Tur i moll

Etter fem års pause er Kari Bremnes (45) på veien igjen. Denne kvelden med kurs for Drammen.

BASSISTEN BODDE I ASKER. Han hadde kjøpt seg rekkehus der ute i sommer, og derfor tok den blå mercedesbussen av fra motorveien et stykke etter Sandvika og stoppet ikke før den kom til en 7-Eleven som lå gjemt bak brøytekantene. Der sto Gjermund Silset og ventet, han lempet bassen inn i bussen og tok plass i baksetet sammen med Bengt Hanssen på tangenter, Arnfinn Bergrabb på trommer og Hallgrim Bratberg på gitar. Lydmann Asle Karstad satt bak rattet og Kari Bremnes satt ved siden av, fem menn og en kvinne. På fanget hadde Kari en boks full av hjemmebakst, hun snudde seg og spurte om noen ville ha. Og mens bussen suste langs en snødekt E18 i retning Drammen og kveldens konsert, ble de fire musikerne sittende i baksetet og gumle brownies mens de pludret i vei om løst og fast. CD-en «11 ubesvarte anrop» har bare vært ute i butikkene et par korte uker, men har allerede solgt i 15000 eksemplarer, nok til at Kari Bremnes inntok femteplassen på VG-lista i forrige uke. Ikke til å undres over at stemningen i bilen var god. Lydmann Asle diskuterte høyt med seg selv hvilken restaurant han skulle spise lutefisk på når de kom til Tromsø i neste uke, og Bengt, som har spilt sammen med Kari i sju år, lurte på om de andre i bussen visste hvilken film sitatet «jeg har en dragning mot tunneler» er hentet fra. Noen mente det kunne være snakk om en Unni Straume-produksjon, men det var feil. {ndash}Det er fra «Dis», sa Bengt og humret fornøyd. Kari Bremnes sa ikke stort, men av og til snudde hun seg og lo. {ndash}Det er fint å reise sammen på denne måten. Jeg ler aldri så mye som når jeg er på turné, sa hun.Så stoppet Asle bussen utenfor Drammens Teater.«11 UBESVARTE ANROP» er Kari Bremnes\' tiende soloplate siden debuten med «Mitt ville hjerte» i 1987. Den gang jobbet hun som kulturjournalist i Aftenposten og sang i visegruppa Stiftelsen. Hun kom over noen tekster av den danske lyrikeren Tove Ditlevsen, fikk Petter Henriksen, som også spilte i Stiftelsen, til å sette melodier til dem, og deretter gikk Kari Bremnes opp på Marienlyst og spurte om hun kunne få lage et radioprogram om Tove Ditlevsen. Det kunne hun ikke, sa de. Men Kari ga seg ikke, hun var fast bestemt på å lage dette programmet, og omsider ga de etter i radioen. Så ble det radioprogram, og så ble det plate. «Mitt ville hjerte» ble, kan man kanskje si, et slags gjennombrudd for artisten Kari Bremnes slik vi kjenner henne i dag. Siden har hun dukket opp med jevne mellomrom, som en «mørk og vakker kraft i norsk pophistorie», som en avisanmelder valgte å kalle henne. {ndash}På hvilken måte skiller denne plata seg fra dine tidligere?Kari Bremnes legger hodet i den venstre hånda og kikker ut på Øvre Torggate i Drammen. Snøen driver forbi vinduet. Det er et par timer til konserten begynner.{ndash}Jeg tror jeg er mer direkte i disse tekstene enn hva jeg har vært før, sier hun. {ndash}De er mer destillerte enn før, mer inn til beinet. Mange av dem handler om forandringer i livet, om møter med krefter vi ikke har kontroll over. Vi rydder og planlegger så godt vi kan, så møter vi noe som ikke passer inn. Ting, som kan velte alt du hadde tenkt, som gir deg følelsen av å være helt uten beskyttelse.