Tynn sak

Eivor Øvrebø (60) har BMI under 17 og burde vært innlagt.

DET ER PORSELEN OVERALT. I hjørneskapet, i glasskapet, i skapet ved det hvite spisebordet og i bokhylla ved tv-en. Vaser, tallerkener, krukker, figurer. Midt i ringen av pyntegjenstander sitter Eivor Øvrebø så rak i ryggen at hun ikke kan unngå å bli det naturlige sentrum i den vesle stua på Majorstua. Hun holder den rykende sigaretten høyt og ærverdig og ser nesten tilgjort ut der hun bretter de tynne beina elegant og hever haken over et tettsittende svart antrekk som retter all oppmerksomhet mot et forsiktig sminket og uttrykksløst ansikt.

– Jeg må innrømme at det har vært tøffe dager. Jeg ble den onde heksa, liksom, he-he.

Hun tar et trekk av sigaretten. Utenfor henger skyene tjukke og late over Oslo. Eivor har markante, svarte designerbriller og smiler lurt.

– Så lenge jeg slenger med kjeften, så får jeg tåle dette.

KVART OVER SJU ringte den første telefonen fra journalistene den morgenen Dagbladet slo opp Øvrebøs uttalelser om norske jenters modelldrømmer. «For tjukke og late» var dommen fra sjefen i Team Modeller på førstesida. Siden har reaksjonene strømmet på. Hun er blitt bedt om å holde kjeft, foreslått fengslet og stemplet som farlig, dum, idiotisk og uvitende.

Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser har vært bekymret, og politikere og skribenter har avbrutt ferien for å vise sin avsky mot holdningene de mener Øvrebø formidler.

– Jeg skjønner folks reaksjoner på den forsida og måten det er skrevet på. Den ble feil for meg også. Jeg angriper ikke det vanlige mennesket rundt omkring i landet; men de som kommer til meg og vil bli modeller, dem kan jeg uttale meg om, sier Øvrebø på sin særegne Karmøy-dialekt. Etter 40 år i hovedstaden har den et visst Oslo vest-preg over seg.

Uansett, på lista over dem Øvrebø mener hun kan uttale seg om, står «Top model»-deltakerne Frøydis Elvenes og Kine Bakke.

– Frøydis er ei flott jente, hun har et nydelig ansikt. Men med den høyden og beinbygningen hun er utstyrt med, så vet jeg at hun aldri kommer inn i plaggene som brukes internasjonalt, stakkars. Jeg har sagt til Frøydis at jeg aldri har kalt henne feit. Kine hadde en periode der hun var litt rund, men jeg mener det var helt feil av det programmet å velge en vinner på tjuetre år, hun var ikke den beste kandidaten.

Sigarettrøyken slynger seg som kvinnelige former mot taket. Eivor tar en slurk av vannglasset foran seg.

– Veldig mange i bransjen har sendt meg støttende mail og meldinger, men de er for feige til å si hva de mener offentlig. 

HVER UKE FÅR Eivor Øvrebø mellom 200 og 300 henvendelser fra jenter med modelldrømmer. De sender bilder, de har tatt på seg fine klær, noen ganger har de tatt av seg klærne og de forsøker så godt de kan å se ut som profesjonelle modeller der de stirrer inn i kameraet.

– Jeg kan ikke fortelle dem sannheten, det ville jo ødelagt dem, sier Øvrebø.

De som kjenner henne, sier modellmammaen er veldig direkte, nesten som den beryktede Idol-dommeren Simon Cowell. Og kanskje må hun være det i en verden der skjønnhet reduseres til tall? I denne verdenen bør jentene være mellom 176 og 179 centimeter, størrelse 36 eller liten 38 og de bør begynne modellkarrieren i fjortenårsalderen. Team Modeller anbefaler på sine hjemmesider å bruke et kort skjørt eller bikini på bilder jentene sender inn.

I virkeligheten er de fleste sjanseløse uansett hva de tar på seg.

– Problemet er hvis ei jente ser normalt pen ut, så skal alle si «ååh, du burde bli modell» til henne. De sender jo brev og skriver at de har hørt at de burde bli modeller og så videre og …

Eivor stopper seg selv og sukker høyt og tydelig før hun rister kjapt på hodet.

– Det blir de jo ikke, stakkars. Nittini prosent av dem blir aldri modeller.

– Forresten!

Hun vipper fram i stolen, spretter opp og går med faste skritt inn på kjøkkenet. I vinduskarmen står en høy keramikkfigur hun kjøpte på en av sine mange Kina-turer. Hun er raskt tilbake med et ark i hendene.

