Turbolens

En gjeng rasshøl er blitt nasjonalhelter. Nå kommer boka om Turboneger.

VI ER BACKSTAGE i Groruddalen i Oslo. Utenfor, i steinbruddet som utgjør gratisfestivalen Granittrock, yngler det av kids. Noen er eldre, brautende guttegjenger med Turbojugend-jakker fra bandets fanklubb og innsmuglet øl, andre knapt gamle nok til å ha vokst ut hodehår. Det er en slags Barnas Dag, der hovedattraksjonen er seks reflekterte menn midt i livet som dundrer ut eposer om Mørket, om mannlig håravfall, om det å spise seg feit, om voldelig homosex, om det å bli kåt av å svi av hus og grave hull i bakken.

Noen øyeblikk seinere skal ni år gamle jenter, sittende på slitne mødre, skrike ut «I Got Erection». Noen øyeblikk seinere skal Hank von Helvete synge Groruddalens pris, snakke om «de kjipe folka nedi by’n», for deretter å ledende spørre ungdommene blant publikum om de skulker skolen, om de ikke kommer hjem til riktig tid på kvelden, om de kanskje ikke kommer hjem på tre hele dager, og da «med et lite, jævla foster i magan!»

Det er god stemning.

Norges kanskje største rockeband – det globale undergrunnsfenomenet Turboneger – er gjenforent på femte året. Det er nesten ti år siden de la vandringsstaven ned. Noen av publikummerne kan være unnfanget etter avskjedskonserten på utestedet Mars i 1998, da bandet ble nødt til å legge opp grunnet langt framskreden heroinavhengighet hos frontfigur Hank von Helvete. Etter comebacket på Quart-festivalen i 2002 er det blitt Spellemannpriser, storkonserter i USA og platesalg til gull.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er historien om Norges mest kontroversielle band blitt til bok, rockebiografien «Turbonegro – Sagaen om denimfolket», ført i pennen av Håkon Moslet, mangeårig Turbo-fan og omstridt musikkjournalist.

– Narkoen er ikke akkurat tonet ned, men det er drekkinga, sier Turbonegers Thomas Seltzer, alias Happy-Tom, om boka.

SAMMENBRUDD, DOPBRUK, utflippa eksmedlemmer, utestedet Rockall i Oslo, Blindern, Blitz, amerikansk gjengvold, maktmisbruk, sarkasmer, opposisjon, elendige julaftener i Tyskland og selvfølgelig den store kollapsen med Hank von Helvetes rusmisbruk, Lofoten-eksil og bandets påfølgende comeback. Det er den stikkordsmessige oppsummeringen av boka.

– Det er den lange, litt vonde historien om en gjeng rasshøl som har oppnådd suksess. Rasshøl med hjerter av gull! sier bandets maktsentrum Seltzer noen dager etter Grorud-konserten.

– I tegneserien «Knøttene» følger Sofie etter Baltus og tar bilder av alle feilene han gjør, for så å vise ham dette. Sånn føler jeg det litt med denne boka. Det er en ganske sannferdig bok.

«Thomas er hoppende forbanna. Vokalisten har lenge hatt arbeidsmoralen til en lat hasjrøyker. Nå har han også helseproblemene og avhengigheten til en heroinist. For en deathpunk-entreprenør som aner konturene av et mesterverk og kommersielt gjennombrudd, er det ikke til å holde ut.»

– Det er blitt et visst fokus på personlige konflikter, på narko, på sammenbrudd – mange belastende ting. Moslet skrev så blekket sprutet hver gang slike ting var oppe, men mens vi fortalte alle de gode leirbålshistoriene, så det ut som om han kjedet seg, sier Knut Schreiner alias Euroboy.

– Jeg tror nok definitivt det er kulere å lese historien vår enn å være den. Det har alltid vært så mye synsing rundt oss, det er digg å lette litt på den arrogante maska. Å vise at vi ikke bare er en gjeng oppblåste drittunger, men at dette faktisk har kostet. Få folk til å skjønne hvor mye vi har gjort for å få dette stort, sier Hank von Helvete.

Han har i særlig grad bidratt til at ting er blitt store, også i media. Han snakker gjerne i overskrifter, sist i det norske magasinet no. der han kalte homofile for sauepulere og prinsesse Märtha for kjetter. Han fikk så kappa passet, foldet hendene, presiserte og modererte.

Han begynte i sin tid som vokalist i Turbo fordi han ikke så noen annen mulighet:

– Jeg er en dysfunksjonell fyr. Jeg har store problemer med disiplin, med depresjon og har lett for å havne oppi masse selvmedlidenhet og rus. Det begynte å bli rimelig klart for meg at det å få jobb i staten, det å ta meg en utdanning, alt dette ville i beste fall plassere meg som en ung ufør. Jeg trodde å spille i band ville bli lettere, men jeg var jo ikke innforstått med hvor hardt arbeid det faktisk var. Det har vært blodig alvor.