{ndash}Dag Solstad har sagt at det vanskeligste man kan skrive om er lykke. Er det lettere å skrive om triste ting?{ndash}Jeg tror det. Det er vel kanskje fordi det som kalles lykke har en tendens til å komme i kortere øyeblikk. Den andre følelsen er mer konstant, mer til å stole på. Men ting har jo en tendens til å blande seg. Og jeg synes det er mye lykke i tekstene mine også. For meg er lykke en alvorlig sak, noe annet enn bare å være glad. Jeg er i hvert fall ikke interessert i å skrive sånne «nå tar vi med oss krabbe og vin og drar ut på fjorden»-sanger.NOEN SA EN GANG om Knut Hamsun at anmeldelsene av bøkene hans inneholdt mye mer naturlyrikk enn bøkene selv. Noe av det samme kan kanskje sies om Kari Bremnes. Kritikerne har stort sett uten unntak mottatt platene hennes med åpne armer. Dessuten har hun fått dette stempelet som alvorstynget melankoliker. Hvis man undersøker saken nærmere, viser det seg imidlertid at det forholder seg noe annerledes, at anmeldelsene av platene hennes inneholder minst like mye melankoli og vemod som hennes egne tekster. Av en eller annen grunn drar trauste og rutinerte musikkjournalister svære, rare og flotte ord opp av jakkelomma når de skal beskrive Kari Bremnes. Både henne og musikken hennes. Ord de sjelden bruker, hør bare her: «svale, florlette toner», «tømte tung melankoli, tapte minner og svære drømmer ut over gulvet», «mjuk som en sønnavind», «melankolsk og mystisk», «forførerisk utilnærmelig». Og i Norsk biografisk leksikon, som altså er et leksikon og dermed burde holdt seg til den nøkternt konstaterende stilen man ofte finner i et leksikon, står det om Kari Bremnes som scenepersonlighet at hun er en «blanding av norsk melankoli og en unorsk, nesten monumental divapositur, som skaper en aura av mystisk avstand». Det er voldsomt. Kari blir stille. «Ja,» sier hun. Og så sier hun ikke mer. {ndash}Ka ska æ si? {ndash}Du kan for eksempel ta det som en kompliment?{ndash}He-he. Jeg kan vel det. Jeg kan ikke sitte her og sutre over å bli kalt mystisk og forførerisk, så jeg sier takk på det hjerteligste. Men utover det har jeg ingen kommentar.{ndash}Er du egentlig litt sjenert?{ndash}Jeg tror det. Noen tror at jeg er arrogant, men det er ikke det. Bare at jeg synes det er skummelt å bli eksponert. Jeg er vel født sånn. Jeg er for eksempel veldig lite ute på byen. Jeg liker det ikke. {ndash}Man kunne se for seg at du var en av dem som hang på Kunstnernes Hus i helgene?{ndash}Hi-hi! Jeg? Nei, absolutt ikke. Å gå ut og spise eller å invitere noen venner hjem kan være fint, men jeg liker ikke å gå ut på den måten. Jeg vet ikke, jeg er kanskje litt puslete på kveldene. Jeg er mye mer klarsynt om morgenen. {ndash}Hvordan arter en vanlig dag seg for Kari Bremnes? {ndash}Jeg har ingen vanlige dager. I perioder reiser jeg veldig mye. {ndash}Men når du ikke reiser?{ndash}Jeg elsker hverdagen. Å være i ro uten at det er noe press. {ndash}Men hva gjør du?{ndash}Helt vanlige ting. Er med ungene, baker brød, drikker kaffe, leser avisa og snakker i telefonen.