– Jeg fikk verdens nydeligste mail her, den vil jeg bare du skal lese, sier Eivor og legger utskriften på bordet som om det var et viktig dokument til undertegnelse. Hun smiler:

– Da kan jeg ikke gjøre alt gærent, ikke sant?

Hun lener seg tilbake i stolen og finner utgangsposisjonen sin med beina i kors og hodet høyt. «Ufortjent kritikk av Eivor» lyder overskriften på brevet. En mor forteller hvordan datteren har slitt med sin naturlige tynne kroppsbygning og takker Eivor for at hun tør å fokusere på at enkelte jenter er født slanke.

– Det vil alltid være noen som er lange og tynne og pinglete. Vi er ikke like alle sammen. Jeg synes det er urettferdig at jenta i denne mailen har hatt komplekser fordi hun er høy og tynn. Det er mange av jentene mine som blir kritisert og får høre at de ser ut som et fugleskremsel fordi de er lange og tynne. Det er like vanskelig for dem som det er for dem som sliter med overvekt.

Eivor slår ut med armene og hever øyenbrynene bak de stilriktige, svarte brillene:

– Jeg kan ikke si at «beklager, du får ikke lov til å jobbe fordi du tilfeldigvis er født høy og tynn». Det går jo ikke. Det er urettferdig overfor dem som er det.

HUN VAR LAVERE enn de andre barna på skolen på Karmøy, men Eivor Øvrebø var størst i kjeften. En av lærerne på skolen fant ut at knaggene i gangen akkurat hang høyt nok til at vesle Eivor kunne få dingle med beina der ute hvis meldingene gikk over streken. Hjemme på Øvrebøgården måtte Eivors mor holde orden på fem unger, mens far jobbet på sildoljefabrikken. Mor var stille og forsiktig, nesten lukket, mens far var utadvendt og synlig i en knallhvit Ford Customline med røde skinnseter.

– Mamma var veldig tålmodig, veldig stille og rolig. Jeg har nok arvet mer etter faren min. Han var den som sa hva han mente og sikkert fikk på kjeften han òg, slik jeg har fått opp igjennom åra, forteller hun og smiler.

– Pappa og jeg hadde mange feider så lenge han levde. Vi skulle ha det siste ordet begge to. Og så tror jeg aldri han klarte å akseptere at jeg ikke ville flytte hjem igjen til Karmøy.

Hun titter bort mot sitt eget speilbilde i den svarte tv-skjermen. På veggen over henger en antikk klokke hun har arvet.

– Jeg visste jeg aldri skulle flytte hjem igjen samme dagen som jeg kom hit.

Atten år, rastløs og ferdig med Haugesund. Eivor var blitt kastet ut av ungdomsskolen etter å ha kjeftet på fysikklæreren, og tok handelsskole i stedet. Så en dag kom en anbefaling om en mannekengskole i Oslo. Det var akkurat det hun trengte. På Trines Mannekenginstitutt lærte hun faget fra grunnen av. Etter hvert fikk hun en ledig kontorjobb ved instituttet, og noen år seinere hadde Eivor Øvrebø ansvar for arbeidsformidlingen av modeller. Hun drev landets første modellbyrå.

– Synes du selv at du er pen?

– Nei. Jeg ser helt alminnelig ut. Jeg var aldri noen fotomodell.

I 1971 kjøpte hun firmaet, skiftet navnet til Team Modeller og har vært der siden. Partnere har kommet og gått, de norske konfeksjonsfabrikkene som fantes før, er lagt ned; og nå styrer de store kleskjedene hele bransjen fra utlandet. Eivor Øvrebø har vært med hele veien.

STØRRELSE 34. Plaggene har krøpet taktfast nedover. Da Eivor startet i bransjen, klarte jentene seg med et par størrelser ekstra. Klærne blir mindre og mindre.

– Det er klart designerne synes at det å vise plaggene sine på en høy, slank modell er mye flottere enn på en som er liten og butt, forklarer Eivor og understreker at det er sunnheten som er det sentrale:

– Hvis jenter blir farlig tynne, ber jeg dem om å legge på seg. Internasjonalt er det kanskje noen jenter som innimellom burde bli leid ned av catwalken og få beskjed om at nå er det slutt, men det er ytterlighetene. Slikt vil du alltid ha i musikk og sport og hva som helst.

– Er du bekymret over det idealet som formidles til ungdom?

