Tyven fra Tveita

Pål Enger (40) var både talentfull og ambisiøs. Han kunne blitt hva han ville. Derfor ble han kriminell.

April 1985: I bomberommet under Tveita senter er stemningen nervøs. Forhåpentligvis lager ingen faenskap på T-banen eller senteret i kveld. Lederne for fritidsklubben i Oslos mest beryktede drabantby har bestemt seg for å markere Det internasjonale ungdomsåret med «Ungdomsårsprisene». I løpet av kvelden skal en 18-åring med lyse krøller bli én av fire prisvinnere. Roger Dahl skal hedres for prestasjonene på hockeybanen, Ellen Tyrhaug for sine musikalske talenter og «hele Tveitas bestemor», pensjonist Mildrid Waage, for sin evne til å knytte bånd mellom generasjonene. Prisen til Pål Enger skal utdeles under mottoet «Ungdom vil og kan». Han har vært med i innsamlingsaksjonen som har skaffet Rikshospitalets ungdomsklubb nytt bordtennisbord. Pål Enger står på startstreken av sin karriere. Forbildet hans er «Gudfaren».

I år er det tjue år siden Pål Enger ble Norges mest berømte tyv. I 1988 klatret han inn et vindu på Munch-museet i Oslo og hentet Munchs maleri «Vampyr». Samme år sto han bak det største tyveriet i sitt slag da han brøt seg inn i gullsmedbutikken Tostrup på Karl Johan og stjal varer for 4,8 millioner kroner.

Denne artikkelen er ikke en analyse av hvorvidt forbrytelser lønner seg eller ei. Den er heller ikke en feiring av en kriminell karriere. Til og med Pål Enger selv er lei av å lese om seg selv som mestertyv, kjendistyv, «Vampyr»-tyv og «Skrik»-tyv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er snarere et forsøk på å forstå hvorfor en gutt med mange muligheter velger kriminalitet som levevei.

- Jeg vil egentlig ikke snakke om kriminalitet. Det høres kanskje rart ut, men jeg ble ferdig med kriminalitet for ti år siden, sier han.

Pål Enger ser ikke lenger på seg selv som en vellykket kriminell. 25. februar skal han møte i Oslo tingrett, tiltalt for 19 forhold, fra kjøring uten førerkort til tyveri av taxiskilt og to par Femina Season-sokker til kr 78. Han har sittet i varetekt siden i høst, etter at han rømte under et sykehusopphold.

- Jeg skjønner at kriminalitet er vanskelig å komme utenom, men jeg har barn som begynner å bli voksne. Jeg vet ikke hva de får med seg av avisskriverier, men jeg vil ikke at de skal lide på grunn av meg.

Det er vanskelig å komme utenom kriminalitet. Førtiåringen har aldri hatt en vanlig jobb. Vi møter ham i Oslo fengsels avdeling B, og han innleder med at han er drita lei av journalister og ikke skjønner hensikten med et intervju. Det høres rart ut: Få kriminelle har hatt et like nært forhold til pressen som Pål Enger. Han sier at vi er et brekk i en monoton hverdag:

- Man føler at man lever når det kommer folk som dere. Man får sagt ting som er vanskelig.

Men han er også enig i at noen kan ha noe å lære av hans historie.

For minst én generasjon Oslo-ungdom var Tveita-gjengen et begrep som ble uttalt med lav stemme. For minst én generasjon Tveita-ungdom var navnet på hjemstedet et ord de unngikk å si utenfor sin egen bydel.

Pål Enger vokste opp i høyblokka i Nåkkves vei 5 sammen med sin mor. Hun var yrkessjåfør og mye på farten. Pål vil ikke at vi kontakter henne i forbindelse med denne artikkelen.

- Hun har hatt nok. Jeg hadde ei veldig bra mor som gjorde alt hun kunne for at jeg ikke skulle være kriminell. Men det er ikke mye du kan gjøre med en 16-17 år gammel gutt som har bestemt seg.

