Tusenfrykt

Magasinets reporter Linda Lund Nilsson (29) har berg-og-dal-bane-skrekk. Hun ble sendt til Tusenfryd. På kurs.

{ndash}HVOR REDDE ER DERE? spør psykolog Øyvind Haaseth, og ber oss rangere på en skala fra 0 til 100. 100 = panikkangst. Haaseth har helbredet fjellfolk med høydeskrekk. Nå er han leid inn for å kurere en gjeng med berg-og-dal-bane-skrekk. Åtte timer fordelt på to kvelder skal snu frykt til fryd.Det var nok et ønske om å være tøff som gjorde at jeg sa ja til å lage reportasje om kurset fornøyelsesparken Tusenfryd annonserer på Internett. Med livet som innsats, liksom. No guts, no glory. Dagen før kursstart tar jeg meg i å bite negler. Ikke spesielt tøft.VI ER SJU. Seks kvinner og en mann. Pluss prosjektsjef på Tusenfryd, Morten Bjerke {ndash} som er her for å overbevise oss om at sikkerheten er ivaretatt {ndash} og altså Haaseth, psykologen. {ndash}Velkommen til det som må være verdens første kurs i mestring av berg-og-dal-bane-skrekk, sier Bjerke. Tusenfryd ønsker å forstå oss. For på den måten å få kurert de som snur i køen. Kursdeltakerne er valgt ut på bakgrunn av sine søknader. Et temmelig transparent reklamestunt for hovedattraksjonen ThunderCoaster, dette. Frykten er imidlertid høyst reell.VI HAR TØRKET HÅNDFLATENE jevnlig. Spist pizza og ledd nervøst. Belønningen venter i det fjerne: temmer vi monsterangsten, vil vi oppleve «en følelse av mestring» {ndash} som ledsages av «verbal entusiasme», «indre glede» og «kroppslig avspenning», lover Haaseth. Vi blir bedt om å lukke øynene. {ndash}Pust med magen {ndash} kjenn at spenningen slipper, sier han. Jeg presser tennene hardt sammen for ikke å le. Vi er på kurs for å tørre å gå om bord i et leketøy. Hvordan bli kvitt et verdensproblem, liksom. Jeg er redd, altså. Jeg er det. Til og med for stolheisen på Norefjell. De få gangene jeg har funnet meg selv i en berg-og-dal-bane, har jeg knepet øynene hardt igjen, og håpet det hele snart skulle være over. Uansett utfall. Kjære Gud, kjære Gud, kjære Gud. Helvete.INFORMASJON SKAL TA BRODDEN av fobien. Vi får rikelig med informasjon. Om konstruksjon, sikkerhet, drift, og vedlikehold. Banen er bygd i henhold til lover og forskrifter. Her følges tivoliloven. Banen sjekkes hver morgen. Og så videre. En del av terapien er å observere «andre tivoligjester i bevegelse». Fra flere vinkler. Skeptisk analyserer vi den vaklevorne trekonstruksjonen. Gransker ansiktsuttrykkene. {ndash}Ta angsten på alvor, sier Haaseth.Ja visst. Bjørn Henning Halvorsen (49) tar den så alvorlig at han ikke har vært oppe i en berg-og-dal-bane siden 1973. {ndash}Jeg følte at jeg skulle stupe ut av vogna. En fæl følelse, sier han.{ndash}Det kiler så hardt i magen! sier Jannecke Mentzen (26). Hun er redd for å spy. Stoler fullt og fast på teknikk og konstruksjon, men er redd for å kaste opp. Så redd at hun er ... kvalm.Selv har jeg intet ønske om å dø. Stoler ikke på at vognene holder seg på banen, og hater at jeg ikke kan si «stopp, jeg vil av». Dessuten liker jeg ikke høyder. Men pusteøvelser? Jeg finner det hele noe overdrevet. Vi skal jo ikke engang i ilden før neste tirsdag!DETTE ER TANKER jeg gjør meg før vi sleper oss halvveis opp de 163 trinnene i helvetesmaskinen. Nordens største berg-og-dal-bane i tre. Og lenge før jeg har sett ned. Svaier det? Jeg holder meg hardt fast, og setter meg på huk. Spytter ut tyggisen. Det er langt ned. Og nei da, jeg hallusinerer ikke. Trerukkelet beveger seg {ndash} under vekta av ni mennesker, og vogna veier fem tonn!{ndash}Jo, det beveger seg. Du må huske at tre er et levende materiale, forklarer Bjerke. Jeg konstaterer at jeg i det minste har klatret høyere enn eksflyvertinne Vibecke Nilsen (44). Hun sitter der nede med hodet i hendene, helt sikker på at bygningskonstruktørene har jukset med materialene. Vanligvis svimler hun bare hun står på en stol. Eller går over ei bru. Så det gjør hun ikke. Men nå har sjuåringen hennes etterlyst mer action, og Vibecke innser at det skal godt gjøres å kjøre forbi alle fornøyelsesparker på bilferie i Europa.Nå ser hun for seg at banen stopper på toppen, sånn at hun må ut og gå.