HAN ER BLITT OMTALT som en slags omvendt Jim Morrison. Morrison pleide å si at han var en poet med sjela til en klovn. Hank von Helvete er en klovn med sjela til en poet.

– Jeg er nok den som gir bandet et menneskelig ansikt. Jeg gir bandet sårbarhet. Jeg er jo dessuten fjeset utad og dermed målskiva for både ris og ros, for spyttklyser og roser. Vi er ikke bare maritime i deler av framtoningen, vi tenker også maritimt, og kan nok se på oss selv som et båtmannskap. Noen må være kapteinen – det er Thomas – mens noen må være gallionsfiguren, sitte i baugen og ta sjøsprøyten.

– Hvordan har Turbo forandret deg?

– I synet på verden, på folk. Jeg har jo reist jorda rundt noen ganger nå, og har nok lært meg en større grad av ydmykhet. Jeg tør påstå at jeg har fått plukket av meg en del fordommer og fått en slags sympati med folk flest. Jeg tror publikum føler at jeg ser dem, forstår dem litt. At jeg ser frustrasjonene, problemene og aggresjonene deres litt. Jeg ville jo dessuten vært død uten Turbo. Eventuelt ville jeg traska rundt på Plata og dødd ganske snart.

Hank von Helvete har tidvis hatt problemer med den negative tonen, kynismen, som i perioder har vært en del av bandets omgangsform:

– Ja, men jeg har vel tenkt at dette kommer til å gå ut over dem sjøl. Og det framgår jo av boka: Den holdningen har de fått svi for. De har en dag plutselig oppdaget at de må være litt humane, de også. Det ligger en slags poetisk justis i det.

– LITT AV STORYEN om meg er jo om en fyr som i en alder av 34 oppdager at det er noe som heter samvittighet. En litt sein modning, kan du si, forteller Thomas Seltzer.

– Å deale med rusproblemer har vel dessuten gjort meg til et litt dårligere menneske. Det har gjort meg litt hardere og fått fram en sånn høyreimpuls jeg ikke er så glad i selv, men som jeg merker sitter i. Vi har kommet veldig langt, men kunne nok kommet lenger hvis det ikke hadde vært for latskap, rus og en slags klientgjøring, en umyndiggjøring av seg selv når det har vært beleilig, sier Seltzer.

I boka fremstilles han som en blanding av humorist, analytiker, samlende skikkelse, ildsjel, akademisk geni og en fryktet, kritisk undergrunnsdiktator.

Etter konserten i Groruddalen skal han være DJ på Oslo vestkants champagnebøtte Cosmo under lanseringen av den glossy kunst/fashion-publikasjonen Hot Rod, denne gangen nærmest i sin helhet viet Turboneger. Kunstbokhandlere, motefotografer, kulturhipstere og Idol-dommere svinser seg rundt til lyden av amerikansk FM-rock. Overgangen fra konserten illustrerer for nte gang dualiteten som er en del av det turbonegerske universet. Turboneger er mye. Eller som Knut Schreiner alias Euroboy sier:

– Det er champagne og urin. Fra herjing på et eller annet forsøksgym til superdekadente nachspiel med Metallica. Fra spilling i kriker og kroker i Norge, til utsolgte storkonserter i Los Angeles.

– HVA HAR DERE OPPNÅDD?

– Vi har fått til – på en god dag – å lage et historisk band. Vi har satt premissene 100 prosent selv og fått det til. Det er jeg veldig stolt av. Jeg vet ikke om nasjonen er tjent med det, men jeg synes dessuten det er kulere at Hank von Helvete er et nasjonalikon enn at Bjørn Dæhlie er det, sier Seltzer.

– Det er en personlig seier: At en gjeng dysfunksjonelle frikere nå er blitt kulturbærende for norsk rock. At jeg, en feit, øldrikkende narkoman som er malt i trynet går hen og blir riksjovialist og folkekjendis, er et nokså spess psykososialt fenomen, sier Hank von Helvete.

Han ser imidlertid nokså dunkelt på tida vi lever i:

– Mange av de problemene jeg, vi og vår generasjon har hatt, skyldes det jeg mener er et moralsk forfall. Jeg spår en nymoralisme nå, ass. For vår generasjon er det nok for seint. Vi har flere synder enn hår på huet allerede som tjueåringer. Men kanskje kidsa nå, kanskje de får muligheten til å se tilbake på litt mer anstendige liv.

«Det er ikke grenser for hvor stygge vi kan være mot hverandre. Men det finnes heller ikke grenser for hva vi kan tilgi hos hverandre. Det er det som gjør oss til Übermensch», sier Hank von Helvete i boka. Konfliktene til tross, gutta i bandet ser ut til å være glad i hverandre. – Vi er nok ufattelig mye closere enn verden ser, og enn vi liker å innrømme sjæl. Hvis noe er galt et sted, tar alle seg nær av det, sier Hank von Helvete.

