Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Tvang afrikanere til å spille uten sko

Kolonistene ønsket ikke at svarte skulle spille fotball. I dag er europeiske trenere avhengige av dem.

DA MISJONÆREN DAVID LIVINGSTONE kom til Zambia på midten av 1800-tallet hadde han etter sigende med seg en bibel, et medisinsett og en fotball.

Fotballen spredde seg raskest. I løpet av 1900-tallet ble fotball større i Afrika enn i noen annen kolonisert del av verden, ifølge sosiologen David Goldblatts bok «The Ball is Round». Til tross for at koloniherrene la mange hindre i veien for afrikanernes fotballspill, er det i dag denne verdensdelen sportens beste spillere kommer fra.

DE SISTE UKENE har vi igjen sett fotball i verdensklasse i turneringen African Cup of Nations eller Coupe d\'Afrique des Nations, som avsluttes med finale i Accra i Ghana på søndag.

Klagene fra europeiske klubber i forbindelse med mesterskapet viser hvor sentrale afrikanske spillere er blitt. 

Lagene i Europa har ikke lenger én afrikansk stjernespiller, men mange. Ligaen i Frankrike har måttet gi 57 spillere fri for å spille landskamper i Afrika, ifølge Weekendavisen. Premier League har frigitt 37 spillere.

Chelsea har alene sendt av gårde fire nøkkelspillere: Didier Drogba og Salomon Kalou spiller for Elfenbenskysten. John Obi Mikel for Nigeria og Michael Essien for Ghana.

DE EUROPEISKE TRENERNE vil ikke få medhold i sine forslag om å flytte eller snevre inn den afrikanske cupen. Europeere har ikke lenger samme makt over afrikansk fotball som de hadde gjennom1900-tallet.

Det første afrikanske mesterskapet ble arrangert mot europeernes vilje i 1957, tre år før noe europamesterskap i fotball ble arrangert. Den gang mente nemlig europeerne at det ikke var noen grunn til å ha europamesterskap. Europa var jo fotballens verdenssentrum, skriver David Goldblatt i sin bok.

image: Tvang afrikanere til å spille uten sko


EUROPEERNE I AFRIKA
 forsøkte å ha kontroll på fotballen, som alt annet, i koloniene sine.

I mange av koloniene fikk ikke afrikanerne være med å spille. Kamper og ligaer var forbeholdt de hvite kolonistene. Men selv om de innfødte ikke fikk spille organisert fotball, utviklet det seg raskt en egen, afrikansk fotballkultur blant annet via skoler og misjonærer.

I de britiske koloniene var de innfødte først ute med å arrangere egne afrikanske ligaer og turneringer på begynnelsen av 1900-tallet. I de franske koloniene var avstanden mellom europeere og afrikanere større.

I det franske Brazzaville lærte likevel afrikanerne spillet av munker som ville avhjelpe «latskapen og umoralen», for eksempel dansingen til de innfødte.

Etter første verdenskrig spredte spillet seg også i de franske områdene. Det ble mer alvorlig enn kolonistene hadde ant. Fotballklubber over hele Afrika ble de første, sentrale fellesskapene mot europeerne. Frihetskjempere og nasjonalister samlet seg i klubber, og store folkemengder møttes i forbindelse med fotballen.

KONGOLESERNE FIKK franskmennene til å skjønne kraften som lå i fotball. I mellomkrigstida fikk kolonistene her en skrekk-opplevelse da det viste seg at innbyggerne selv kunne ta initiativ med stor entusiasme.

Fotballspillende gutter i Brazzaville allierte seg med lokale handelsmenn og gabonske innvandrere og dannet egne klubber.

I 1929 bygget de egen fotballbane etter et initiativ en sykkelreparatør tok overfor borgermesteren. Hver søndag i seks måneder jobbet de med spader og hakker, raker og macheter for å rydde land, fjerne røtter og trær, jevne ut bakken og tegne opp banen.

