i alle fall ikke brakt meg noe lenger enn det jeg er nå. Det er helt sikkert. Ikke alle i Aftenposten synes 23. februar 1958 var en lykkedag. Det var dagen Gunnar Nordby fikk lov til å begynne i typograflæra, som sin far og hans far før ham igjen. Lærlingen nøyde seg ikke med å lære å trykke, han ble formann i den grafiske klubben i Aftenposten og en jævel til å få igjennom gode avtaler og sitt syn på saker og ting. Skal man tro enkelte aviser, er det ene og alene Gunnar Nordbys feil at Schibsteds økonomi går dårlig nå. «Ingen har stukket så mange kjepper i Aftenpostens produksjonshjul som Nordby,» sier styreformann Tinius Nagell-Erichsen. Nå sitter Gunnar Nordby på sitt kontor, klirrer med nøkkelknippet og venter på konsernledelsens utspill. Et ekstraordinært styremøte på tirsdag avgjør om det blir snakk om oppsigelser, men allerede litt seinere i dette intervjuet kommer han til å få signaler om hvor landet ligger. Nå tror ikke formannen i det som har blitt kalt «en av verdens hardeste bedriftsklubber», at noen må gå. Det er nok ment som en advarsel. - Jeg håper dette roer seg ned. Men jeg er ikke redd for å føre strid. Det blir et rettsoppgjør hvis de prøver å fjerne noen mennesker nå. Det ville være dumt å si at jeg gruer meg til det. Men jeg gleder meg ikke heller. Det blir som å gå ei femmil, sier den 114 kilo tunge mannen. - En skulle tro at i en sivilisert verden, eller i Aftenposten, da ... at vi kan diskutere oss fram til noe. Hvis ikke motparten er for grisk. - Lønna di kommer ikke til å gå ned? - Jeg tror ikke det. 590 000 er det vel jeg får. Jeg ser ingen grunn til at Gunnar Nordby eller noen av medlemmene skal gå ned i lønn. Verden skal gå framover og ikke bakover. Der har vi ingenting å gi. FORMANN NORDBY kalles hensynsløs. Journalistenes talsmann har kalt ham en dust. Selv hevder han å være glad i avisa han jobber i, i motsetning til ledelsen. «De kunne like gjerne drevet en kjøttforening,» har han sagt. «De kunne like gjerne drevet såpefabrikk,» har han utdypet. - Aftenposten har god økonomi. Det kapitalistiske system er jo bygd opp slik at det går oppover og nedover. Jeg har inntrykk av at disse som tror på dette samfunnssystemet, blir like overraska hver gang det går litt nedover. Da tror de at det går til helvete, men på et eller annet tidspunkt går det jo oppover igjen. Om vi har noen røde tall i en periode, så må vi tåle det uten at vi skal herje med de ansatte, jeg vil nesten si trakassere de ansatte med et oppsigelsesspøkelse, sier Nordby. - Det var jo lettere før da, da vi var et familieeid selskap. Nordby kaller Aftenposten «vi». Han har holdt seg til avishuset siden han begynte som bud da han var tretten år, i 1955. Faget har han også anbefalt til sine barn. Han har tre, som alle er i Grafisk Forbund. - De har ikke angret? - Nei, da. Jeg holdt på å si - hvor er det vanlige arbeidsfolk skal tjene over 400 000 i året hvis de ikke skal være grafikere? - Det er ikke godt å si. Nordby mener oppskriften på sin suksess er lojale medlemmer. Ikke sånne som journalister eller lærere. - En sånn fagforening hadde jeg hatt problemer med å takle, altså. Det er for mange individualister. Veldig mange vil mene noe der og da, men ingen påtar seg noe ansvar. Fordelen med AGK er at vi har klart å enes. Gå i takt. - Det er ikke sånn at de andre er mer demokratiske? - Nei, nei. Jeg tror jo ikke at alle i AGK syns at Gunnar Nordby er en jævlig kjekk kar. Men folk har tillit til meg. Hvis du skal være formann i AGK, er du det ikke bare i arbeidstida. Du må ta deg av dem som kommer dårlig ut, enten det er trøbbel med økonomi eller alkohol. Delta i begravelser. Jeg kjenner alle medlemmene av klubben. Og jeg kjenner de fleste ektefellene deres, selv om medlemmene ikke er så monogame. Eller - de gamle er jo monogame. Nordby ler en stor manns latter. - Jeg har brukt livet mitt på denna klubben, jeg. Du må gi avkall på en del andre ting som du er opptatt av, forklarer han. - Jeg samla på frimerker en gang, men det er over tjue år siden. Jeg har ikke så veldig mange interesser utover dette her. NOEN MENER GRAFIKERNES unike posisjon i norsk arbeidsliv henger sammen med deres evne til å sabotere produksjonen. Abonnentene får ikke avisa si, annonsørene får et hvitt felt i stedet for en annonse. Da Martin Tranmæl i 1911 oppfordret til sabotasje og obstruksjon på arbeidsplassen, var det som midler til å dreie fagforeningene i en mer revolusjonær retning. Er det her Nordby henter inspirasjon? - Jeg har aldri stoppa avisa. Det har ikke utgått noe bud fra Gunnar Nordby om at man skal sabotere produksjonen. Vi har jo veldig begrensa streikerett i Norge. Og da er jo det pressmidlet vårt - misnøyen til folk. Den gjør at man jobber litt mindre overtid. Eller kanskje man jobber litt saktere. Og så gir det veldig store utslag i en bedrift der du må få ut produktet i dag, for i morra kan du pakke inn fisk i avisa. I januar i år, for eksempel, var det trykkeristopp i Nydalen. 