Thomas Seltzer har en annen måte å si det på:

– Det er statistisk ganske sprøtt at et land med 4,2 millioner klarer å levere seks sånne folk, seks sånne personligheter, og det innen samme generasjon. Vi er nokså sære folk med egne agendaer, for å si det forsiktig. Likevel har vi fått til noe sammen. Det er klart at nettopp det skaper nokså spesielle bånd. Jeg skal ikke romantisere, men det oppstår jo forhold som går ut over det å bare være gode busser. Det er betegnende at når folk i Turbo har giftet seg, har de konsekvent hatt forlovere innad i bandet.

TILBAKE I GRORUDDALEN har en gjeng storøyde ungdommer og et middelaldrende par med Smart Club-poser kommet seg backstage. En ungfol får prøve Knuts nyervervede Gibson-gitar. Seansen avsluttes med at bandet sier de trenger «vi-tid», skylder på tarmskylling og backstageområdets status som «autonom kommune». De skal straks ut på en omfattende USA-turné. Til landet Thomas Seltzer forlot som guttunge.

– Føles det som å komme hjem?

– Nei da, men det er stor stas med USA. Folk har ofte en litt annen musikalsk forståelse, de er vokst opp med masse av greiene vi har digga, har sluppet alle disse statsføydalistiske kulturprosjektene man har blitt torturert med her i Norge. Dessuten passer den ideologiske plattformen vi er tuftet på godt i USA: Frihet uten ansvar.

Den ideologiske plattformen har hatt noen konsekvenser:

– Her har «Spinal Tap» (amerikansk «mockumentary» om turné- og bandlivets baksider, journ. komm.) vært favorittfilmen hele livet, og så går livet hen og blir «Spinal Tap». Det sies at Joe Perry fra Aerosmith reiste seg midt i filmen, utbrøt «This is NOT funny!», og forlot salen. Det blir en metavirkelighet som er litt mørk, men samtidig kul.

Hank von Helvete ser på seg selv som en «survivor» – en egenskap han mener også kan overføres til bandet:

– Vi er et «på tross av-band», ikke et «på grunn av-band». Vi har en egen Don Quijotesk stayerevne. Samma om det er én fyr på syre og én hund i publikum eller 60 000 turbojugends, gir vi jernet. Denne standhaftigheten, dette overlevelsesinstinktet tror jeg er spess for Turbo. Mange av oss er vokst opp i omgivelser med mye motgang. Men i stedet for å sette et hagleskudd i kjeften utpå Kolbotn, skyte heroin i en leilighet på nedre Grünerløkka, eller flytte ned på Sørlandet et eller annet sted med halen mellom beina, har vi stått på. Vi har fått til dette i stedet for å havne midt inni en norsk byggefelt-darkness. Vi har vært ment for større ting. Ja, vi har rett og slett vært en gjeng Wam&Vennerød-skjebner, men med happy ending!

magasinet@dagbladet.no

Utdrag fra boka «Turbonegro – Sagaen om denimfolket» av Håkon Moslet:

«LÅNING, MASING,
triksing og selging. Det må til for å skaffe penger til et heroinforbruk på ett gram, snart to, om dagen. Han må kutte svinger og låne penger av venner og familie. Drive med rusmisbrukerjuging. Når tålmodigheten hos de nærmeste er brukt opp, begynner han å selge sine egne ting. Hele den møysommelig opparbeidede filmsamlingen forsvinner for et par tusenlapper.

Han skaffer også stoff ved å formidle kontakt til selgere.

– Det er mange som skal ha tak i dop, som trenger hjelp til å skaffe. Jeg hadde sperre mot å selge, men formidla kontakt mot at jeg fikk penger eller en liten porsjon, sier Hertis.

En annen måte å skaffe heroin på, er å være testkanin for storselgere som ikke skyter selv.

– Jeg fikk mye stoff for å teste. Selgerne var innforstått med at jeg risikerte liv og helse, og jeg fikk betalt deretter. Det er vanlig å ha stryknin i heroinen for å øke mengden. Litt stryknin kan gi kick-effekt, for mye er dødelig. Men jeg hadde mine metoder for å se om det var bra eller dårlig stoff før jeg skjøt, sier han.

Lenge slipper han å gå på gata. Heroinen kjøpes via kontakter på telefon eller hjemme hos folk. Dopfellesskapet i Thorvald Meyers gate holder i det lengste en distanse til de gatenarkomane. De er ikke sånn som de på Plata. Men etter hvert skranter tilliten hos de streitere dealerne. De kriter, driter seg ut med tilbakebetalinger og svartelistes. Da er det bare én løsning. Plata.