– Nei, motebransjen vil ha sunne jenter, men de skal være høye og slanke. Jeg vet ikke hva skolene lærer ungdommen? Foreldrene burde være flinkere til å fortelle barna hva livet går ut på. Det må jo i hvert fall sørges for frukt og grønnsaker og melk i skolen.

– Så det er ikke modellbransjens feil at noen utvikler anoreksi?

– Jeg synes ikke det. Det er så mange årsaker til anoreksi. Det vil alltid være noen som bruker det middelet til å få oppmerksomhet, det er det det handler om. Du skal straffe andre, straffe deg selv med å ikke spise. At vi påvirker noen ser jeg ikke bort fra, men vi påvirker ikke alle dem som får spiseforstyrrelser.

I Norge er de moteinteresserte mer uglesett enn de fleste andre steder, ifølge Eivor Øvrebø. Hun drar ordene utover for å understreke fortvilelsen:

– Her i landet får ikke jenter fri for å reise på et viktig moteshow, men skal du på tennisskole i to uker, så er alt greit. Innimellom er det – guuudskjelov – noen rektorer som skjønner litt.

Hun hevder at det egentlig er få mennesker som er interessert i mote, at disse finnes i de store byene, og at det er Allers og Hjemmet som selger mest, ikke motebladene.

– Nordmenn er glad i sølemat og dans, sier hun med tilgjort stemme og påfølgende kort latter.

– Men det er noe som heter kleskultur, å kle seg riktig ut fra fasongen sin. Der skorter det. Hoftebukser er det dummeste designerne kunne begynne med. Unge jenter presser på seg en bukse som er minst ett nummer for liten og så tyter det ut, sier Eivor og viser med hendene hvor valkene velter ut på småjentene.

– Det er den styggeste moten som noensinne har eksistert. I tillegg ser beina dine korte ut. De som står i butikkene og sier jentene ser bra ut i det antrekket, skulle hatt juling.

Hun tenker seg om.

– Foreldrene burde jo si ifra til barna. Ofte hjelper ikke det, men det fungerer når jeg gjør det.

LITT USTØ PÅ HØYE HÆLER foran speilet. De hadde sydd kjolene selv, og Eivor syntes hun og venninnene så ut som voksne damer. Koppervik på søndager, Åkrahavn på lørdager og Dalen på onsdager. Etter konfirmasjonen hadde hun fått lov til å gå på danselokalene, og nå benyttet jentene hver eneste anledning. Eivor elsket det selv om guttene var beskjedne. Hva brydde det henne? Hun kunne like gjerne danse med jentene. Noen år seinere fant hun en gutt som ville danse. Tredje etasje i et lokale på Sjølyst, det var swing på anlegget og Jan var to år yngre enn henne. En pen gutt, og dyktig på dansegulvet.

– Det er godt mulig at jeg ubevisst søkte etter menn jeg kunne dominere, sier Eivor.

De to giftet seg i 1970. Året etter fikk de datteren Maisen.

– Da vi var gift, ble jeg på en måte hushjelp. Han lagde alltid middag når moren og faren kom på besøk, utover det var det jeg som lagde alt. Jeg leverte ungen til dagmamma, jeg hentet, jeg handlet matvarer, jeg bar matvarene opp og han lå på sofaen og spilte musikk, sier Eivor og får et slags flir over ansiktet. Hun tenner en ny røyk.

Ekteskapet skulle vare i fire år.

– Jeg ble litt for mye hushjelp, gjentar hun.

Skyggene fra de mange trærne i bakgården snurrer over den våte plenen utenfor vinduet. Eivor Øvrebø har satt potteplantene inn under taket for å redde dem fra drukning selv om sola skinner i dag.

– Jeg er krass og veldig, veldig selvstendig. Jeg klarer ikke å ha noen som blander seg inn i livet mitt. Min tidligere svigermor skulle nok likt å dirigere meg enda mer, sier Eivor med en småjentes glimt i øyet.

Svigerfamilien var jødisk og ønsket at Eivor skulle konvertere. Hun nektet.

– Eksmannen min ble diktert av to kvinner – hans mor og meg. Han ville gjøre begge til lags, og det er klart at det ikke ble enkelt, sier hun og fortsetter:

– Jeg ville beholde et vennskap på grunn av Maisen, og har hatt et godt forhold til svigerfamilien. Det viktige var at Maisen skulle skjønne at hun ikke var årsaken. Grunnen var bare at vi vokste fra hverandre rett og slett.

