Trykksvertet

Kunnskapsminister Øystein Djupedal (46) får ekstra penger sånn at han kan lære å bli sjarmerende på tv.

I ÅR GJORDE KUNNSKAPSMINISTER Øystein Djupedal noe han aldri har gjort før. Han hadde som nyttårsfortsett å prøve å komme mindre i avisene. Det var tvingende nødvendig. I høst inntok han gledestrålende ministerkontoret i Kunnskapsdepartementet. Etter få uker hadde han terget på seg halve utdannings-Norge. Etter to måneder hadde han slumpet til å rulle i gang nasjonale debatter om bordbønn og barneoppdragelse, og mens departementet forsøkte å slukke brannene, kom bunnmålinga for SV. Det bedret ikke situasjonen at enkelte fylkesledere pekte på Djupedal og sa det var hans skyld. Læringskurven var bratt.

Men nå er det et nytt år. Djupedal har holdt tann for tunge, han har ikke laget helvete på flere måneder, minst. Kunnskapsdepartementet har bevilget 100 000 kroner ekstra for å lære ham å oppføre seg på tv. De kommer i tillegg til de 150 000 som allerede er satt av til det gode formålet.

-  Jeg er blitt nøye på å ikke delta på ting jeg vet jeg ikke kommer godt ut av.

-  Som hva da? Holmgang?

-  Holmgang ville jeg ha deltatt på. Men jeg stiller ikke opp på Rikets Røst, for å si det sånn.

DET HAR VÆRT STILLE lenge nå. Fire måneder, minst. Djupedal omgås med letthet Norges intelligensia og klipper snorer og sender ut papirer. Men han er ikke helt komfortabel på kontoret ennå. Hans forgjenger, Kristin Clemet, kjøpte inn en bråte puter i pastellfarger. De ligger her ennå, og uansett hvordan man flytter rundt på dem, er alltid to til overs. Djupedal blir stående med en i armene, før han slenger den bak stolen. Sånn! Gla\'gutten fra Trondheim er klar. For sikkerhets skyld sitter informasjonsrådgiveren i hjørnet og noterer ned hva som blir sagt.

-  Hva har du lært av alt bråket?

-  Jeg har lært at det å drive med åpne refleksjoner med en journalist, det er noe man ikke gjør som statsråd. Man kan ikke tillate seg å tenke høyt.

Nå skal ikke vi være ekle og dvele ved det som gikk så fryktelig galt i høst. Vi bare skisserer det opp, helt kort. Utspillet om hvorvidt små barn skal synge for maten eller ikke, for eksempel, startet en bevegelse der 63 000 nordmenn til nå har skrevet under i protest.

-  Jeg gikk aldri ut med et forbud. Ikke med en eneste stavelse. Vi skal ikke ha forkynning i skolen, men slik har det vært siden 1969. I ettertid ser jeg at det var embetsverket som burde gått ut, ikke jeg. Kanskje burde jeg ha skjønt hvordan oppstusset ville bli, men det gjorde jeg altså ikke.

SÅ KOM UTTALELSEN om at barnehagen var en bedre arena for å oppdra barn enn hjemme hos mor og far.

-  Den setningen har jeg sagt. Men å tro at jeg, av alle mennesker, ikke mener at foreldre er viktigst for å oppdra barn, det er meningsløst. Jeg trodde ikke det overhodet var mulig. Vi kom med en korrigering til pressen, men det ble latterliggjort. Ha-ha, se hvor dum han er, liksom.

-  Hvordan var det?

-  Det var spesielt. Det å få et menneske til å framstå som latterlig, er en øvelse. Blir det stempelet sittende, da er du ferdig som politiker.

-  Bush klarer seg jo?

-  Ja, eh ... Jeg vil bare si at jeg ikke lot meg påvirke av det. Det var en tøff høst. Nå er jeg ferdig med det. Skal du knekke et menneske, må du ha noe å komme med. Det pressen skrev var meningsløst, og jeg visste hele tida at jeg ville vinne kampen. Og selv om jeg så litt sliten ut før jul, så påvirket det aldri mitt daglige virke her i departementet.

Du kan jo prøve selv og se hvor lett det er å være minister. VG ringer og stiller lurespørsmål hele tida. En glipp, og du har Dagsrevyen på døra.