{ndash}Tenk om jeg får blackout og tar kvelertak på noen? Jeg tror psykologen finner henne mest interessant.STINE MOLLAN ANDERSSEN (23) har inntatt vogna. Den står midt i «heisen» opp til første dropp. Prøvesitting er nemlig en del av terapien. Stine konsentrerer seg taust om å mestre angsten, ved å gradvis eksponere seg for frykten {ndash} etter tips fra psykologen. Marte Karlsen (19) tusler rundt på egen hånd. Hun er her på grunn av tivolitraumer hun fikk i barndommen. En karuselltur endte med at mor klemte pusten ut av Marte, som fikk panikk. Siden har ikke Marte likt karuseller noe særlig.{ndash}DET ER VIKTIG å gi seg selv positive selvinstruksjoner underveis, sier psykologen. Prosjektsjefen deler ut såkalte kjøretips:{ndash}Ikke se ned. Hold deg fast {ndash} og skrik! Banen er konstruert for å tåle orkan. Når vogna kjører, tåler banen vind opp i storm styrke. Vogna kan ikke falle av. {ndash} Kan ikke? spør Vibecke. {ndash}Nei.{ndash}Hvis det blir jordskjelv, da? spør jeg.{ndash}Det blir det ikke, svarer prosjektsjefen.Han lurer ikke meg. Etter første kursdag er jeg reddere berg-og-dal-baner enn jeg noen gang har vært, og lurer på hvilken sykdom jeg skal pådra meg for å slippe å møte neste gang. INGEN HAR FÅTT HJERTEFEIL, er blitt operert eller gravide siden sist. Alle gyldige unnskyldninger. Psykologen mener vi ser anspente ut. {ndash}Ikke unaturlig om angstnivået deres er 10{ndash}20 prosent høyere nå, analyserer han. Det er jo i dag vi skal spy, falle ut, ned, dø. Til og med fotografen er betenkt foran dagens prøvelser. På veien spør han Jannecke, som skal dele setet bak ham med meg, om hun kan komme til å slå rundt seg. {ndash}Nei, svarer Jannecke, {ndash}jeg skal ikke kjøre. Etterpå sitter hun taus ved siden av meg, mens psykologen guider oss gjennom de realistiske mål for dagen. Stemningen er vekselvis munter og mutt. Nå, kommer vi til å kjøre?Marte: {ndash}Kanskje.Stine: {ndash}Kanskje ...Vibecke: {ndash}Jeg har gått tidligere fra jobb, og har sittet i kø ut hit! Nå jeg jo kjøre.Bjørn Henning: {ndash}Klarer jeg det én gang, tror jeg at jeg skal klare det to.Jannecke vil hjem. Selv «må» jeg jo. Pinlig å feige ut for åpen scene.VI SPENNER OSS FAST i taushet. «Hold armer og bein inne i vogna, og ha en frydefull tur!» spottes det fra høyttaleren.Situasjonsrapport:Mage: glovarm is.Skuldrer: høyt hevet.Øyne: oppsperret.Knoker: hvite.Hode: svimmelt.Psyke: dødsangst. Klikk-klikk ... Vi er på vei opp heisen. (Positiv selvinstruksjon: Det er ikke farlig. Gi slipp på kontrollen, bli med på ferden.) ...klikk-klikk-klikk. Angsten stiger for hvert metalliske klikk mot toppen. Nistirrer på nakken foran meg. Prøver å tømme hodet for tanker. Klikk-klikk...Å-åh...Voooosj. Æææææ! Æææææææ! Det rister, knirker, rumler, hyler, skraper. Sentrifugen slynges gjennom lufta, skifter retning. Sata... (Positiv selvinstruksjon: Det er naturlig å være redd i denne farten og i disse høydefallene.) JEG GIR OPP Å STYRE VOGNA med viljen. Det som skjer, det skjer. Presser oss nedover, oppover, bortover, sidelengs, i et helsikes dragsug, magesug. Så {ndash} pfssjjjjjj. Bremsen. Skjelvingen gjør det vanskelig å gå. Halsen er sår. Nest etter å overleve, er jeg mest overrasket over at jeg ikke griner.{ndash}Det er rett og slett ikke gøy, fastslår Jannecke, som klarte å la være å spy.Alle har fullført {ndash} noen opptil flere ganger.{ndash}Det er best tredje gangen, stråler Stine.Selv føler jeg {ndash} som forespeilet {ndash} en sterk indre glede, men har ingen planer om en tur nummer to. Det har derimot fotografen.Og undrenes tid er ikke forbi. Jeg overlever igjen. Og igjen. Dagen derpå er jeg støl, og litt stolt. Men jeg kan ikke love at jeg gjør det igjen.En gang må det jo gå galt. linda.lund.nilsson@dagbladet.no

<HLF>Tivolitraumer:</HLF> - Tennene mine ble så tørre at leppa hang seg opp, forklarer Jannecke Mentzen (26). Her med prosjektsjef Morten Bjerkes støttende hånd på skulderen. Jeg klamrer meg fast til venstre i bildet.
<HLF>Pusteøvelser mot panikkangsten:</HLF> Fra venstre: Bjørn Henning Halvorsen (49), meg (29), og Vibecke Nilsen (44) prøver å slappe av.
<HLF>Stigende skrekk:</HLF> På vei opp banens 163 trappetrinn. Før jeg ble så svimmel at jeg måtte overlate notatblokka til Tusenfryds Morten Bjerke.