Ubalansekunst

For Hans Herbjørnsrud (64) er det ikke så viktig å vinne Nordisk Råds litteraturpris på mandag. Nominasjonen har allerede oppfylt hans våteste pubertetsdrøm.

DEN TRISTE TÅKA gjør Heddal-landskapet grått. Det kan rett og slett være «den klysete skoddelufta som glinser med en farge mellom sæd og snørr», som Hans Herbjørnsrud beskriver i en av sine noveller. Helt nederst i Herbjørnsrudvegen står forfatteren på gardstunet og venter, i grå bukser og alarmrød skjorte som er knappet helt opp til halsen. Det er altså denne underlige, hengslete mannen som skriver om hogst av 300 kubikkmeter skog, en nabo som begraver seg selv levende, og et fjøs fullt av massakrerte kyr i den siste boka si.{ndash}Jeg vet jo ikke om jeg lever i en novelle av meg sjøl eller i hvilken virkelighet jeg er. Det kan man jo undre seg over når man går her i dette miljøet.Forfatteren rusler over tunet. Han viser vei inn i låven, og lar oss kikke gjennom glipa over ei låst dør.{ndash}Der er all veden fra tittelnovella i den siste boka mi, sier Herbjørnsrud. VEL INNE I hovedhuset spiser vi gode smørbrød med rådyrkjøtt, tilberedt av kona Anna fra Danmark. Hun har forskningsfri fra jobben som historiker ved Høgskolen i Telemark og tilbringer dermed dagene hjemme sammen med Nordens James Joyce, som hennes mann er blitt kalt i tysk presse. Seks novellesamlinger har han utgitt til nå, uten at han blitt en bokklubb-bestselger. Men Jan Kjærstad ser ham som en læremester, Linn Ullmann har ham på nattbordet, og kritikerne hyller ham ved hver utgivelse. «Eks og sett» fra 1992 ble kalt «En oppvisning i novellekunst.» Han fikk den europeiske Aristeion-prisen i 1997 for «Blinddøra», kalt «en boksensasjon». Med «Vi vet så mye» ble han for andre gang nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Lars Saabye Christensen er Norges andre kandidat. Klokka tolv på mandag får vi vite om noen av dem vinner.{ndash}Bare det å bli nominert er gull. Det er en av mine våteste pubertetsdrømmer. Det betyr mye å komme på landslaget. Og så i år, da, når Nordisk Råd feirer 50-årsjubileum! Med dansk kone og sterk interesse for svensk litteratur føler jeg meg nordisk, derfor er prisen helt spesiell. Jeg var i Kjærstad-rus da jeg ble nominert.Herbjørnsrud tar en pause i iveren.{ndash}Nå skal det veldig lite til for at jeg blir rusa. Jeg er jo... født full. Behøver ikke sprit, nei. HANS HERBJØRNSRUD omtaler seg selv som minst to personer. Den ene er forfatteren, den andre er privatpersonen og bonden. Nå sitter begge to i den røde sofaen i uppstugo, med ansiktet vendt mot ei dør det ikke finnes nøkkel til. Blinddøra. {ndash}Forfatteren er jo slu og lur og kynisk. Han vet å utnytte den stakkars bonden. Driver ham inn i uhyggelige handlinger og det ene med det andre. Det oppstår en kamp, men hver gang er det kunstneren som vinner. Han er den sterkeste. Det er derfor vi sitter her nå, sier Herbjørnsrud. {ndash}Men forfatteren har bruk for bonden, som har tilknytning til en tradisjon som er viktig. Forfatteren i meg er mer urban, en salongradikaler. De er stikk motsatte. Det føler jeg veldig sterkt når jeg må skrive på tvers av mine egne, private ønsker. Herbjørnsrud gjentar slutten av setningen, og tvinner det ene beinet rundt den andre, slik tynne, lange menn ofte har for vane. {ndash}Private ønsker, ja. En av mine noveller slutter med at en far dreper sin sønn ved å... ja... hogge hodet av ham med en spiss stikkspade. Der var slutten, altså.Herbjørnsrud sprer fingrene, slår ut med armene og sperrer opp øynene. {ndash}Holdt i en høstkjølig stil. Og det der er jo uhyggelig. Men forfatteren {ndash} han jublet, for det passet jo! Det var slik det skulle være! Han danset rundt PC-en, sier Herbjørnsrud.Forfatteren danser, men for privatpersonen er de samme historiene en lidelse. Da Herbjørnsruds tidlige noveller kom i samlet utgave for tre år siden, måtte han lese dem på nytt. Da ble han syk.