«LYS ANORAKK», en av sangene på den nye plata, handler om et fotografi. Kvinnen som forteller, betrakter et bilde hun ikke har sett på lenge. Det er et bilde av henne og en mann, han har på seg en lys anorakk, hun har en jakke hun har strikket selv. Det er et gammelt bilde. Og en fin sang. «Du likte ikkje sol, sa du, æ likte alt du sa,» synger hun{ndash}Hvem er mannen på bildet? Kari svarer ikke. Hun liker ikke sånne spørsmål. Hun vil ikke si noe om det. {ndash}Jo mer jeg forteller om privatlivet mitt, desto mer støy kommer det inn i tekstene. Folk begynner å lure og det vil jeg ikke. Jeg er opptatt av å allmenngjøre erfaringer, bearbeide dem kunstnerisk, ikke legge ut råmaterialet. «Skrik» av Munch blir ikke bedre om du får vite navnet på ham som skriker. Denne sangen handler om at et menneske som virkelig har berørt deg en gang, aldri blir helt borte. {ndash}Det er altså tekstforfatteren som ikke vil snakke om det, ikke den sjenerte?{ndash}Mest tekstforfatteren. Kanskje begge.KARI BREMNES VOKSTE OPP i Svolvær i Lofoten, i et hus hun ikke lenger husker adressen til. De kalte det bare Solheim, og der bodde hun sammen med moren og faren og fire søsken. Ole og Randi Bremnes må ha tiltenkt sine barn et staut og jordnært liv på jorda. De døpte dem i hvert fall Ola, Kari, Lars, Maren og Ane. Kari husker at hun og Ola sto opp tidlig om morgenene og satt og tegnet. I timevis tegnet de, mens pappa Ole satt i en stol og røkte pipe og leste Sigurd Hoels romaner. Og hun husker somrene. Da dro de til Bremnes i Troms, helt ytterst på Hinnøy med utsikt mot Andøya og Nordishavet. Karis besteforeldre hadde et lite småbruk der ute, og siden både moren og faren var lærere, tilbrakte familien to måneder der hver sommer. {ndash}Jeg husker at venninnene mine var misunnelige. Selv om det var veldig lite glamour over Bremnes, så var det likevel et sted å reise til, sier Kari.I dag eier hun et eget hus som ligger rett over veien for besteforeldrenes gamle småbruk. Hun reiser dit opp for å skrive, noen ganger sammen med barna, andre ganger aleine. {ndash}Hva drømte man om på Svolvær Gymnas tidlig på 70-tallet?{ndash}Å få seg en jobb. {ndash}Hva drømte du om?{ndash}Å komme ut i verden. Det var aldri aktuelt for meg å bli i Svolvær, det visste jeg helt fra jeg var liten. Jeg har alltid likt å være fra Lofoten, men det var ikke noe for meg å gjøre der, sier Kari.Det året hun fylte nitten flyttet hun til Oslo. Hun gjorde et spinkelt forsøk på å bli skuespiller, hun jobbet som pleiemedhjelper på Gaustad psykiatriske sykehus, og hun meldte seg på engelsk grunnfag på Blindern. {ndash}Men det var altså så dritkjedelig at jeg ikke har vært ute for noe liknende. Så jeg sluttet og begynte på nordisk i stedet. Det gikk bedre. {ndash}Det var morsommere?{ndash}Nei, men det gikk bedre.DEN FØRSTE GANGEN vi hørte Kari Bremnes synge var antakelig en vårkveld i 1982. Vi satt benket foran tv-apparatene denne kvelden, og mange av oss holdt en knapp på Jahn Teigens og Anita Skorgans egenkomponerte ballade «Adjø». Og i all viraken rundt årets norske Grand Prix-finale var det kanskje ikke så mange som la merke til Kari Bremnes. Hun var 26 år og hadde aldri vært på tv før, knapt nok sunget i en mikrofon. Hun skulle delta med sangen «Romantikk». Teksten hadde hun skrevet selv, den handlet, som de fleste andre Grand Prix-tekster, om desillusjonert kjærlighet. Etterpå satt hun på bakrommet og drakk champagne med Dollie og Trond Granlund, Inger Lise Rypdal og Frank Aleksandersen. Kari fikk 