Eivor stumper røyken. Blodårene på de tynne hendene hennes er blitt tydelige.

– Jeg tror jeg var en ålreit mor.

DATTEREN ER «FØDT og oppvokst i modellbransjen» forklarer Eivor. Hun er også «en liten plugg». I deres familie går kroppsformene i annethvert ledd. Mormoren til Eivor var naturlig slank akkurat som henne. Bare én gang i livet har Eivor måttet gå ned i vekt, det var like etter at hun kom til Oslo og kosten besto av hamburgere og speilegg.

– Ellers har jeg aldri måttet slanke meg. Bank i bordet, sier Eivor og banker to ganger i stuebordet:

– Jeg er tynnere enn det mamma og pappa var, så nå håper dattera mi at det fortsetter å gå sånn i annethvert ledd når hun skal få barn i september.

Skålen midt på bordet er stappfull av sjokolade. Eivor peker på den.

– En sånn går ned på to kvelder. Jeg døtter i meg det jeg kommer over, får kick. Jeg drikker fløte, jeg er alltid sulten, men jeg spiser stort sett sunt. Små måltider, men ofte. Jeg kan spise så mye jeg vil uten å legge på meg.

– Hva er din BMI forresten?

– Under 17. Jeg er vel klar for å legges inn, he-he. Det er derfor jeg mener en BMI er så feil, kroppsbygningene er forskjellige.

– Du trener ikke og du spiser masse. Forstår du at noen blir irritert over hva du forlanger av unge jenter?

– Nei, for jeg har ingen planer om å bli modell.

Det hadde datteren hennes. Da Maisen var femten, bodde hun et halvt år i USA og så etter en måte å tjene penger på.

– Hun ringte og spurte om jeg trodde hun kunne jobbe hos Eileen Ford som drev Ford Models den gangen. Jeg visste at hun ikke hadde muligheter, men jeg sa at det kan bare Eileen svare deg på. Hos Eileen fikk hun rene ord for penga: «Beklager, du er for liten og du er ingen modell.»

– Den beskjeden visste du på forhånd at hun skulle få?

– Ja, men hun måtte jo erfare det selv. Det er det samme jeg prøver å formidle til dem som kommer til meg. Det gjelder å prøve å få dem til å forstå at «beklager, du kan ikke bli modell» og samtidig gjøre det på en måte som ikke skader.

TIL VENSTRE innenfor døraligger soverommet. Dobbeltsenga ut mot gata er redd opp i stramt, hvitt sengetøy.

– Jeg savner ikke en partner, det er deilig å være alene. Men en handyman som kunne kommet i helgene hadde ikke gjort noe, sier 60-åringen.

– Men at en mann skulle bodd her hele uka? He-he, det går ikke.

Hun vil ha stillheten når hun kommer hjem fra jobb.

– Er du på sjekker’n i det hele tatt?

– Nei. Orker ikke. He-he-he. Er det noen som ser interessante ut, kan vi alltids bli gode kompiser. Det er helt greit. Jeg har det bra med meg selv, trives i mitt eget selskap. Det er en bra ting.

HUN BYTTER LILJENE i vinduet en gang i uka. Hvite Märtha-liljer. På den måten rekker de å gå fra lukkede knopper til levende, åpne blomster sånn som nå. Eivor tenner sin sjette røyk og sier hun må gi seg nå som hun skal bli bestemor; svigersønnen er ikke videre begeistret for uvanen. Hun blåser røyken ut i rommet.

– Barn er livredde for meg. Jeg hater unger. Det er kanskje sterke ord, men unger i løpealderen som stormer inn og skal ha ting og vil ha saft og alt mulig, sånt orker jeg ikke. Da blir jeg streng i stemmen og da forsvinner de.

Hun ler så det rister i porselenet rundt henne. Sola har forsvunnet over taket.

– Det er derfor jeg er veldig spent på hvordan det er å bli bestemor.

Hun gnir de fingrene som ikke holder sigaretten sakte mot hverandre.

– Alle sier det kommer til å bli så moro, men jeg har ingen erfaring, så jeg vet ikke, sier hun og smiler.

Så stumper hun røyken.

– Jeg håper jo det, men jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å ta det.

esa@dagbladet.no

TAR TAK: - Foreldrene burde jo si ifra til barna at de er slappe. Ofte hjelper det ikke, men det fungerer når jeg sier det, avslører modellmamma Eivor Øverbø.
IKKE IDEAL: - Selv var jeg aldri noen fotomodell, sier modellmamma Eivor Øverbø.