Tungebevæpnet

Arne Johannessen (48) har stirret inn i løpet på en AG3 i en halvtime. Han valgte å snakke.

-  JEG STILLER OPP. Mobilen er på 24 timer i døgnet.

Lederen i Politiets Fellesforbund er ikke vanskelig å be.

-  Det er ikke få dager jeg har gitt 20-25 intervjuer. Og så kan jeg være hos Viggo om kvelden.

-  Viggo?

-  Ja, Viggo Johansen i «Redaksjon EN».

-  Hvor mediekåt er du?

-  Jeg er sikkert omtalt som det, og det kan jeg forstå. Jeg fikk klart pålegg fra landsmøtet da jeg fikk jobben, at nå skal dette forbundet bli synlig. Ingen kan vel si at vi ikke har klart det.

Han tok brevkurs i organisasjonsarbeid som 17-åring og har vært tillitsmann hele livet. Nå er Johannessen fagforeningsleder for 11 000. Han kan ha arbeidsuker på 75 timer og jobber ofte til midnatt. Radiostasjoner ringer gjerne halv seks og spør om han er klar til intervju om fem minutter. Så kan han være på mediekjøret til Kveldsnytt.

PLANTENE PÅ KONTORET til Arne Johannessen i Oslo holder på å visne. Men fagforeningsbossen er kvikk. På hofta under blazeren henger tjenestevåpenet i et svart hylster i beltet. En mobiltelefon. Han er kjapp på avtrekkeren. Ofte for å svare på kritikk mot politiet.

For et par uker siden var han atter en gang i klinsj med Tor Erling Staff på radioen.

Et av temaene var politiets bruk av halsgrep.

En 48 år gammel nordmann med nigeriansk opprinnelse døde 7. september i Trondheim etter et basketak med politiet der en politimann brukte halsgrep. Saken etterforskes nå av Spesialenheten for politisaker.

-  Hvordan er det å ha din jobb når slike ting skjer?

-  Krevende. Jeg blir den som i mange sammenhenger må ta ansvar for å nyansere kritikken mot politiet. Disse debattene er ikke behagelige, men de er nødvendige. Men jeg forsvarer med glede kulturen og etikken i norsk politi.

-  Hvordan kan slikt skje?

-  Det skjer, og det vil skje i framtida. Med tøffere kriminalitet, mer vold mot politiet, flere som setter seg til motverge og færre til å gjøre jobben, kan det dessverre bli flere slike situasjoner.

-  Halsgrep?

-  Jeg vil ikke gå inn på konkrete saker. Men jeg kan si at vi har hatt noen tilfeller med bruk av halsgrep, og vi har et skriv fra Justisdepartementet om at vi kan bruke det i nødverge.

-  Var det tilfeldig at han som døde var mørkhudet?

-  For meg er svaret helt soleklart, det var tilfeldig. Politiet går ikke inn og vurderer om du er hvit eller svart eller gul i huden. Det er den kriminelle handlingen som avgjør hvor mye makt vi bruker.

Etter den omtalte hendelsen har det vært demonstrasjoner i både Trondheim og Oslo mot politirasisme. Lederen for African Cultural Awareness sa at afrikanere blir behandlet som dyr av politiet.

-  Hva gjør politiet med rasismeproblemet i egne rekker?

-  Det er et tema vi må ta tak i. Dette er vanskelig. På den ene siden må jeg forsvare våre medlemmer, men jeg er klar over enkeltepisoder vi ikke er stolte av. Det er et problem at flerkulturelle opplever at de blir behandlet dårlig. Og nå kommer vi helt sikkert til å bli beskyldt for at vi trakasserer A- og B-gjengen. Fordi vi skal knekke dem.

Fra en oppvekst blant fruktbønder i den lille Hardanger-bygda Øystese er det et stykke til den harde asfaltvirkeligheten i hovedstaden og kampen mot gjengkriminelle. Også her har Arne et svar.

-  Først må vi ha en kjempeoffensiv mot dem som terroriserer det norske samfunnet og hverandre. Vi må følge gjengene og plage dem over lang tid. Strippe dem for gull, glitter og flotte BMW-er. De er forbilder for rekrutteringa. De som har begått kriminelle handlinger, må ut av sirkulasjon, som det heter på fagspråket. Parallelt må vi jobbe med dem som rekrutteres til gjengene.

Da er det fullt mulig å få kontroll, ifølge Johannessen.

Det er kanskje et stykke fram. I sommer kom det fram at politiet flere ganger har unnlatt å gripe inn ved straffbare handlinger - av frykt for egen sikkerhet.

