Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Ukjent opphav

Kim Kalsås (49) - et av de første utenlandsadopterte barna som kom til Norge - mener det kan være helt uproblematisk å være adoptert. Helt til andre begynner å problematisere det.

Ukjent opphav

EN SOMMERDAG i Seoul i Korea, 1953: På trappa til en koreansk general står en kurv. I kurven ligger et lite guttebarn. Han er forlatt av sine biologiske foreldre, og generalen ønsker å ta ham til seg.

  Men gutten i kurven er et av de flere tusen barna som ble til i møter mellom amerikanske soldater og koreanske kvinner under og etter Koreakrigen. De med bølger i håret og store øyne med vestlige øyelokk, så diskriminerte og forhatte i det nasjonalistiske, regelstyrte Korea - at det beste for dem er adopsjon til et fremmed land.

  Samtidig har major Kåre Kalsås og kona Sarah Kalsås i Norge kontaktet Den Norske Koreaforenings utsending i Korea. 23. august 1955 kommer den lille gutten til Norge, som en av de første organisert utenlandsadopterte. Han fikk navnet Kim Kalsås.

  49 ÅR SEINERE, onsdag 17. april 2002: Jeg, frilansjournalist Hanne Eide Andersen (27), sitter hjemme i stua og ser på programmet «Debatt» på svensk kanal 2 med halvåpen munn og vantro blikk. Et scenario er i ferd med å åpenbare seg. Jeg sitter ytterst på stolkanten og glor på et studio fylt til randen av sinte svenske utenlandsadopterte.

  De krangler. Høylytt. Med hverandre. Flere av dem skriker, skjærer sinte grimaser og himler med øynene. Jeg som i likhet med Kim Kalsås også er adoptert fra Korea, forstår ikke hva som foregår. Og trodde ikke det fantes så steile fronter blant adopterte. Og bestemmer meg for å skrive om hvordan det oppleves å være adoptert - og bli satt i bås av både forskere og andre.

  EN AV DE SVENSKE debattantene, spaltist Lena Sundström (30), er adoptert fra Korea. Hun provoserer de andre i studio ved å si at hun aldri har hatt behov for å oppsøke biologisk opphav eller Korea. Ikke engang da hun fikk barn selv.

  - Man føler at folk sitter og venter på at man skal bryte sammen og få en identitetskrise. Man oppdras til å tro at man har et traume man har fortrengt, sier hun, og kritiserer det hun mener er medienes ensidige framstilling av adopterte som stakkarslige ofre. Sundström er rasende fordi hun føler seg stigmatisert av en sterk fokusering på negative adopsjonshistorier. Det får Mikael Jarnlo (26), leder i forening for eti-opiskadopterte i Sverige, til å reagere. Han mener det er viktig å få fram de vanskelige adopsjonene, for at det svenske støtteapparatet bedre skal kunne møte det han mener er adoptertes særskilte behov. Som å bli kjent med fødelandet.

  - Det å kjenne sine biologiske røtter og fødeland er et grunnleggende behov i alle mennesker, sier Jarnlo. Han mener Lena Sundströms utspill bagatelliserer de vanskelige sidene ved å være adoptert. Og at hun fortrenger hvem hun er når hun ikke har behov for å kjenne de koreanske røttene sine.

  - Se på deg selv i speilet! Du er jo koreansk! utbryter han plutselig.

  I ÅR ER DET 50 ÅR SIDEN de første utenlandsadopterte kom til Norge. Verdens Barn skal ha storstilt feiring. Det som skapte bakgrunnen for den svært så opprivende svenske debatten, er dokumentarfilmserien «Sveket mot de adopterade». Som handler om adoptivbarn som har blitt utsatt for store overgrep både før og etter at de kom til Sverige. Nå er de blitt voksne, og forteller selv sin historie til STV2.

  I tillegg foreligger det en ny, omstridt svensk forskningsrapport, som konkluderer med at utenlandsadopterte har fire ganger så stor risiko for å få tunge psykiske problemer, bli rusmisbrukere, kriminelle og begå selvmord. Det er rystende tall. Og til å bli deprimert av. Det er da jeg, Hanne, spør meg selv for første gang:

  - Er jeg ei tikkende bombe? En rotløs uten ankerfeste? Og jeg som trodde det var enkelt å være adoptert.