Samtidig opplevde franskmennene de første nasjonalistiske utspill i kolonien. Da ble fotballplanene stoppet. Kolonistene tok over kontrollen av sporten via en europeisk drevet føderasjon, mot at afrikanerne fikk tilgang til fotballbanene. 

Men de fikk ikke delta i mesterskap. Svarte lag fikk bare lov til å spille på hovedstadion som oppvarmere før Stanley Pool Championships. Her konkurrerte hvite lag fra Brazzaville og Kinshasa i Belgisk Kongo.

AFRIKANERNE VAR GODE til å spille fotball, og det ga selvtillit å kunne konkurrere på like vilkår med de hvite (skjønt, noen ganger uten sko). «Vi kan vise dem hvem som egentlig er overlegne», er tittelen på forfatter Goldblatts kapittel om afrikansk fotball.

Spillerne ble stjerner, fikk heltestatus og kjælenavn som D\'Artagnan, Toget og Sommerfugl.

Igjen ble det for mye for franskmennene. I 1936 beordret de afrikanske spillere til å spille fotball uten sko eller støvler.

Forbudet skulle etter sigende begrense vold på banen, men ble i virkeligheten til for å ydmyke spillerne. Ideen kom fra det brutale styret i kolonien Belgisk Kongo, der spillerne allerede hadde skoforbud.

I Brazzaville nektet de å etterfølge kravet og afrikanerne forlot fotballen. Organisert fotball ble satt tilbake en hel generasjon her.

DEN AFRIKANSKE FOTBALLORGANISERINGEN kom til å handle om mye mer enn fotball.

Den nigerianske nasjonalisten Nnamdi Azikiwe (Zik) forteller i boka til Goldblatt om barndommen i Lagos. I 1916 lærte ungene seg fotball på egen hånd med mangoer, lime, tennisballer eller appelsiner som ball. De laget egne regler og organiserte lag.

På hele kontinentet vokste det opp en generasjon som lærte seg organisering og fikk nettverk gjennom fotball. Sporten ble nært knyttet til de fremvoksende nasjonalistbevegelsene.

Zik startet sin egen sportsklubb i Nigeria på 1930-tallet for å promotere ikke-diskriminerende fotball.

Klubben reiste på tvers av Nigeria i 1942 og 1943. Da holdt Zik samtidig politiske møter som samlet 10 000 - 20 000 mennesker. Han snakket om uavhengighet og selvstyre.

I Sør-Afrika dannet nasjonalistene Charles og William Dube en fotballforening allerede i 1916. Visepresidenten var Albert Luthuli, senere ANC-president. Fotball ble svært populært. På 1940-tallet kom det 10 000 mennesker for å se søndagskampen til Johannesburg Bantu FA.

Organisasjonen The African Welfare Society (AWS) i Rhodesia, drevet av afrikanere, fikk lov til å promotere fotball på 1930-tallet. I 1941 hadde organisasjonen 16 lag i ligaen og spilte sesong på ni måneder.

Britene fikk panikk da de oppdaget at afrikanerne hadde så stort talent for å organisere seg selv.

Samtidig vokste fagbevegelsen ved siden av fotballen, og det var enda mer bekymringsfullt. Menn som Sipambaniso Manyoba og Benjamin Burombo var både fagforeningsmenn og fotballkapteiner.

I 1947 forsøkte britene å frata AWS kontrollen over fotballen. Det førte til afrikansk boikott av all organisert fotball. Hele kolonien ble rammet av streik, demonstrasjoner og massiv boikott resten av året. Myndighetene måtte gi etter.

I TUNISIA VAR FOTBALLIGAEN helhvit på begge sider av første verdenskrig. I 1919 grunnla arabisk elite sportsklubben Espérance, mot kolonimaktens ønske. Sportsklubben måtte gå med på å ha franske styremedlemmer i klubben, men det hjalp ikke mot den voksende nasjonalismen.