Det er mange som husker Pål på Tveita: Noen minnes en liten fyr med lyse krøller og fotball under armen, noen en rønner med utslåtte tenner, som sa «unnskyld-jeg-skal-aldri-gjøre-det-mer», noen han som balanserte på gelenderet i 12. etasje, noen en som aldri var på skolen, mens andre husker ham som Tveitas Robin Hood: Han stjal fra dem han syntes tålte det og beskytta dem han syntes fortjente det. Det betydde at de som rana gamle damer var ille ute, akkurat som eierne av fine biler. At noen kunne ha sykkelen stående ulåst utenfor T-banen på Tveita i dagevis, mens andre ikke kunne regne med å ha tingene sine i fred om de så hyra inn politivakter. Pål Enger var ikke en sånn som fikk skylda, uavhengig av om han var skyldig eller ikke. Han hadde alltid gjort det. Ofte handlet det om fotball og knuste vinduer, men Pål tror han begikk sitt første lovbrudd som åtte--niåring. Han husker ikke hvor, hva eller hvordan.

- Å vokse opp på Tveita var spesielt. Generasjonen før oss var narkomane. Vi var fotballinteresserte og hadde «Gudfaren» som forbilde. Alle gikk gradene, og du skulle ikke sladre, tyste eller drepe. Jeg prøvde å følge reglene. Jeg var 15 år da jeg dro til New York sammen med en ti år eldre kamerat for å se hvor filmene ble spilt inn.

Pål Enger sier at vi godt kan skrive at det var ham som startet Tveita-gjengen.

- Eller i hvert fall prøvde å videreføre den. Jeg tror ikke vi tenkte på oss som en organisert kriminell gjeng, men det var jo ikke politi før. De som var, dem kjente vi: «Øyern» og «Berntsen» kjørte etter oss med Folkevogna. Var ikke de på jobb, så var det ingen der. Vi fikk aldri noen advarsler, men jeg vet egentlig ikke om noe kunne vært gjort for at jeg ikke skulle ende som kriminell. Jeg var så innbitt på å bli det at jeg kanskje hadde blitt det uansett.

Pål Enger begynte avviklingen av skolegangen i 7. klasse. «De timene han var til stede på skolen i åttende kan telles på ei hånd,» sier en tidligere skolekamerat. «Når han kom, var det for å ha gym. Merkelig nok var det ingen som brydde seg.»

- Det var noen som prøvde seg med noe barnehjemsgreier, men det ble det aldri noe av. Jeg fant noen brev i postkassa som var adressert til mora mi. Dem tok jeg.

16 år gammel flyttet han hjemmefra. Slik fikk han anledning til å konsentrere seg om sine to karrierer: Forbrytelser og fotball. Han var også 16 da han ble satt i fengsel første gang. Han sonet ett år for vinningskriminalitet. 19 år gammel spilte han Europacup-kamp for Vålerenga. Engers glansperiode må ha vært åttitallet.

- Jeg var som David Beckham er nå. Det var én Porsche i Oslo: min. Og om søndagen kom folk fra vestkanten til Tveita for å se at jeg vaska bilen.

1980-tallets førstedivisjonsspillere hadde klistremerker med navnet sitt på bildøra. Pål Enger hadde ikke alltid lappen, men på døra til bilene han til enhver tid hadde, sto det P. Enger. Det passa bra - Pål hadde alltid penger, og politiet spurte aldri hvor han fikk dem fra. Fotballen gikk det så som så med.

- Etter Europacup-kampen var jeg fornøyd, jeg hadde oppnådd målene mine som fotballspiller. Dessuten hadde jeg nesten ikke tid til å være på trening. Nå har folk så mye penger at de driter i om de betaler hundre kroner ekstra for ei Levi’s-bukse. Den gangen var det annerledes, og skillet mellom øst og vest i Oslo var større. Vi på østsida hadde ikke råd til Levi’s-bukser med rødt merke, bare til dem med oransje merke. Hvordan skulle jeg ha tid til fotball? Jeg solgte tjuvegods og hadde fullt opp med regnestykker over hvem som skulle ha hva etter kampen.

Mens vi snakker kommer Pål Enger stadig tilbake til «Gudfaren» og begrepet moral. Det er viktig for ham å understreke at han aldri er dømt for alvorlig vold eller salg av narkotika.

- Hvem var forbildet ditt på idrettsbanen?

Pål Enger glaner ut i den innestengte lufta i besøksrommet.

- Vi vokste opp med Maradona, men jeg hadde ham ikke som forbilde. Det var jo helt umulig å bli så god. I Vålerenga var det ikke så mange som utmerket seg på den tida. Når du er en av de beste sjøl, så har du deg sjøl som forbilde. Det er litt farlig, men det blir bare sånn.

- Hva kunne fått deg til å velge fotballen i stedet for kriminalitet?