  DET FINNES INGEN liknende debatt i Norge. Men finnes erfaringene og følelsene som kom til syne i Sverige, også blant norske utenlandsadopterte? For når Verdens Barn i år feirer 50-årsjubileum for de første utenlandsadopsjonene, betyr det ogsåat mange adopterte er blitt voksne og i stand til å definere seg selv. Og det viktigste av alt: Vi er ingen homogen gruppe, som enten er i himmelen når vi finner røttene våre med «Tore på sporet» eller i helvete med STV2.

  Jeg kan ikke si noe om hvordan det er å ha et behov for å finne det biologiske opphavet sitt, eller reise tilbake til fødelandet. Eller oppleve en identitetskrise. Men jeg kan si noe om hvordan det er å ikke ha disse behovene. Og hvordan det oppleves å ikke blir trodd når jeg sier at jeg ikke må reise til Korea før jeg dør.

  - Jo, men sånn tenker du nå. Det kommer nok med tida, sier alle velmenende stemmer.

  Det er vanskelig å argumentere mot antakelser om framtida. Forskere og psykologer vil også si at jeg fortrenger disse behovene. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at jeg ikke føler meg som et ufullstendig menneske uten kontakt med det biologiske opphavet mitt? Hvorfor anses det som unaturlig å ikke behøve å vite nøyaktig hvilken livmor man kommer ifra, mens det er «helt naturlig» å ha behov for det?

  Å VÆRE ADOPTERT handler om mer enn bare biologi, fødeland og å reise bort fra det trygge lokalsamfunnet der alle kjenner meg som «ho Hanne fra Sunndals-øra». Det handler om nordmenn som tiltaler oss på engelsk, og i mitt tilfelle om koreanere som kommer bort til meg i utlandet og snakker til meg på koreansk. Om selgere på markeder i India, som roper «You, you, japanese, chinese!!!» etter meg. Det handler om fulle menn på byens utesteder som spør «hvor mye jeg skal ha» (gjerne på engelsk) for en time eller ei natt. Dette er opplevelser jeg kan harselere med.

  Andre ting blir aldri morsomme. Som sorg, frykt og identifikasjon med Arve Beheim Karlsen og Benjamin Hermansen, som begge mistet livet under omstendigheter jeg selv kunne blitt et offer for. Og så handler det om all negativ statistikk.

  DEN SVENSKE UNDERSØKELSEN er nemlig i godt selskap. Den amerikanske psykologen og selv adopterte BettyLean Lifton er en autoritet i internasjonal adopsjonsforskning. I boka «Journey of the Adopted Self» slår hun fast at identitet er noe som skapes ved fødselen og med den biologiske mora. Konsekvensene av en manglende biologisk identitet, kan bli fryktelige. Lifton og forskerkollega David Kirschner forfekter «Adoptivbarnsyndromet» med disse antisosiale symptomene: å lyve, stjele, bedra, lærevansker og seksuelt promiskuøs atferd.

  EN AV DE NYESTE forskningsrapportene om voksne norske adopterte gjorde forsker Monica Dalen i samarbeid med Diakonhjemmets høyskolesenter i 1998. Her tok hun for seg utenlandsadopterte elevers skolesituasjon, levekår og livsforhold, samt deres identitet og etnisitet. I motsetning til den meget omstridte svenske rapporten konkluderer norske forskere med at det går bra med tre fjerdedeler- altså de fleste utenlandsadopterte i Norge. Men det var større forskjeller i skoleferdigheter innad mellom utenlandsadopterte enn mellom norskfødte. Av 193 adopterte hadde 25-30 prosent lærevansker, dårlige språklige og sosiale ferdigheter - eller var hyperaktive og ukonsentrerte. Rapporten viste at det var store forskjeller i måten utenlandsadopterte forholder seg til biologisk bakgrunn og fødeland på. Samtidig var det ingen tydelig sammenheng mellom aktivt å søke biologisk bakgrunn og økt livskvalitet.

  DET PUTRER FRISKT I MOTOREN idet vi legger ut fra Zakariasbryggen i Bergen. Bak roret på den gamle sjaluppen står Kim Kalsås (49). Gutten som ble funnet på den koreanske generalens trapp, er i dag skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen. Og en av de første utenlandsadopterte som kom til Norge gjennom Norsk Koreaforening. Eller som han sa på telefonen da jeg ringte ham for å be om et intervju, og spurte om alderen hans:

  - Jeg blir 50. Tror jeg da, he-he.

  For Kim har to potensielle fødselsdatoer, og er en av mange adopterte som ikke har full oversikt over nøyaktig tidspunkt for inntreden i denne verden.