I Marokko ble den første arabiske klubben, Wydad Casablanca, grunnlagt i 1937 etter en krangel om retten til bruk av svømmebassengene bygget ved Casablancas kyst. Arabere var blitt nektet adgang, og det ble satt opp alternative sportsklubber for rike marokkanere.


Wydad vant det nordafrikanske klubbmesterskapet i 1847 og 1949, og brøt dermed kolonistenes monopol på seier i mesterskapet.

I Kamerun ble som mange andre steder tilskuerne strengt rasemessig segregert og afrikanske lag fikk forbud mot å ta franske navn, som Olympique Marseille. Franske offiserer ble innsatt som sportsmyndigheter da kolonimakten begynte å bekymre seg for fotballorganiseringen.


DA AFRIKANERNE
fikk gjennom sitt ønske om et eget fellesafrikansk fotballforbund skjedde det heller ikke med europeernes velsignelse. CAF, Confédération Africine de Football, ble stiftet i 1956. I FIFA var det landene fra østblokken og anti-imperialister i Sør-Amerika som støttet afrikanerne, mest for å irritere europeerne.

CAF ble den aller første panafrikanske organisasjon av noe slag og ble svært viktig i kampen for frihet fra kolonimaktene.

Samme år som de arrangerte det første afrikamesterskapet i Sudan i 1957 erklærte Ghana seg uavhengig. Avkolonialiseringen var begynt. 

Og i dag kommer noen av verdens beste fotballspillere fra Afrika.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

<B>SPILTE UTEN SKO:</B> Nigerianske spillere avbildet før en fotballkamp mot Bishop Auckland i 1950. Det nigerianske laget var på goodwilltur i Det britiske samveldet.
EN AV VERDENS BESTE SPISSER:</B> Didier Drogba (t.h.) har fått fri fra Chelsea og Premier League for å spille for hjemlandet Elfenbenskysten under African Cup of Nations. Bildet viser kvartfinalen mot Guinea, som Elfenbenskysten vant 5 - 0.
KJENT AFRIKANER: <A HREF=http://en.wikipedia.org/wiki/Roger_Milla>Roger Milla</A> fra Kamerun var en av de første afrikanske spillerne som ble en internasjonal stjerne. Han spilte i tre verdensmesterskap for Kamerun og for flere europeiske klubber.
STØRST:</B> Den beste afrikanske spilleren etter kolonitida var Salif Keita, fra Mali. Han ble hentet til Frankrike i 1967. På denne tida ble mange afrikanske spillere nektet av hjemlige, autoritære ledere å dra til europeiske klubber. Keita var en pioner. - Når min sol begynte å skinne i Europa var alle afrikanere lykkelige, sa Keita om karrieren.
TOPPSCORER: Samuel Eto\'o spiller i det afrikanske mesterskapet for Kamerun og er mesterskapets toppscorer med fem mål så langt.
OGSÅ FRA CHELSEA:</B> Lagkameratene John Obi Mikel (Nigeria) og Michael Essien (Ghana) møttes også til kvartfinale. Ghana vant 2 - 1.
ÅPNET MESTERSKAPET: FIFAs president Sepp Blatter (i midten), sammen med det afrikanske fotballforbundets president Issa Hayatou (til venstre) og UEFAs Michael Platini under åpningsseremonien i Prampram 19. januar.
NY SPORT I AFRIKA:</B> Det er ikke funnet noen historiske bevis på at de sparket ball i førhistorisk tid i Afrika, men de drev mye med kasting av ball. Språkgruppen bantu har ikke en gang noe ord for ball. Bildet viser ghanesiske gutter på banen.
DEN SVARTE PANTEREN: <a href=http://en.wikipedia.org/wiki/Eus%C3%A9bio>Eusébio da Silva Ferreira</a> ble stjerne i Portugal. Eusebio var født i Mosambik, og mange var skeptiske til hans afrikanske opphav.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media