-  Kommer det en politipatrulje med to mann, og det er slagsmål med ti gjengmedlemmer, gjør politiet det eneste lure ved å trekke seg tilbake og få tak i forsterkninger. Det ville være galimatias å stupe inn der. Politifolk er vanlige folk, med stor gjeld, barn og ektefelle og har lov til å tenke på seg selv.

DENNE KVELDEN HAR Johannessen ryddet plass i kalenderen. Han skal på teater. «Saman skal vi leve» handler om Arve Beheim Karlsen som var adoptivbarn fra India. En lørdagsnatt i 1999 løp to gutter etter ham langs elva og ropte rasistiske trusler. Beheim Karlsen ble funnet død i Sogndalselva 17 år gammel. Da tragedien skjedde, var Johannessen lensmann i Sogndal. Saken ble etterforsket som drap, men siktelsen ble frafalt. De to guttene ble dømt for vold og rasistiske trusler.

-  Jeg er invitert av familien til Arve og skal se forestillingen sammen med dem.

Arve var fra Hafslo i Sogn og Fjordane, Johannessens hjemsted. Og Johannessen var med å arrangere minnestund i Hafslo samfunnshus med hele bygda til stede i sorg.

-  Arve gikk i klassen til eldstedattera mi. Det var en forferdelig tragisk sak. Ung gutt, dødsfall, rasisme, og jeg kjente familien. Unge mennesker både som offer og gjerningsmenn. Det er ofre på begge sider i nesten all kriminalitet. Det glemmer vi ofte.

FRA HAN VAR 13 år dro Johannessen hver dag ned til kiosken i Øystese for å kjøpe avisa. Året etter fikk han «Nei til EF»-merke på jakka. Men inn døra på den videregående skolen gikk han aldri.

-  Det var kanskje et opprør. Alle skulle jo på videregående. Hva pokker skulle jeg med det?

Han synes det var nyttigere å bruke tre år til å oppleve noe annet. Han jobbet på møbelfabrikk, og som skiftarbeider på et smelteverk.

-  Da jeg seinere begynte på befalsskolen og politi-skolen, oppdaget jeg at de jyplingene fra videregående ikke hadde sett det virkelige liv.

Industriarbeideren synes ikke så godt lenger der Johannessen sitter med nystrøket skjorte. Den grå luggen er gredd pent mot høyre.

-  Jeg hadde lengst hår av alle i Øystese, men jeg var veldig streit på mange måter.

Ja, slik beskriver han seg selv: «En ledertype fra starten av. Tok kommandoen. Strukturert. Opptatt av rettferdighet.»

-  Men ok da, jeg var en villmann også.

Det synes at han liker å si at han var villmann. Og når han sier noe han liker å høre seg selv si, lener han seg fram og blunker heftig med begge øynene og får et gutteaktig smil.

-  Jeg var idrettsmann vet du, og hadde lite fritid. Det var selvsagt litt damer og festing, men mye trening. Men håret var jo veldig langt. Midt nede på ryggen og hestehale hele sommeren.

PÅ KONTORVEGGEN HENGER et fotografi av fjellkjeden De syv søstre. Det er tatt av vennen og politimannen Trond Kirkeby.

-  Trond ble skutt i mars 1998, sier han stille.

En psykiatrisk pasient hadde forskanset seg i et hus på Austbø i Nordland. Etter flere trusseltelefoner bega han seg ut i natta med rifle. Politiet rykket ut med ni mann. Det var folk i husa rundt. Etter å ha evakuert et hus, går to politimenn opp en vei, og mannen nærmer seg bakfra. De blir skutt og drept. En av dem var Trond Kirkeby.

-  Jeg fikk bildet da jeg besøkte ham ett år før han ble drept. Det har hengt på kontoret mitt siden.

Dette er en av de tøffeste opplevelsene Johannessen har hatt. Og han har hatt mange.

-  Får politidrapene og saker som NOKAS-ranet deg til å bli for strengere straffer?

-  Nei. Jeg diskuterer ikke straff ut fra et hevnmotiv. Men jeg blir enda mer gira for å kjempe for politifolks sikkerhet. Den kriminalpolitiske debatten har altfor lenge dreid seg om ropet etter strengere straffer. Det er ikke nøkkelen til å få ned kriminaliteten. Vi trenger forebyggende arbeid, god etterretning for å få tatt kriminelle og innhold i soningen slik at de blir rehabilitert.

I tragiske saker der politi har blir drept, har Johannessen sett trekk ved politifolk han blir stolt av.

-  Hvordan folk tar vare på hverandre. Det var sterkt å komme til Stavanger og se politifolk i uniform som holder rundt hverandre og gråter. De brenner lys. De er helt vanlige folk i uniform med sorg.