-  Etter tolv år på Stortinget trodde jeg virkelig at jeg var forberedt på ministerposten. Det var jeg ikke.

-  Hva var den største overraskelsen?

-  Som opposisjonspolitiker trenger du nesten bare si noe, før du får et fint oppslag. Uten innhold og mening og forpliktelse. Sånn har jeg holdt på i tolv år. Det var en omstilling, det at du plutselig måtte ha noe annet.

-  Noe med substans?

-  Nå må jeg være varsom her.

Alarmklokkene kimer. Formaningene fra medietrenerne slår inn. Dette har de brukt tusenvis av kroner på å øve på. Djupedal tenker en stund før han finner formuleringen.

-  SV har mye substans. Men som minister er oppmerksomheten mye større og kravet til det du gjør er også mye større. Som statsråd får du ingenting gratis.

-  Jonas Gahr Støre har fått litt gratis.

-  Nja. Han er rasende dyktig.

-  Er du og Helen Bjørnøy litt misunnelige på at han får gullstjerne i boka hver gang han åpner munnen?

-  Evnen til å være misunnelig har jeg ikke.

VI KAN DELE DJUPEDALS barndom inn i to deler. Før og etter brillene. De første sju åra av sitt liv falt han ned i grøfter, veltet melkeglass og klumset ting stort sett til. Etter at spesialistene fastslo at ungen var sterkt nærsynt, ble enkelte ting bedre. Mye ble verre. Tunge hornbriller på små barn har aldri vært et sjakktrekk, og Djupedal så svært litterær ut for alderen.

-  Jeg priser kontaktlinser høyt. Jeg tror barndommen min hadde vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått linser tidligere.

-  Ble du mobbet?

-  Ja, man ble det den gangen. Men det verste er at man legger betydelig bånd på sin egen fysiske aktivitet. Du kan jo tenke deg selv: Trøndersk grusbane, det regner, det dogger på brillene og i hver eneste takling, sier Djupedal og kjører knyttneven hardt inn i den andre håndflata før han sier resignert,

-  I hver eneste takling knuser brillene. Det ble så håpløst.

Håpløst. Brillene gjorde at han sluttet med fotballen, selv om han lenge var sikker på han skulle bli verdens beste fotballspiller.

-  Hvis noen tvilte, var jeg sånn: Hallo? Ser du ikke hvor god jeg er? Jeg skjønte etter hvert at det var urealistisk.

-  Er du en av dem som blir litt god på mye, men aldri en ener?

-  Jeg er ganske god på mye. Jeg tror jeg kan bli best i alt, hvis jeg bare vil.

Det var kanskje like greit med fotballen. Idrett var ikke førsteprioritet i hjemmet i Byåsen i Trondheim. Man spilte piano, man diskuterte samfunnsspørsmål, og bøker dekket veggene som eføy. Faren var professor i norsk og brukte alle pengene sine på bøker, spesielt nynorsk litteratur.

-  Far var en samler og en spennende intellektuell. Han var selvsagt mye fraværende, han var jo overalt hele tida. Men han preget mitt barndomshjem med alle sine bøker.

Da han døde, donerte familien samlingen til Ivar Aasentunet i Ørsta. Samlingen telte 15 000 bind.

-  Det er ganske mye, for å si det sånn. Det tok ti år å katalogisere dem. Jeg er fryktelig stolt av at vi ga dem bort framfor å selge dem til et antikvariat, som sikkert mange ville ha gjort.

-  Dere var jo ikke kapitalister heller.

-  Nei, vi var ikke det.

UNDER OVERFLATEN lå noe alle visste, men aldri snakket om. At faren en dag hadde blitt plukket opp av tyskerne på universitetet i 1943. Det var nok å være student. Han ble sendt til Buchenwald utenfor Waimar, og satt to år i konsentrasjonsleir. Han nevnte det aldri. Kjøpte bare bøker om emnet, leste, katalogiserte.

-  Jeg vet det finnes et bånd der far snakket om det, men aldri til oss. Han hadde enormt mange bøker om Hitler og krigen. Mange hundre bind. Jeg tror historien preget oss i mye større grad enn vi var klar over.