48 poeng og havnet på nest siste plass. {ndash}Ajajaj, det var en tragedie. Det var en tragedie! Jeg sang så surt som det er fysisk mulig å gjøre, jeg er sikker på at Valgerd hadde gjort det bedre. «Romantikk» var den første teksten jeg skrev. Jeg husker at jeg viste den til Erik Bye. {ndash}Næmmen så trist da, Kari, sa han. Kari legger hodet bakover og klukker. Det skulle gå bedre etter hvert. Noen år seinere møtte hun ham som på sett og vis fikk brikkene til å falle på plass. Hun sang i visegruppa Stiftelsen og trodde hun var sopran. Stemmepedagog Torstein Föllinger visste bedre. {ndash}Men herregud, du är jo inte sopran! utbrøt Föllinger da han hørte Kari synge. Det skulle vise seg å bli det viktigste noen noen gang har sagt til henne, i hvert fall i forhold til karrieren. Kari forklarer: {ndash}Jenter bruker veldig ofte bare den lyse delen av stemmen sin. Det er liksom så flott å komme høyt for jenter. Jo høyere, jo bedre.{ndash}Mens din stemme egentlig er mørk? {ndash}Ja. Men poenget var at jeg ikke visste det. Jeg hadde to timer med Torstein, og han viste meg den mørke stemmen. Han fikk meg til å hente den fram, så å si. Den var litt fislete i begynnelsen, men etter hvert ble det bedre. Og så falt plutselig tingene på plass. Hadde jeg ikke truffet ham den gangen, hadde jeg ikke sunget i dag.SÅ BLE HUN BERØMT. Såpass berømt at da telefonen ringte en dag tidligere i høst var det fra Troms Fylkes Damskipselskap. De lurte på om hun kunne tenke seg å være gudmor for den nye hurtigruta? {ndash}Ja takk, du kan skjønne det, svarte Kari. Og så, litt seinere, sto hun der. På kaia i Trondheim i lofotbunad og klinket ei flaske champagne i skroget på MS «Trollfjord» mens hun uttalte de berømte ordene: «Måtte hell og lykke følge deg og ditt mannskap på alle hav.» Det var natur, det var poesi og det var vanlige folk. Kari Bremnes var i sitt ess. {ndash}Det var et stor øyeblikk. Mora mi var der og alle slags mennesker i alle fasonger. Jeg ble helt rørt av det. Det er denne skjønnheten i det alminnelige. Jeg blir tatt av den, mer og mer. {ndash}Du har en dragning mot det sentimentale? {ndash}Da jeg var 13 år og gikk på fester i Svolvær, kom det gutter bort til meg og spurte hvorfor jeg var så sur. Sånn er det fortsatt. Den eneste forskjellen er at de har byttet ut ordet sur med melankolsk. Jeg har for så vidt ikke noe imot at folk betrakter meg som sentimental og melankolsk, men jeg tror ikke det stemmer hele tida. Ikke alle mine sanger er triste, vet du.{ndash}Hvis du skal trekke fram én ting du er opptatt av i tekstene dine, en ting du stadig vender tilbake til, noe du ikke blir ferdig med? {ndash}Valg. Klokka nærmer seg sju. Det ligger en liten pub vegg i vegg med teatret. Den fylles langsomt opp av drammensere, halvpyntede par med roser i kinnene og forventning i blikket. {ndash}Vi er så opptatt av å gjøre de riktige valgene hele tida. Da jeg var liten, trodde jeg alltid at jeg ville få en fasit til slutt, men nå synes jeg den fasiten lar vente på seg. Og sannsynligvis er det vel sånn at vi aldri får vite det, hva som var riktig og hva som var galt. Det synes jeg er veldig interessant, sier Kari Bremnes. Så går hun. Mens Bengt og de andre musikerne rigger utstyret, forsvinner Kari opp i garderoben for å gjøre seg klar. Salen