9 av 28 trykkeriarbeidere var sykemeldt, og Aftenpostens ledelse så det som en ulovlig aksjon. - Jeg var ikke forberedt på det som skulle skje. Det beste beviset er her. Nordby vipper stolen bakover og knepper kjapt opp to - tre knapper i skjorta. Den velvoksne, hårete magen kommer klart til syne. - 34 centimeter, sier Nordby og tar seg på det lange arret som deler magen. - Jeg hadde i desember måned fått beskjed om at det var noe gærent med tarmen min som kunne være kreft. Når du får den beskjeden rett før jul ... Jeg var jo ikke mer enn åtteogfemti år. Du titter på deg sjøl i speilet og lurer på om dette er begynnelsen til slutten. Nå var det ikke kreft. Og jeg er erklært fresk. Men hvis jeg skulle planlagt en sånn aksjon der oppe, så hadde jeg funnet et helt annet tidspunkt. Nordby knepper igjen. - Jeg skal ikke sammenlikne meg med Yassir Arafat, sier formannen. - Men jeg ser jo at stakkaren ikke har helt kontroll over stedet, han heller. - Ryktene forteller at du har veldig god kontroll over dine? - Jeg pleier å høre hva som skjer. Jeg gjør det. Men da var jeg sjuk. Og da får du helt andre perspektiver i livet ditt. Og jeg kan ikke skjønne at folk kan bli så sinte for at de ikke får avisa en dag, jeg altså. Sønnen til kona mi tok telefonen en gang, og en fyr sa at han kunne ikke skjønne at det gikk an å ha en sånn far som meg, som var klin gæren. «Jeg vil heller ha ham enn én som ringer rundt og plager folk,» var svaret. I vinter fikk jeg nazibrev, med hakekors. Og så har jeg en del faste, da, som ringer meg hvis det går dårlig. Jeg har en oppe på Årvoll, og noen fruer i Frognerveien. Hva folk sier, altså, det er helt fantastisk. Hva de tillegger meg. - Hva sier de da? - De mener at jeg er en skurk. Hør nå her. Jeg er utdanna typograf. Jeg ble valgt som sekretær i klubben da jeg var 23 år. Så har jeg har vært tillitsmann på heltid siden 1981. Hvem faen er jeg skurk for? I alle de åra har jeg vært redskap for mine medlemmer. Vi har opparbeida vanlige ... Nordby drar på det. - ... gode lønns- og arbeidsvilkår. Som også har gitt seg utslag hos grafikere i andre aviser, og hos mine journalistkolleger som - etter hvert - har klart å få en slags fagforeninger i stedet for sherrylag, som de hadde før. Jeg tror alle har hatt godt av det. Tinius har tjent penger, Aftenposten har tjent penger, de ansatte har tjent penger, og det skal vi være fornøyde med. - Så hvis det er å være skurkete, så er jeg skurkete. I SISTE UTGAVE AV ASCHEHOUGS Norgeshistorie står Aftenpostens Grafiske Klubb som eksempel på at «høytlønnsgrupper utnyttet den stillingen de satt i til å presse på for egne fordeler, uten å vise ansvar for andre lønnstagere». - For det første er jeg beæret over å komme inn i et leksikon, det må jeg si, altså. Det var jeg ikke klar over. Og så må jeg si, nei ... Hva sa du? - At dere har presset på for egne fordeler uten å vise ansvar for andre lønnstagere. - Jeg sitter ikke i LO, jeg sitter i AGK. Min jobb er å gjøre en jobb for dem jeg jobber for. - Når teknikken nå har kommet så langt at man kan framstille sider enklere, hvorfor skal dere da ... - Er det noe gærent i at arbeidsfolk tjener penger? - Nei. - Nei. Hør her. Jeg føler at vi har tatt i bruk den teknikken som er. Noen må lage de sidene. Jeg mener at det er jobben til grafikerne å lage de sidene. I tillegg til å jobbe hardt for grafikerne i Aftenposten, har Nordby syslet på si med å samle Korea til ett rike. For det fikk han til og med medalje, i forbindelse med Kim Il Sungs 75-årsdag. Nordby er dermed «æresborger av Pyongyang» uten noensinne å ha vært i Korea. Det gamle Øst-Tyskland rakk han derimot å besøke 51 ganger, muligens med det formål å hindre at Tyskland ble samlet til ett rike. Nordby reiseledet kolleger for å vise at det ikke sto så galt til i DDR som man skrev i norske aviser. Da muren falt, ble Nordby bekymret. Han ville sporenstreks dra ned og «bygge opp igjen paradiset». - Jeg