-  Hvordan da?

-  Sånt kan jeg kanskje ikke si som minister, men det har helt klart preget mitt forhold til Tyskland, for eksempel. Det at min far faktisk var der, i konsentrasjonsleirene, åpner for mange spørsmål. Det gjorde meg mer nysgjerrig.

JO VISST, DJUPEDAL VAR nysgjerrig. Bare ikke på skolen. Han var en belest raddis, med ville krøller og tung filosofi i veska. Men det var på Park Café, ikke katedralskolen, at hans dannelse ble bygget. Der diskuterte de selve essensen i livet - damer, musikk og politikk. I den rekkefølgen.

-  Var du en åndssnobb?

-  Jeg skjønner at spørsmålet stilles. Jeg leste mye, og var veldig skråsikker som jo ungdommer ofte er. Men å kalle meg en åndssnobb vet jeg ikke om er riktig.

-  Som fjortenåring kranglet du med vennene dine om hvorvidt forfatteren Hermann Hesse var briljant eller idiotisk?

-  Ha-ha! Jeg har etter hvert skjønt at han var idiotisk. Han er betydelig overvurdert.

Om kveldene satt Djupedal på hybelen og pimpet hvitvin mens han spilte melankolske viser om indianernes nederlag og kamp mot den hvite mann. Og en dag, eller ettermiddag for å være nøyaktig, kom politikken og tok ham. Det var ganske overraskende, han var slett ikke forberedt.

-  Vi var jo sosialister, men vi tullet og rølpet mye rundt. Dette med organisert politikk var noe tull, syntes vi. Så skulle det være et møte med alle de alternative, progressive bevegelsene. Buddhister, sosialister og alle tenkelige naturfilosofiske retninger. Det ene åndssvake menneske etter det andre stilte seg opp på talerstolen og snakket om hvordan vi skulle frigjøre mennesket fra kroppen og kroppen fra mennesket. Da sa kompisen min til meg: «Nei, vi får heller melde oss inn i SU. Det må tross alt være bedre enn dette.»

Han hadde kanskje en plan for å redde verden. Djupedals egen artium sto det verre til med. Han besto. Så vidt.

-  Jeg kan si at min artium ikke var briljant. Vi brukte masse tid på politisk virksomhet. Det var en flott tid. Men vi var ikke i nærheten av nivået i gymnaslærer Pedersen, altså. Vi lo masse av AKP-ml. De var de dummeste folkene. Helt uten hode.

HVA SOM LÅ TIL GRUNN for valget, er noe usikkert. Men Djupedal lot Hesse være Hesse og droppet universitetet. Det var ikke uproblematisk å stå av den tunge, akademiske tradisjonen familien sto i. Og hvorfor gjorde han det? For å ta fagbrev i trykking. Kildene er uenige, men ting kan tyde på at sønnens valg falt foreldrene tungt for brystet.

-  Var det en form for sjølproletarisering?

-  Mer utålmodighet. Jeg tror jeg hadde hatt hode til å studere, men jeg var rastløs og visste ikke hva jeg skulle bli.

-  Syntes du universitetet var kjedelig?

-  Jeg syntes det var skremmende. For lite struktur. Jeg følte meg bortkommen. Mine tre søsken tok akademisk utdannelse, alle sammen.

-  Men det var du som ble kunnskapsminister.

-  Ja, det er det store paradokset. Kunnskapens veier er uransakelige.

På TV viser de bilder av Djupedal. Han er på en konferanse og er omgitt av det som likner et hvem-er-hvem-i-norsk-akademia. Disse skal han lede. Høyskolene. Universitetene. Barnehagene. Skolene. Halvannen million mennesker går hver dag gjennom porten til en institusjon Djupedal bestemmer over. Mon tro hva de tenker.

-  Tror du at du mister anseelse fordi du faktisk ikke har høyere utdanning?

-  Det kan jeg ikke tro at de tenker. Jeg ville aldri definere folk ut fra deres utdannelsesnivå.

-  Er det ikke merkelig at du er sjef over universitetene når du aldri har gått der?

-  Nei. Jeg har lang fartstid. Jeg kan politikk. Tolv år på Stortinget er en god skole.

-  Likevel - hva støtter du deg til når du står foran dem?