i Drammens Teater fylles med publikum. Den er et slags Nationaltheatret i miniatyr: stolrader trukket i rød plysj, gullmalte utskjæringer på hvite søyler og fire etasjer med losjer som strekker seg mot taket. Et eldre ektepar i den øverste losjeraden, han i dress, hun i kjole, befinner seg midt inne i en slags komparativ analyse av Kari Bremnes og Herbjørg Kråkevik. Det er ikke første gang de diskuterer, og det er ikke første gang de er uenige. Hvem er egentlig flinkest, Herbjørg eller Kari? De blir visst ikke enige. Så senkes lyset og så står hun der, helt der nede, midt på scenen. Hun har en svart kjole og lilla støvletter. Håret er samlet i en knute i nakken. Idet lyden fra Bengts keyboard strømmer ut i Drammens Teater, blir det eldre ekteparet omsider stille. Så begynner Kari Bremnes å synge.HELLER IKKE DENNE anmelderen kunne dy seg. «På sitt beste omskaper hun seg selv til en mystisk og dyptfølende diva med sine halvlukkede øyelokk og konstant høytidelige mine,» står det i Drammens Tidende dagen etter. Det er tidlig ettermiddag. Kari Bremnes rusler gjennom snøværet i Hegdehaugsveien, hun går inn på Lorry, setter seg ned og sier at hun brygger på noe. Det kan være en influensa, og det var som fanden at den skulle komme akkurat nå, midt i turneen. I alle tilfeller føler hun seg både svimmel og merkelig, og det er ikke noe hun har for vane. Ikke fikk hun sove i går, heller.{ndash}Det virker helt fjernt å sove når man holder på med en ting som til de grader baserer seg på øyeblikk. Du står der på scenen foran et publikum, du framfører sangene, får applaus og vips! så er salen tom igjen. Så er det å pakke sammen, sette seg i bilen og kjøre hjem. Det er klart man ikke får sove. Noen ganger lurer jeg på om det er verdt det i det hele tatt. Kari Bremnes sukker. Det har hun for så vidt ingen grunn til, for kritikerne har som vanlig vært begeistret, noen bortimot euforiske. For musikken, for musikerne, for tekstene, for Karis stemme og for konsertturneen, som begynte på Nøtterøy i forrige uke og skal materialisere seg i et tjuetall konserter fram mot jul. I den grad det lar seg gjøre å spa fram kritiske røster overhodet, så må det være han som pekte på at hun virker litt stiv der oppe på scenen, at hun ville tjent på å slippe seg løs, smile litt mer. Det er en ting som stadig henger ved henne, dette at hun ikke smiler så ofte. {ndash}Du vet, det kan godt hende at den anmelderen hadde rett i at jeg burde smilt mer akkurat på den konserten. Kanskje jeg var paralysert av skrekk, kanskje jeg var nervøs. Noen smiler ekstra mye når de er nervøse, men sånn er ikke jeg. Hvis jeg er nervøs, smiler jeg ikke i det hele tatt. Dessuten blir jeg nervøs av folk som smiler hele tida. {ndash}Du er fortsatt nervøs etter så mange år?{ndash}Absolutt. På en sånn måte at jeg plutselig kan begynne å tvile på alt. Mange ting kan gå galt under en konsert, jeg kan glemme en tekst, eller komme ut av musikken, men det er ikke farlig. Det eneste som virkelig er trist, er hvis jeg opplever at jeg ikke får kontakt med salen. {ndash}Hva gjør du da?{ndash}Hva jeg gjør da? Kari Bremnes tenker seg om et øyeblikk. Så smiler hun. {ndash}Da tar jeg av meg alle klærne. torbeke@spray.no

Foto: Ole C.H. Thomassen
Foto: Ole C.H. Thomassen
Foto: Anders Grønneberg