{ndash}Syk av å lese mine egne noveller. Jeg fikk et... dagens ord er jo «illebefinnende». Så ubarmhjertig avslørende er de. Det gikk inn på meg. Jeg... det er...Herbjørnsrud stopper opp og leter etter ord, for en gangs skyld. {ndash}Jeg tar i alle fall ikke hensyn til meg sjøl når jeg skriver. Det vil si til bonden og privatpersonen.{ndash}Hvor sannferdige er novellene dine?{ndash}Jeg vil ikke gå opp noen grense mellom fiksjon og virkelighet. Jeg tror på novella, jeg, sier Hans Herbjørnsrud. {ndash}Jeg er på mange måter som sagnfortelleren i det gamle bondesamfunnet. I motsetning til eventyrfortelleren legger han fram noe som han og tilhørerne holder for å være sant. Slik ser jeg på mine bøker {ndash} sagnaktige selvbiografier satt i dette landskapet.Det meste av Herbjørnsruds forfatterskap utspiller seg akkurat her. Det skyldes mangel på fantasi, påstår han.{ndash}Min fantasi kan ikke bygge hus, finne opp et landskap. Her har generasjoner bygd opp teaterkulisser og laget en scene som er tunet. Da bruker jeg den, forklarer Herbjørnsrud.{ndash}Heldigvis har jeg såpass mange personer i kroppen at jeg slipper å skrive nøkkelfortellinger om naboen. Det ville vært farlig. Vi har nok av eksempler i norsk litteratur på hvordan forfattere har utnyttet sine omgivelser. Ibsens dramatikk er full av trekk fra folk man kan kjenne igjen. For ikke å snakke om Agnar Mykle, som fråtset vilt i sin bekjentskapskrets i Bergen. {ndash}Du foretrekker å fråtse vilt i deg selv?{ndash}Ja. Jeg synes det ville være dypt umoralsk å utnytte forsvarsløse naboer. HANS HERBJØRNSRUD VAR NOE av en einstøing i Heddal som ung, svak i gym, men, som man allerede aner, en kløpper i stilskriving. Ta stilen «Ei reise eg hev gjort» fra 4. klasse, for eksempel. En vakker solskinnsdag hadde han tatt bussen 17 kilometer for å besøke sine besteforeldre. Det var kanskje ikke mye av Norge han fikk sett på turen, men det var like fullt nok til å avslutte stilen slik: «Og eg lyt seia som Anders Hovden: Fagert er landet du oss gav.»{ndash}Det holdt for læreren, Åsmund Groven. «Du blir diktar, du Hans,» sa han. Han la på meg slik som en bonde legger på en kalv, forklarer Herbjørnsrud oppglødd.{ndash}Han var en veldig sjelden personlighet.Det virkelige gjennombruddet kom imidlertid ikke før med stilen «Heddal om femti år», der Herbjørnsrud lanserte sin visjon for flyplass ved Notodden. Stilen ble trykt i lokalavisa, og luftfartsmyndighetene anla flyplassen nøyaktig der stilskribenten hadde foreslått den. Man skal altså ikke kimse av fiksjonens makt over virkeligheten. Ifølge barndomsvenner levde Hans mer gjennom bøker enn vanlig var på Notodden. Han fant dem på biblioteket, for det var bokløst hjemme på Herbjørnsrud. Bortsett fra bibel og salmebok, og ei bok om birøkt. Og ei bok om Garden, faren var gardist. Den boka rev Hans i stykker da han var to år. Dermed ble han militærnekter og lærer. {ndash}Å komme på skole og ut fra et lukket miljø som femtiåras Heddal var, det var befriende. Samtidig var det denne gården og landskapet som gjorde meg til forfatter. Dette har jeg et ambivalent forhold til.Han giftet seg med danske Anna, og bodde en stund i Oslo der sønnen Dag vokste opp. I 1976 bestemte ekteparet seg for å overta gården i Heddal. Det var da denne gården begynte å snakke. {ndash}Det skjedde med en gang. En stemme, som ble sterkere og sterkere og etter hvert tvang meg til å skrive. Ei ung, opprørsk jente på 17 år. «Grete, 17», heter novellen. Jeg våget meg til å sende den inn til en novellekonkurranse. Egentlig var planen å søke jobb på folkehøyskole. Men Anna satte ned foten.