  - Jeg er ikke så sentimental på dette. Men jeg skal nå ha en markering i september, da.

  Han forteller om en trygg oppvekst i lille Lødingen kommune i Nord-Norge, og føler seg veldig privilegert.

  - Det var et trygt og lite samfunn på 50- og 60-tallet. Da alle hadde blitt kjent med at jeg var adoptert, var det ikke så mye mer å snakke om.

  I dag har han to voksne døtre, et barnebarn på 1 = år og en jobb han elsker. Og så gammelbåten til Reksten. Men fremdeles spør folk ham om det ikke er vanskelig å være adoptert.

  - Bullshit! svarer han da.

  - Vet du, noen ganger tror jeg nesten at folk blir skuffet over at det er så uproblematisk. I min bevissthet har jeg alltid vært norsk. Det er ikke et problem for meg. Det har mer med andre folks forventninger å gjøre, sier han bestemt. I motsetning til en del andre adopterte har han aldri forklart nedturer i livet sitt med bakgrunnen som adoptert.

  - Men jeg vet at mange sliter. Det spinnes mye mystikk rundt dette med adopsjon, og jeg vil gjerne bidra til å avmystifisere det. Det kan være helt uproblematisk å være adoptert, helt til andre begynner å problematisere det. Da kan det bli et stort problem, sier han.

  - Selv om det alltid ligger noe trist bak en adopsjon, så er det forbi nå. Vi må se framover.

  Og innimellom litt bakover. Han tar fram ei tykk mappe, pent innbundet som ei bok.

  - Denne har faren min laget til meg. Dette er all korrespondansen i forbindelse med adopsjonen. Jeg ser på den litt i sentimentale øyeblikk, sier han mykt.

  VI HAR ALLE EI MAPPE. Jeg også. Full av adopsjonskorrespondanse, mine vordende foreldres håndskrevne brev til Verdens Barn, og flortynne papirer med skrivemaskinskrift fra Holt Children's Service i Korea. De flortynne er rapporter fra tida i Korea. Ett år og fire måneder jeg ikke husker noe av. Det står at jeg er velfødd og frisk, at jeg tar mine første skritt alene, får tenner. Det står at jeg er et aktivt, kjærlig og underholdende barn.

  Men det er ikke rapportene som får hjertet mitt til å renne over av følelser, stolthet og tilhørighet. Det er den sirlige håndskriften til faren min, når han skriver om hans og mammas ønske om å være de beste foreldrene akkurat deres barn kan ha. Om hvordan de ikke finner noe skille mellom et adoptivbarn og et egetfødt barn.

  PÅ SELVESTE NASJONALDAGEN, 17. mai 1977, sitter lille Choi Yung Wok på flyet til Norge. Vel framme på Fornebu møtes han av mamma og pappa. Den lille pjokken får navnet Geir, og vokser opp i trygge omgivelser i bygda Askvoll i Sogn og Fjordane.

  Mange år seinere sitter han som stipendiat i litteraturhistorie på et kontor på Universitetet i Bergen. Dokumentene i mappa til Geir Follevåg (29) forteller at noen har prøvd å ta vare på ham i to år før han kom til barnehjemmet. Da var hans fysiske tilstand dårlig, han hadde et mangelfullt språk for alderen og en atferd som tydde på et uoppfylt omsorgsbehov.

  Er Geir Follevåg med andre ord en enda større, tikkende bombe enn meg? Jeg har tross alt papirer på at jeg var tjukk og blid mens jeg var i Korea? Ja, vil de fleste forskere og psykologer si. Men ikke Geir Follevåg. Derfor har han skrevet bok. I mai 2002 kom boka «Adoptert identitet» ut.

  - FORTIDA FÅR I stor grad betydning for våre liv i dag, alt etter hvilken betydning vi gir den, sier Follevåg. Nå jobber han med doktorgradsoppgaven «Adopsjon og litteratur». Og det på tross av et mangelfullt språk i sine første leveår. Han er provosert fordi psykologer vil si at det har store konsekvenser for framtida hans.

  - Men det påvirker ikke livet mitt i dag. Jeg sitter her og skriver på en doktorgradsavhandling, jeg har skrevet bok, og jeg kan lese det jeg skriver. Vi har alle en mulighet til å påvirke det som skal skje med oss.

  Kanskje begynte boka å bli til da han flyttet fra hjembygda for å gå på gymnas i den større nabobygda. Det ble tre år med mobbing og konfrontasjoner med andre mennesker som mente han ikke var norsk, men «en jævla kineser og guling».