- Jeg vet ikke. Det hadde kanskje hjulpet om klubbkulturen ikke hadde glorifisert det jeg drev med. Dette var den gangen da regninger ble skrevet på pølsepapir på Bislet, og du liksom skulle være litt kjeltring i Vålerenga. Det er noe helt annet i dag.

Han smiler forsiktig av en episode han kommer på mens vi snakker:

- Jeg husker at noen i Vålerenga sto fram etter at jeg ble tatt for Tostrup-tyveriet og sa at «det var trist med Pål». Men jeg husker også at jeg bar lagledernes hockeybag med spritflaskene gjennom tollen etter en treningsleir i utlandet. Faen, for noen tullinger!

Lørdag 12. februar 1994: Verden stirrer forhekset på vettene som myldrer på sletta i Lysgårdsbakkene på Lillehammer. Åpningsseremonien for de olympiske leker i Norge er «the best ever» og et berusende skue for nordmenn. Samme morgen stiller noen en stige opp mot veggen på Nasjonalgalleriet i Oslo. En tyv klatrer inn av vinduet, henter Edvard Munchs «Skrik» og stikker. Tilbake henger et postkort: «Takk for dårlig sikring», har noen skrevet. Pål Enger har aldri innrømmet at det var ham.

- «Skrik»-greiene var helt perfekt. Politiet visste at jeg hadde gjort det - jeg ville at de skulle vite at jeg hadde gjort det. Men de klarte ikke å bevise noe. De hadde egentlig ikke en sjanse.

- Hva var poenget med å gjøre et spill ut av dette?

- Fordi jeg syntes det var gøy. Jeg håpa til og med at jeg skulle dra spillet så langt at jeg ble dømt i byretten og frikjent i lagmannsretten. Egentlig har jeg nektet for alt dette hele tida, men …

Han blir stille et øyeblikk.

- En gang skal jeg fortelle sannheten.

I 1997 fikk han tilbud fra ei engelsk avis om 100 000 pund for å fortelle sin versjon av «Skrik»-saken. Pål Enger takket nei.

- Det angrer jeg sinnssykt på. Jeg fikk det skriftlig og hele pakka.

- Hvorfor avslo du?

- Fordi jeg hadde penger, og fordi noen av folka som var med fortsatt levde. Jeg kunne ikke blåse dem.

- Hvorfor akkurat Munch?

- Nei, jeg vet ikke. Jeg hadde ikke noe forhold til kunst utover at vi på barneskolen dro på tur til Munch-museet. Jeg husker at jeg syntes bildene hans var skumle, at jeg drømte om dem om natta. Kanskje var Munch den eneste kunstneren jeg hadde noe forhold til? spør han ut i lufta. Det virker ikke som om han tillegger forklaringen mye vekt.

Mangel på gode forbilder og trygge rammer, spenningssøken, rastløshet, fascinasjon for raske penger og et liv som ikke fordrer at vekkerklokka ringer sju hver morgen - hva er motivet bak Engers forbryterkarriere? Bunner de spektakulære stuntene i et behov for oppmerksomhet? Pål Enger har flere ganger ringt politiet og tipsa om seg sjøl.

- Som fotballspiller hata jeg å spille bortekamper. Hva var vitsen med å gjøre noe ingen visste om? Men telefonene til politiet hadde ingenting med det å gjøre. De handlet om taktikk. Jeg fikk oppmerksomhet, sånn at andre kunne holde på i fred. Det funka en stund.

I dag er Engers gjeld til forsikringsselskaper og staten beregnet til mellom 26 og 27 millioner kroner. Da et forlag henvendte seg til ham for halvannet år siden og spurte om han kunne tenke seg å fortelle historien sin i bokform, svarte han ja. Ikke først og fremst for pengenes skyld, men av samme grunn som han stiller opp i dette intervjuet: Kanskje noen kan lære noe.

- Og så er det stas å bli skrevet bok om, selvfølgelig.

- Det blir ingen skrytebok. Det blir ei bok om hvor dårlig det kan gå.

- 26 millioner i gjeld, hvordan forholder du deg til det?

- Det der synes jeg er drittvanskelig. Jeg flykter fra samfunnet, passer på ikke å ha postkasse eller å være der hvor ubehageligheter dukker opp. Men jeg kommer liksom ikke unna.

- Tenker du noen gang at du skal klare det?