{ndash}Hun hadde jo lest meg, og visste at nå skulle det faen ikke være noen folkehøyskole, nå skulle jeg skrive. Jeg syntes jo det var altfor risikabelt, herregud, jeg hadde skrevet sju sider som ikke var antatt. Vi krangler så å si aldri, men den gangen var det virkelig heftig i tunet. Slik startet det. Anna er ikke kvinnen bak {ndash} hun er kvinnen foran. Det er hun som trekker lasset.De to har vært gift i 37 år. {ndash}Jeg har ikke hatt behov for å skifte, jeg. Det blir jo sett på som litt småperverst av mange av mine forfatterkolleger.HERBJØRNSRUD ER OPPTATT av forfatterkolleger, levende og døde. Han har ei hel bokhylle full av bøker om dem inne på kontoret.{ndash}Når jeg har lest ferdig en forfatterbiografi, sier jeg først «stakkars mann». Deretter sier jeg «stakkars kone». Og så sier jeg «stakkars barn». Forfattere lever ofte seg selv ut. Og er jo ofte egoistiske, hensynsløse og selvrettferdige. Men det må ikke være slik. Vesaas var et vellykket menneske. Både som kunstner og menneske. {ndash}Hvordan blir biografien om deg?{ndash}Jeg tror vel ikke det blir noen. Men Vesaas er et ideal. Det er det eneste jeg vil si.Herbjørnsrud ser opp på portrettet av August Strindberg som henger på veggen til høyre for ham. {ndash}Strindberg skrev en selvbiografi som var fiksjon {ndash} han lurte hele Norden til å tro han var gal. Boka kom i nytt opplag etter fjorten dager, og Strindberg kunne være i strålende humør hele vinteren, sier Herbjørnsrud, og hviske-ler i fistel.DISHARMONI, KAOS OG UHYGGE er viktige elementer i verden ifølge Hans Herbjørnsrud. Litterært bruker han dette for at språket skal brenne intenst, som han sier. Moralsk er det en måte å advare folk på.{ndash}Ja, helt klart. I etterpåklokskap kan jeg kalle dette for beredskapsdiktning. Jeg vil gjerne virke som en forbereder. Min første artikkel var «Dikterne og den første verdenskrig», der jeg viste hvilket sjokk første verdenskrig var. Man trodde at krig var et tilbakelagt stadium, og så viste det seg at Bacons England, Voltaires Frankrike og Goethes Tyskland havnet i et fire år langt barbari og menneskeslakt. Det er slike sjokk vi har fått med det tidligere Jugoslavia. Midt i hjertet av Europa skjer dette råeste og mest brutale {ndash} så kom 11. september. Brutaliteten er en overraskelse på en overflatisk samfunnsforståelse. For litteraturen, derimot, vil menneskets ondskap og brutalitet aldri komme som et sjokk. Dette har alltid ligget der. I greske tragedier. I Bibelen. Hos Shakespeare. Sivilisasjonen er skjør, den er et tynt skall over en ildmørje. {ndash}Er det mulig å forbedre menneskeheten? {ndash}Dette er et kulturradikalt og optimistisk menneskesyn. Jo mer vi kan se ondskapen i øynene {ndash} jo lettere kan vi bekjempe den. Vi må hele tida være i beredskap, slik at vi kan ta de forholdsreglene som er nødvendige. Litteraturen er bygd på optimisme, uansett hvor pessimistisk den er: I og med at litteraturen skaper noe, er den en motvekt mot det destruktive.DET SKREMMENDE og kaotiske er like sterke krefter i Herbjørnsruds sinn som i den vestlige sivilisasjonen han beskriver. Han er en gåtefull mann, og han foretrekker å la en del ting forbli gåtefulle, også overfor seg selv. {ndash}Ja. Der skal jeg være litt forsiktig, for det er opplevelser jeg ikke vil ta hull på. I