Men mest tenker han på hvor hard hverdagen er blitt for politiet.

-  Det er liten forståelse for den rå virkeligheten mange politifolk må forholde seg til. Myndighetene sender politifolk ut uten tilstrekkelig utstyr.

Utenfor vinduet, i gatene syv etasjer under, hyler politisirenene. Når han sitter her på kontoret og hører ulingen, kan frykten komme. Skjer det noe farlig, er det våpen? For det er blitt nådeløst der ute. Gjenger med våpenlagre. Oftere og grovere vold mot politiet.

-  Kriminelle bruker systematisk trusler og vold mot politifolk for å skremme oss bort fra jobben. For å vinne krigen.

-  Har du eksempler?

-  Oppkutta bremseslange på bilen til etterforskerens ektefelle, direkte drapstrusler og avhør der de møter med fotografier av politifolkenes barn tatt foran barnehagen. Vi har politifolk som lever med ny identitet andre steder i verden. I tillegg kommer knekte ribbein, spark, slag, spytting, trussel med våpen. Noe må vi finne oss i, men vi må finne ei grense for hva vi skal tåle.

Johannessen har vært pådriver for bruk av nye politimetoder, som romavlytting og sporingsteknologi. Han mener norske borgere må finne seg i å bli avlyttet i kortere perioder før de blir sjekket ut av en sak. Og han vil ha mer anonym vitneførsel i rettssalene. Alt som gjør det lettere å avdekke kriminalitet.

LOVENS VOKTER VILLE han bli tidlig. Som 15-åring bestemte han seg. Han hadde vært på dans i nabobygda en lørdagskveld. Johannessen hadde ikke motorsykkellappen. Så med dame bakpå bestemte han seg for å kjøre en omvei hjem. Bak en hekk sto politiet.

-  Politimannen taklet det glitrende, sånn som man skal gjøre med en ungdom som gjør noe dumt første gang i livet. Han bare ba oss reise hjem og fulgte etter for å kontrollere at vi kjørte fint. Men jeg fikk en støkk.

Og det var kanskje da han satt der på motorsykkelen, tatt på fersken for første gang, at han tenkte at det nok var bedre å sitte i politibilen der bak enn å kjøre foran med politieskorte hjem til foreldrene.

-  Jeg fikk møte det myke norske politiet.

Og dermed blomstret en kjærlighet til politigjerningen som ikke har rustet. Selv om politiet har forandret seg.

-  John Wayne-syndromet sto sterkere før. Da skulle du være steintøff og macho. To skudd i ryggen, men du rir smilende inn i solnedgangen likevel. Politiet har endret seg de siste 15 åra. Mer rom for myke verdier og mennesket bak uniformen. Nå kan man vise at det gjør vondt. Jeg tror det handler mye om at vi har fått en stor andel kvinner i politiet. Kvinner er viktig for kulturen innad, men også for at politiet skal ha legitimitet i samfunnet.

Men Johannessen er ikke tilfreds med alle som trekker i politiuniform.

-  Det finnes politifolk som aldri burde vært det. Vi har et uttakssystem hvor man blir testet psykologisk, men det er alltid noen som klarer å snike seg igjennom. Dette må bli bedre.

-  Hvorfor får jeg et stikk av angst når en politimann banker på bilruta selv om jeg vet jeg har kjørt helt feilfritt?

-  Ja, det der er underlig. Det har nok noe med autoriteten og uniformen å gjøre. Men jeg tror alle føler det. Jeg også kan få et lite stikk når jeg ser en politibil, og ser på speedometeret.

-  Når brøt du loven sist?

Lederen i Politiets Fellesforbund flakker litt med blikket.

-  Det var vel i dag. Da jeg kjørte fra Holmsbu.

-  Hvor fort kjørte du?

-  Det var i hvert fall for fort. Dessverre.

-  Du er glad i det?

-  Er det kjerringa som har sagt dette? Jeg gjør det for ofte. Jeg er glad i fart.

Han trekker opp modellen av Pelle Politibil og lar den frese over pulten i en kort, intens biljakt.

-  Det er heldigvis noen år siden jeg ble tatt.

Det var på vei til årsmøte i Molde. Arne Johannessen hadde ligget bak en mann med hatt i flere mil på svingete vei og fikk endelig sjansen til å kjøre forbi.

-  Politimannen kjente meg igjen med en gang. «Også du da, Arne», sa han. «Ja, dessverre, det er meg», sa jeg.

-  Du slapp ikke unna?

-  Sånn er ikke norsk politi.