- Nei, er du gæren! Jeg gir mer faen. En parkeringsbot spiller liksom ingen rolle. Jeg kan jo like godt få tjue bøter til.

Da Pål Enger ble dømt til ett års fengsel i Oslo tingrett 24. februar i fjor, skrev dommer Carl-Hugo Lund:

«Det sier seg selv at det er svært vanskelig å unngå nye forhold på grunn av at tiltalte på grunn av tidligere ilagte erstatningskrav er i en permanent håpløs situasjon. Skal en straff ha noen mening ut over det allmennpreventive, og det bør den ha, må det nå skapes en plattform under soningen som gir muligheter for senere normalt liv. (….) Enhver kreditor bør innse at man ikke vil ha reelle muligheter til å få dekket kravene mot tiltalte, og en fortsatt situasjon der han ikke får strøket den alt overveiende delen av sin gjeld, vil høyst sannsynlig medføre en fortsatt kriminell tilværelse.»

- Er du redd for hvordan det skal bli å komme ut?

- Jeg tenker mer og mer på det, ja. Andre kriminelle har kanskje hatt ett år av sitt liv hvor de har hatt en jobb, vært noen andre. Jeg har aldri vært noen andre enn han jeg er nå. Jeg har ingenting å falle tilbake på. Jeg har angst for sosialkontor, jeg har vært der én gang, og de behandlet meg nesten som en kriminell: «Hvorfor har ikke du penger? Kan du ikke selge klokka di?» Men jeg har jo ikke inntekt. Sist jeg var ute, ble det bare til at jeg stjal til livets opphold. At jeg drev med kriminalitet bare for å leve, ikke for luksusens skyld.

Pål håper på uføretrygd når han en dag slipper ut. Hvis ikke han får uføretrygd, skjønner han ikke hvem som skal få det, sier han. Han snakker som om han utelukker mulighetene for å bli en vanlig arbeidstaker.

- Jeg har søkt 30-40 jobber. Vanlige stillinger, på bensinstasjoner og sånn, og fått avslag på alle sammen. Noen som ikke kjente igjen navnet mitt innkalte meg til intervju. Men da jeg kom, gjenkjente de meg, og da ble det avslag likevel.

Enger får et lurt drag over ansiktet:

- Jeg har søkt jobb i Magasinet også. Fikk svar tilbake, til og med. De søkte etter noen som kjente Oslos uteliv godt, og jeg mente at jeg hadde god kompetanse.

Han blir stille noen sekunder.

- Det hadde vært artig å bli tilbudt en jobb. Jeg føler ikke at jeg er uintelligent, og når jeg først gjør noe, pleier jeg å gjøre det ordentlig. Ta malinga, for eksempel. Mange mener at det var den som ga meg hjerteinfarkt i fjor. Fengselet sto på hue, jeg malte på alle plankebitene jeg fant. Jeg har vel en tendens til å overdrive alt jeg gjør.

- Hvordan begynte du?

- Jeg satt her inne, og det var ikke noe opplegg i det hele tatt. Jeg tenkte bare at «nå må jeg begynne med noe», og så dro det på seg. Tror jeg malte 35 svære bilder på rappen. Jeg begynte med hester og biler og båter - barnetegninger. Så begynte jeg å tenke på veggene hjemme hos bestemor. De hadde strukturmaling som jeg så forskjellige mønstre i. Kompisen min så alltid helt andre ting. De minnene fikk meg til å begynne å male abstrakt.

- Hva sa de andre fangene?

- Først var det en del latter, men de ble ganske imponerte etter hvert. Litt sånn «jøss!». Hadde det ikke vært for gode og ærlige tilbakemeldinger fra kompiser og fangene jeg satt sammen med, så hadde jeg ikke utviklet meg.

Både italiensk og britisk tv har lagd kunstprogram om Pål Enger, men det største han har opplevd etter at han begynte å male, var å få besøk av Dagbladets kunstkritiker, Harald Flor.

- Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs i hele mitt liv. Jeg måtte ta meg en whisky på kjøkkenet før han kom. Han er jo kjent for å være streng, men jeg synes jeg fikk dritbra kommentarer.

Det er lite glamour over det slitte interiøret i Oslo fengsel. Omtrent like lite som over nasking og trafikkovertredelser. Til sammen har Pål tilbrakt nærmere tolv år av livet i fengsel. Det er lenge siden han havnet på førstesidene for spektakulære stunt. Da navnet hans dukket opp i nyhetene i november i fjor, viste det seg at hjerteopererte Enger hadde rømt fra Lovisenberg sykehus. Han sier at han sto utenfor og tok seg en røyk, da han oppdaget at ingen passet på ham.