-  Det er bedre å ha selvtillit enn å ikke ha det.

-  Selvtillit eller frekkhetens nådegave?

-  Jeg er trygg. Politikk, det kan jeg. Jeg har aldri følt meg mindreverdig.

HAN STÅR IKKE akkurat alene. Apparatet rundt Djupedal er imponerende. Informasjonsrådgiveren sitter fremdeles og noterer flittig. Medierådgivere gjennomgår tv-opptredener og luker av ham unødige fakter og slurvete uttalelser. De lærer ham å gjenta, gjenta, gjenta, slik at han skal vinne tv-debattene. Så har du alle fagfolkene som faktisk vet hva jobben handler om, og de som henter, bringer, stryker skjorter og holder rede på almanakken.

-  Jens Stoltenberg sa i et intervju at hvis du bare står opp om morgenen, så ordner departementet resten. Det er en kjerne av sannhet i det, flirer han bredt.

-  De ser meg i de situasjonene dere aldri får se meg i, når jeg er rasende eller fortvilet. Jeg og Kristin Halvorsen har et liv dere ikke vet noe om, sier han lurt.

Sant nok. Men man trenger ikke være spesielt begavet for å regne ut av det har funnet sted mange krisemøter bak lukkede dører. Som for noen uker siden, da det ble kjent at 50- 60 av partiets egne medlemmer aktivt arbeidet for å sverte sin egen regjering.

-  Vi var forberedt på at det ville smerte mange, fordi vi nå må være ansvarlige. De kjenner ikke igjen SV. Men dette må vi bare igjennom. Det er riktig.

-  Selv om dere må svelge store kameler?

-  SV skal ikke være en surdeig som bare ligger og påvirker andre partier. Vi skal være en deig i oss selv. Vi skal påvirke og vi skal levere resultater.

-  Føler du deg dolket i ryggen?

-  Vet du, jeg orker nesten ikke å lese noe av det som står om meg i avisene. I hvert fall ikke hvis det er negativt. Jeg har en helt forbilledlig evne til å glemme. Alle de som har sagt noe stygt om meg, har jeg glemt dagen etter. Og det er faktisk helt sant.

INGENTING AV DETTE hadde vært mulig uten en tålmodig kone. Først en og nå en ny. Han har to barn fra første ekteskap, og en smårolling med kone nummer to. I ti år pendlet han mellom Oslo og Trondheim. Nå pendler han ikke lenger, men tilbringer ofte kveldene med «Bunken». Alle dokumentene har etter hvert fått et navn, og er nå en del av familien. Sånn lever de sammen. Djupedal, kona, ungene og «Bunken».

-  Kristin Halvorsen var fortvilet i perioder. Alle møtene måtte legges opp etter min pendlerute. Men her er jeg klar: Velger du å sette barn til verden, må du prioritere dem framfor alt annet.

-  Har du ofte skyldfølelse?

-  Kontinuerlig dårlig samvittighet. Enten for partiet, eller for barna eller kona.

-  Var det dette du drømte om?

-  Som ung? Om jeg drømte om dette, nei? Jeg hadde aldri noensinne trodd jeg skulle bli heltidspolitiker.

-  Ønsker du deg noen ganger tilbake?

-  Disse åra vil jeg aldri få igjen. Hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å lykkes nå, vil jeg angre resten av livet.

-  Hva drømte du om der du tuslet rundt på trykkeriet?

-  Tillitsmann, kanskje. Stor i kjeften har jeg jo alltid vært.

Noen ganger, hvis du ser nøye etter, kan du se at Djupedal ser ekstra nøye på trykksaken han har i hånda. Han lar fingrene gli over papiret. Vurderer trykken og glansen.

-  Du kjenner fremdeles lukta i trykkeriet?

-  Ja, ja. En gang trykker, alltid trykker.

Samlet: Her har du alle ungene på ett brett: Elise, Einar og Håkon (på fanget) i 2000. Og kona, Ragnhild Hammer.
Plask: Toåringen Øystein med båt <p></p>og sine søsken Torkjell og Ragnhild.
Aldri sur: Skitur i 1966. Djupedal til høyre.
Raddis: Med langt hår og sterke briller ville Djupedal redde verden.