sa aldri det. Og det må jeg si, når først muren skulle falle, var det fint at den kunne falle uten at det ble løsna et skudd. - Men du synes fortsatt det var litt dumt? - Nei, det skal jeg ikke si. Det var masse gærent med det samfunnet der. Det ble en overklasse av partipamper og fagforeningspamper. Men det var et samfunn som prøvde å ta ansvar for folk fra vogge til grav. Det var lange køer med Trabanter foran bensinstasjoner, men barnehageplass til alle. Så kom jeg hjem til Norge, der det var lett å få bensin, men umulig å få ungene sine i barnehage. - Har du sett mappa di? - Nei. Men det ville forundre meg voldsomt hvis jeg ikke har en. Det var faktisk en journalist som ringte meg og spurte om jeg var agenten Lanze. He-he. Men jeg kan ikke engang tysk. Jeg hadde alltid tolk når jeg var reiseleder. Mine tyskkunnskaper egner seg best på bar, etter noen øl. GUNNAR NORDBY SER PÅ KLOKKA. Den er fem på tre, og han må straks i møte. Med ledelsen. - Jeg har et sånt kontinentalt drikkemønster, synes det er veldig hyggelig med øl og akevitt og whisky. Jeg drikker ikke rødvin og hvitvin og sånt no\'. Når jeg kan sette meg på en restaurant med noen aviser og en halvliter - da er livet godt å leve. Den nye kaffekulturen har jeg ikke noe sans for. Nå har jeg ikke smakt sånn ... kaffe latte - burde jeg det? - Tja. - Men det vil jeg si med drikkinga - den kombinerer jeg ikke med jobben. Det er jo den eneste måten å få sparken på fra en sånn jobb som det her - fyll eller underslag. Etter en time står Gunnar Nordby igjen utenfor kontoret sitt. Ansiktsfargen har forandret seg fra vinterbleik til en mørk nyanse av lilla. Tinius Nagell-Erichsen omtaler fargen som «uvirkelig,» og mener Nordby lager den med vilje, for dramatikkens skyld. Nordby er opphisset. - Hva var det for slags møte? - Næh, nå var det et møte hvor de skulle fortelle oss om innsparinger i redaksjonell produksjon. Hvor mange vi skulle ... spare her og der. Nordby snakker mer stakkato nå, det virker som han er et annet sted. - De skulle redusere med 18 årsverk, nå da. Ikke bare fra Grafisk, men også fra journalistene. Jah, det ... Nordby blåser luft hardt ut gjennom barten. - Dette skal legges fram for medlemmene i morra. Men ... Nordby hever stemmen brått: - Du, jeg får jo hele tida høre det at jeg ikke har peiling på den tekniske utviklinga! Seks ganger trur jeg dem sa det til meg nå. Og så sier jeg at «nei, jeg jobber ikke der til daglig, men det jeg mener, det har jeg ikke sugd fra eget brøst. Det er tilbakemeldinger fra medlemmene mine.» - Hvordan har det seg at dere tenker så forskjellig på disse tingene? - Ja, det er et godt spørsmål. De har jo folk som sitter over seg og bestemmer, de også. Men jeg føler nå at enkelte i bedriftsledelsen glemmer det vi var enige om en gang. Vi som sitter og forhandler, vi er jo ikke jurister vi. Den jusssen som er i dag, altså. Nordby spytter s-er. - Nå sitter jurisssstene og prater sitt jurissstspråk der oppe. Før var det knyttnevene og sånt no\'. Dette med Tranmæl som du tok opp. Det er klart at dette er nitti år sia. Men det ... kanskje en mellomting hadde vært bra. - Ser du mørkt på fagforeningsarbeidets framtid? - Når man skal velge en klubbformann i en liten bedrift, så er det ingen som vil ta på seg jobben. Jeg så et program om Dale fabrikker. De måtte slå ned 40 årsverk. De ansatte hadde med seg en «rådgiver», fagforeningen var ikke involvert i det hele tatt. Det var et skoleeksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Det er klare regler for hva man kan gjøre hvis man skal kvitte seg med mennesker. NORDBY STREKKER SEG etter nøkkelknippet sitt, rasler litt, og legger det ned igjen. - Det er vanskelig å få folk til å stille opp på foreldremøter, det er vanskelig å få folk til å være med i lokale velforeninger, stille i skolemusikkorps, gjøre en jobb. Det er veldig vanskelig å få folk til å delta i politiske partier. Det er klart det rammer fagbevegelsen. - Er du bekymret for hva som skjer når du går av? - Nei, jeg er bekymra for hva som kan skje i det samfunnet vi lever i. Men i Grafisk er det bra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>Munnhoggeri:</HLF> Det ble tidvis ampert mellom tilhengere og motstandere av EU ved siste avstemning. Gunnar Nordby i hektisk prat med ja-mann Runar Todok. Foto: Scanpix
<HLF>Rød klut:</HLF> Gunnar Nordby provoserer mange med brautende framferd. Her er fagforeningssjefen på sitt kontor. Foto: Scanpix