- Skulle jeg ringe politiet selv og be dem komme? Så var det som om friheten ropte på meg. Dessuten ville jeg treffe kjæresten min.

Enger traff så vidt kjæresten, før hun måtte på jobb. Så rusla han ned til en pub og tok noen øl, før han dro til en kompis.

- Da jeg dro, traff jeg en uteligger i skauen. Jeg satte meg ned og snakket med ham, blant annet om dama mi, som ikke likte at jeg hadde rømt. Hun synes det blir så mye tull. «Hvorfor driver du og løper fra livet ditt hele tida?» spurte uteliggeren. Det var helt sant: Jeg har brukt de siste åra på å løpe fra meg sjøl. Han fikk meg til å melde meg.

Det har alltid vært mange som vil snakke med Pål, men få som har satt spørsmålstegn ved det han driver med.

- Hver gang jeg blir dømt til lange straffer, sier selvfølgelig alle at det ikke er bra. Samtidig har jeg venner som er både innflytelsesrike og rike. De ringer og inviterer meg på fest, men jeg tenker jo på at ingen av dem noensinne har tilbudt meg en jobb selv om flere er arbeidsgivere. Av og til føler jeg at de bare vil ha en sånn fyr som meg rundt seg fordi de har gjort dumme ting sjøl. At de må ha en å betro seg til.

- Hva synes du om det?

- Jeg synes ikke det er noe ålreit egentlig, men det er vanskelig å avvise folk. Man får nok et annet syn på det med samvittighet etter å ha sittet i fengsel.

- Når jeg er ute, hender det at jeg går langs Akerselva og ser på folk som mater fuglene. Jeg føler at jeg kan se hvem av dem som er der fordi de har dårlig samvittighet. Hvem som har banka kjerringa dagen før, og så gjør opp for seg ved å mate fuglene. Jeg er sånn sjøl også. Ofte tar jeg med meg brød på rommet etter at vi har spist for å mate fuglene utenfor vinduet. Da spør jeg meg sjøl: «Gjør du dette for å være ålreit mot fuglene, eller fordi du har dårlig samvittighet, Pål?»

Enger står på politiets VIC-liste. Å være «very important criminal» betyr at politiet følger deg med falkeblikk og slår ned på ethvert lovbrudd. På lista over tiltalepunkter som legges fram mot Enger i slutten av februar, står blant annet snakking i mobiltelefonen under bilkjøring og kryssing av sperrelinja i veibanen.

- De putter folk i bås på samme måte som de gjorde med jødene under krigen. Lager ei liste som de kan vise fram: «Se på disse, de er verre enn oss andre.» Ei sånn liste gjør det ikke akkurat lettere å komme seg ut av kriminalitet, men den er godtatt av rettsvesenet.

- Som jeg sa, bestemte jeg meg for å slutte med kriminalitet for ti år siden. Men det å tilpasse seg samfunnet etter et liv som jeg har hatt, blir som å integrere nye landsmenn. De sier det tar ti år. Men så putter de deg tilbake i fengsel, og så skal du liksom være her da, i et dustete system som ble funnet opp for flere hundre år siden. Hva hjelper det å bli skjermet fra samfunnet, når hele den gjengen du sitter sammen med har lyst til å gjøre de samme tingene som deg? Jeg skjønner at vi må straffes, men når du ser på de dustetingene jeg sitter her for i dag, så måtte det da være bedre å gi meg samfunnsstraff?

Pål Enger var 19 da han havna på Ullersmo første gang. Han sier det var som å komme til himmelen.

- Alle gutta var der, alle kontaktene.

- Hva ville du ha gjort hvis du fikk tilbud om samfunnstjeneste?

- Det spiller ingen rolle. Jeg har lyst til å gjøre opp for meg. Jeg stemmer RV, men Frp har noen poenger i denne sammenhengen. To år på Svalbard med steinhogging gjør det litt vanskeligere å gi faen. I stedet dasser vi rundt her, uten å gjøre noe som helst. Vi blir bare institusjonalisert.

Drømmen om suksess som kriminell synes å ha sluppet taket, eller kanskje har han funnet ut at noe sånt ikke finnes?