DET GÅR SJELDEN ei uke uten skjegget hans på skjermen. Og mange trekker fram nettopp synligheten som hans hovedprestasjon - det er Johannessens fortjeneste at politiet mener noe hele tiden. Men han prater ikke alltid om lønn og arbeidsmiljø, Johannessen. Politidirektør Ingelin Killengreen sier han har utvidet sin rolle til å omfatte kriminalpolitikk og samfunnsspørsmål i mye større grad enn hun noen gang har opplevd i politiet.

Det er kanskje ikke så rart. Johannessen har ei fortid som Ap-representant i kommunestyret i Luster gjennom flere år.

-  Er du mer politiker enn fagforeningsleder?

-  Kanskje fifty fifty. Jeg er fagforeningsleder med et sterkt kriminalpolitisk engasjement. Fagforening er politikk. Jeg synes ikke det er noen motsetning i det.

-  Du har vært mye i kantina på Stortinget?

-  Ja, masse. Ikke bare kantina. Jeg har påvirket mye på mange kontorer.

JOHANNESSEN ER UKEPENDLER. Hver fredag kjører han hjem til kona i den lille bygda Hafslo i Luster kommune. 37,5 mil. Siden 1988, med to års pause da han var lensmann i Sogndal, har Johannessen bare vært hjemme i helgene.

-  Ser kona deg mer på TV enn i virkeligheten?

-  Ja, i perioder. Men hun har alltid sagt at jeg får drive med det jeg vil. Men jeg har ofte dårlig samvittighet. Ikke minst nå som jeg har blitt bestefar.

Johannessen har tre barn. To jenter på 25 og 23 år, og en gutt på 19. To av dem vurderer å gå i sporene til farens politistøvler.

-  Holder du streng lov og orden når du er hjemme?

-  Jeg fikk klar beskjed av sønnen min da han var seks år: «Du pappa, du er sjef i Oslo. Mamma er sjef hjemme.»

Johannessen tar en slurk Farris. Underarmene ser sterke ut.

-  Det er ikke mer enn ti dager på et år jeg ikke trener.

Han blir rastløs og grinete når han ikke får løpt fra seg. Når han skal i fjernsynsdebatt, løper han førti minutter på forhånd for å finslipe argumentene. Han snakker om duatlon i sommer med 1000 høydemeter sykling som var skikkelig moro og terrengløpet i Nordmarka han skal løpe i morgen.

Sånn har det vært siden han var ti år og spente på seg langrennsski. Han begynte med snowboard da han var over 40, og har alltid konkurrert. Dagen han giftet seg, løp han terrengløp. På 25-års forlovelsesdagen sendte han 25 roser til sin kone. Selv syklet han Trondheim-Oslo. 2.42 er persen på maraton. Den er fra 1984.

-  Kommer du til å slå den persen noen gang?

-  Nei, det er noen ting i livet du aldri oppnår igjen. 2.42 er en av dem. Det er tungt å innrømme. At det går gal vei.

-  JEG RYKKET UT ALENE, sier Arne Johannessen.

Han var lensmannsbetjent i Luster tidlig på 80-tallet og skulle fakke en fyllekjører. Han banket på hjemme hos ham. Mannen åpner døra med et AG3 i hendene. En halv time står Johannessen med geværmunningen mot seg. Mannen tar ikke fingeren bort fra avtrekkeren.

-  Jeg snakket kontinuerlig. Husker ikke hva jeg sa, men jeg forhandlet med ham for at han skulle legge ned våpenet. Til slutt gjorde han det og satte seg rolig inn i bilen min. Jeg har jo forhandlet hele livet.

-  Skulle du ønske du hadde våpen?

-  Nei, det tenkte jeg aldri på. Men episoden fikk meg til å tenke at når det blir farlig, må ikke våpenet være langt unna.

Etter NOKAS-ranet har alle politidistrikt mulighet til å ha våpen nedlåst i ei kasse i bilen. Johannessen vil foreløpig ikke ha revolveren i beltet.

-  Det blir et annet politi med våpen på hofta. Det blir vanskeligere for folk å snakke med en bevæpnet politimann. Det kan bli lettere å trekke våpenet og kanskje mindre fokus på å bruke minst mulig makt. Ingen land avfyrer færre politiskudd enn Norge, men det kommer helt sikkert til å komme til et punkt hvor grensa blir nådd, og vi sier at vi ikke kan ha et ubevæpnet politi i Norge.

-  Hva slags våpen har du?

-  Jeg har et salonggevær som har stått ubrukt i mange år.

Tjenestevåpenet har han gitt fra seg.

-  Jeg trenger jo ikke revolver i TV-debatter. Der klarer jeg meg med kjeften.