alle fall én spesiell, skremmende og ubehagelig opplevelse som ligger der fra barndommen. Føttene tvinner seg rundt hverandre igjen, buksebeinet har glidd opp over den hvite leggen, nesten opp til kneet. {ndash}En hendelse jeg aldri har snakket om, og aldri kommer til å snakke om til noen, sier han. {ndash}For meg har den opplevelsen blitt en slags visjon av livet. En liten, konsentrert hending som har kommet til å romme mer og mer for meg. Som jeg ofte tangerer i skrivingen. Da går det elektrisitet i språket. {ndash}Er det denne opplevelsen du kjenner igjen når du blir dårlig av å lese novellene dine?{ndash}Ja ja ja, nettopp! Den berører intime...Herbjørnsrud venter. {ndash}Den har ikke noe med incest å gjøre, som man kanskje antar, ettersom dette blir viet mye oppmerksomhet. Han blir stille et øyeblikk. {ndash}Det er viktig at slike overgrep blir avslørt. Men det er flere sider ved verden enn det som akkurat i dag er samtaleemne.«All verdens ære og heder var dem intet verdt før de hadde vunnet der de hadde hatt sine første og dermed største tap,» skriver Herbjørnsrud et sted. {ndash}Ligger det noe fra ditt eget liv i en slik beskrivelse? {ndash}Det er klart at det ligger noe mer der i min barndom enn denne hendelsen jeg nå har nevnt. I dette intervjuet velger jeg å la også dette ligge. Det er av hensyn til familien. Det er for mange som leser det, sier privatpersonen Herbjørnsrud. {ndash}Jeg kan blåse opp dette som du spør om nå, sier Herbjørnsrud, og legger de lange armene i kors over den røde skjorta.{ndash}Det er bare en fordel for forfatteren. Jo mer spennende blir jeg i et intervju. Sandemoses mord, det er jo bare en del av mytedannelsen hans. Hvis han hadde begått et mord, var det en del av imageskapingen som han brukte. Jeg må vike fra det. Men for forfatteren er jo alt slikt noe bare til å utnytte. Det er mye som ligger der i brådypet som jeg ikke er helt klar over. Min intensjon er å belyse mest mulig, men jeg må holde det litt nede. Så det ligger der og vibrerer. DET HAR VÆRT år da brådypet har tatt overhånd. Herbjørnsrud omtaler sin tilstand som melankoli.{ndash}Melankoli er den tyngste form for depresjon. Den kan være så sterk at den båndlegger. Det har jo vært år da dette har gått utover forfatterskapet. Det er en av årsakene til at det har vært litt langt mellom utgivelsene. Men jeg vil kalle det oppladningsperioder. Det blir heftigere å skrive etterpå. Jeg er rusa når jeg skriver og rusa når jeg lever. Men hele tida vet jeg jo at melankolien ligger under. Er jeg ikke i kontakt med det, blir det ikke noe skriving. Jeg hører til en kunstnertype... ikke den harmoniske Kjærstad-typen, men Kafka-typen. Jeg ser meg sjøl som... Det kunne ha gått gærent. Jeg ser at jeg har vært heldig. Jeg er en lykkemann, og føler takknemlighet til dem som har stått rundt meg. Anna var sikker på at det ville være mulig for meg å bli forfatter, men det var nok litt dumdristig. {ndash}Har skrivingen noen gang vært en måte å hjelpe deg til å få balanse i livet?{ndash}Nei. Jeg er ikke interessert i å ha balanse i meg, jeg, forklarer Herbjørnsrud.{ndash}Noe tid gikk tapt. På den andre siden {ndash} hadde jeg ikke hatt den tida, hadde jeg ikke vært kunstner. Jeg hadde vært lærer ved folkehøgskolen i dag hvis jeg ikke hadde kommet tilbake til garden. Hvis jeg ikke hadde hatt min barndom. Hvis jeg ikke hadde hatt min melankoli. Og denne hendelsen, som ligger der som noe uhyggelig og fruktbart. Men mitt liv er nokså rolig og ensformig, sier Herbjørnsrud ivrig.{ndash}Jeg lever stille og skriver vågalt. Jeg har ikke myrdet noen. simen.ekern@dagbladet.no