- Du er sjanseløs som kriminell i Norge i dag. Politiet er blitt for flinke. Uansett hvor god du er, så blir du tatt. Sånn har det vært de siste ti åra. På den annen side kan hvem som helst gå ned på Grønland, finne en utlending og kjøpe en kilo med amfetamin. Så kan du stå på et hjørne og selge og være «kriminell». Hvis noen ikke får pengene sine, så skyter de deg. Men dette er egentlig ikke å være kriminell. Det er bare tøys.

- Hva mener du?

- At hiphop-kulturen og drug-dritten har tatt med seg moralen. I «Gudfaren» sa de at «begynner du med stoff, så går det til helvete». Og det gjorde det. Det var noe i de filmene som var virkelig bra: Moralen, familien, samholdet.

Ifølge kamerater av Enger smakte han ikke alkohol før han var i slutten av tjueåra. Han er dømt for besittelse av narkotika én gang.

- Det kom dop til mitt miljø også. Det var ikke hovedgreia, men det kom.

Sola er på vei opp over blokkene og senteret på Tveita. Skoleunger med store sekker og mødre med barnehagebarn er på vei gjennom de bilfrie grøntanleggene til dagens gjøremål. Blokka til Pål er under rehabilitering og pakket inn i stillaser. Etter et drap på begynnelsen av nittitallet erklærte ungdommer og ledere i fritidsklubben Tveita-gjengen for død. 15 år seinere er det ikke lenger flaut å si at du er fra drabantbyen ved inngangen til Østmarka. I Oslo fengsel sitter Pål Enger og venter på en ny dag. Noen dager gleder han seg til rettssaken hans skal opp, slik at han kan komme seg videre i livet. Andre dager glir bare forbi. «Ungdomsårsprisen» i 1985 har han glemt, men han ler når han blir minnet om mottoet han fikk den under: «Ungdom vil og kan.» Så hva kan vi lære av historien til Pål fra Tveita?

- Masse, sier han selv.

- At man ikke skal leve seg inn i filmer og få dårlige forbilder. At det er umulig å forutse hvem det går galt med. Jeg så ut som sønnen til soknepresten, eller som Jon Blund. En periode ble jeg sett på som en vellykka kjeltring, men jeg lyktes ikke jeg heller.

rja@dagbladet.no

Stigespill: I 1994 klatret noen opp denne stigen og stjal «Skrik». Enger er den eneste som er dømt i saken.
Tveitatyven: - Jeg er førti år og har hatt to hjerteinfarkt. Jeg har lyst til å gjøre opp for meg, men det er vanskelig å tilpasse seg livet utenfor fengselet. Dustegreiene jeg sitter her for nå forteller egentlig alt, sier Pål Enger.
Her vokste han opp: Til venstre blokka han vokste opp i på 1970-tallet var Tveita en beryktet drabantby. I dag er Tveita-gjengen borte og bilfrie grøntarealer og et aktivt lokalmiljø dominerer.
Spisskompetanse: -Jeg klarte ikke å konsentrere meg på banen. Jeg hadde hodet fullt av regnestykker og tanker om hvem som skulle ha hva etter kampen, sier Pål Enger om fotballkarrieren.
Gjenganger: Her er Enger på vei inn i retten i januar. Han ble innlagt på sykehus med hjerteproblemer, og saken ble utsatt
Prisvinnere: Sammen med tre andre Tveita-boere fikk Pål Enger (i midten) «Ungdomsårsprisen 1985» - og kom i avisa.
Jubilanter: -Advokat Feydt har gjort en fantastisk jobb for meg. Det er ikke hans skyld når det ikke har gått bra. Han et flott menneske. Han besøker meg nesten hver uke i fengslet og kommer til og med på julaften, sier Pål Enger om sin advokat gjennom tjue år. Dette bildet er fra 1991.
JANUAR I ÅR:</B> Pål Enger har samme advokat.
Framtida: - Jeg får ikke malt noe akkurat nå, men oppi huet mitt maler jeg hele tida. Jeg har gitt bort et eller to, og solgt ett. Jeg har snakka med noen kafeer som er interessert i å ha bildene mine hengende. Det kommer jeg nok til å gjøre, sier Pål Enger.
Drømmeren: - Jeg hadde en drøm om at alle kompisene mine skulle leve som meg. De var med en stund, så begynte de på skole eller ville gjøre noe annet. Da følte jeg at de svikta meg. Det var kjipt. Helt pyton faktisk.