– Man havner på Plata fordi man går ned en divisjon. Sjansene hos de streitere kontaktene er brukt opp. Plata er en endestasjon, sier Hertis.

Fra nå av dreier dagen seg om å skaffe noen hundringser og rusle på Plata for å kjøpe en justering. Han er der flere ganger daglig, for å kjøpe, deale og sette skudd. Så starter jakten på nye lapper til mer heroin, med påfølgende bøffing, stjæling og kriting.

I strøket rundt Oslo S treffer han Joachim Nielsen, også han har havna på kjøret, helt nederst i rusmisbrukerhierarkiet. To av norsk rocks største profiler er hekta, de subber rundt for å få tak i mer stoff. Jokke og Hertis setter skudd sammen. De har samme ustoppelige sug.

Heroinforbruket går også ut over stemmen. Flere kvelder er han helt uten stemmekraft. Når han prøver å klemme til, er det breking og froskaktige kvekk som kommer ut. «Han høres ut som Kermit i Muppet-show,» konstaterer de inne i kontrollrommet.

Thomas er hoppende forbanna. Vokalisten har lenge hatt arbeidsmoralen til en lat hasjrøyker. Nå har han også helseproblemene og avhengigheten til en heroinist. For en deathpunkentreprenør som aner konturene av et mesterverk og kommersielt gjennombrudd, er det ikke til å holde ut.

Klaastad har sangpedagogiske evner. Han klarer å få Hertis gjennom de forskjellige låtene. Men det er et slit å få vokaltagninger som er gode nok. Teknikeren må ty til klipp og lim-metoden: Strofer fra en rekke forskjellige tagninger settes sammen til et noenlunde brukbart vokalspor. «Are You Ready (For Some Darkness)», hvis tekst Hertis skriver sammen med Thomas, bruker de fem kvelder på før de har takes som så vidt passerer som godkjent. Også balladen «Humiliation Street» er en maraton i oppoverbakke.

– Hertis var i veldig dårlig form. Det er helt sykt å tenke på. Vi fikk plata i mål, men det var slitsomt å presse vokalen ut av ham. Uendelig mange takes skulle til. Det var merkelig at han greide det, sier Thomas.» (…)

«23.februar 1998 kommer «Apocalypse Dudes» ut. (…) Det er helt andre ting som preger Hertis’ hverdag. Etter at Elisabeth arver et hus som hun selger, endres parets økonomi radikalt. En større del av arvepengene går til dop. De tre første månedene av 1998 bruker Hertis cirka 100000 kroner i måneden på heroin.

Den samme uka som «Apocalypse Dudes» kommer ut, er Hertis på rangel. Han kommer hjem til leiligheten, og setter en gedigen dose heroin. Elisabeth våkner med en rar følelse av at noe er galt. Hun finner ektemannen på stua. Han er blå i ansiktet.

Det tar fem minutter før ambulansen kommer opp fra legevakta. Hertis er klinisk død. Det sprøytes motgift inn i den livløse kroppen, uten at han responderer. Etter hjertekompresjoner kommer han til live.

– Jeg husker at jeg var død. Da fikk jeg bekrefta det andre tror. Det er noe mer etter døden. Den opplevelsen har hatt mye å si for min gudstro, sier han.

Overdosen han setter i fylla, er et uhell. Men kontinuerlig tar han doser som er så nærme overdoser som mulig. Dødsønsket er høyst levende.

En drøy måned etter at han blir funnet livløs, setter han med viten og vilje et helt gram heroin. Det tilsvarer 10–20 vanlige doser. Han forsøker å ta sitt eget liv. Også denne gangen blir han reddet, og ambulansen kommer på døra. Etterpå kjefter han på Elisabeth fordi hun har reddet ham.»


Utdraget er fra boka «Turbonegro – Sagaen om denimfolket». Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag.

MØRKETID: - Men vi har en egen Don Quijotesk stayerevne, sier Hank von Helvete.
TURNÈLIV: - Idealtilværelsen min hadde vært å ligge i et transcendentalt koma i direkte kontakt med Gud, pakka inn i en bomullsboks, og det er ikke akkurat turnélivet for å si det mildt, sier Hank von Helvete.
FANS: Stinn brakke på Granittrock i Groruddalen.
HARD SUKSESS: Turboneger har hatt sine oppturer og nedturer. Her går det oppover.
ANSIKTET UTAD: Siste finish legges.
LIKSVØPE: Men Hank var ikke død. Unge fans med ansiktsavtrykk på t-skjorte.
UTEN BARN: - Det blir fine turneer framover. Hertis og jeg reiser rundt som Turbo - drita fulle. De fire andre må ha vikarer på grunn av småunger, ler Thomas Seltzer i boka.
- BRA SPILT! Euroboy låner bort gitaren til en ung fan.