  - Psykologer forholder seg bare til fortid og nåtid. Framtid fins ikke. Et menneske kan dermed ikke forandre seg selv, fordi rammene har blitt lagt i fortida, sier han i et lettere irritert tonefall.

  HAN ER SOM MEG, lei av å bli fortalt at han egentlig har et problem og at nøkkelen til det ligger i fortida hans. I bok, artikler og foredrag fastholder Follevåg at det er samfunnets holdninger til adopterte og adopsjon som skaper problemer. Ikke mangelen på biologiske «røtter». Heller ikke en vanskelig start på livet, slik han selv hadde.

  I boka skriver han også om hvordan foreldreløse og adopterte framstilles i litteraturen som ynkelige, fattige og gjerne litt farlige personer som står utenfor det sosiale fellesskapet. Som for eksempel kong Ødipus, gatebarna i Charles Dickens romaner og Smerdjakov i «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij.Sistnevnte liker som barn å drepe dyr, han spotter kristendommen og som voksen dreper han ham som sannsynligvis er den biologiske faren. Til slutt henger han seg. Smerdjakov passer unektelig godt inn i den nye svenske rapportens konklusjoner.

  - Vi som er adopterte, bryter med forestillinger om de biologiske bånds betydning. Vi er slektsforskernes store skrekk fordi vi bryter den biologiske rekka, konkluderer Geir Follevåg. Derfor lanserer han begrepet «biosentrisme» i boka si. Det biologiske anses som et ideal, dermed blir adopterte uten kontakt med den biologiske bakgrunnen sin mangelfulle.

  - Adopterte omtales som planter som vokser opp uten kontakt med røttene sine. Ei rotløs plante er ikke levedyktig, så rotløse mennesker er døde mennesker. Biosentrismen har bemerkelsesverdige paralleller til nazisme og fascisme. De bruker de samme definisjonene på et menneske som biosentrismens tilhengere. Enkeltmennesket defineres ikke ut fra hva det faktisk kan, men ut fra biologiske faktorer som hvor og av hvem man er født. Man innbiller seg at et menneskes iboende egenskaper bestemmes av disse faktorene heller enn hvert enkeltmenneskes personlige egenskaper, sier han.

  JEG ER EN AV FÅ SOM er enige med Geir Follevåg. Det fins biosentrisme. Men forsker Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, er av en annen oppfatning. I tidsskriftet Pedagogisk Profil nr. 2/2002, skriver Dalen, som regnes som en av Norges fremste adopsjonsforskere, følgende:

  «Alle adopterte må forholde seg til en spesiell dobbelthet i sin livssituasjon. De har to sett av foreldre: de biologiske foreldrene som fødte dem, men som ikke har maktet eller ønsket å beholde dem - og adoptivforeldrene som de ikke har genetiske bånd til. Adopsjon er ikke bare en måte å danne familier på. Det er også et tap av familie, slekt og fødeland.»

  Jeg har altså lidd et tap. Et tap jeg aldri har hatt en opplevelse av selv, men som forsker Monica Dalen har definert for meg. Hun gjør meg rasende. Ved å generalisere som hun gjør, krenker hun meg og min egen forståelse av meg selv, hva det vil si være adoptert, hva det vil si å være meg.

  - FORSKERE MENER problemene løses hvis adopterte kan få en bedre forståelse av seg selv, hvis de finner ut av sine biologiske «røtter». De stiller ikke spørsmål ved hvilken rolle samfunnets oppfatninger eller forståelse av adopterte spiller, mener Geir Follevåg, og hevder at Dalen og de andre norske adopsjonsforskerne følger en amerikansk biologifiksert forskertradisjon.

  - Det er en slags manisk opphengthet i røtter og biologi i adopsjonsmiljøet også i Norge. Man blir ikke koreansk av å lære taekwondo, spise koreansk mat og se koreansk film, sier Geir Follevåg. Og er blitt møtt med en del aggressivitet.

  Nå må jeg finne ut av dette selv. Jeg er på vei inn mitt første møte i FKA - Forening for Koreanskadopterte i Norge. Jeg er nysgjerrig på hvorfor voksne adopterte har behov for å søke sammen. FKAs målsetting er å delta i offentlige debatter, motarbeide mobbing og rasisme. Samt skape økt interesse for Korea. I kveld er det temakveld om å reise til Korea. Vertinne Yvonne Blindheim har vært i Korea to ganger.

  - DET KOM INGEN AHA-OPPLEVELSE, sier hun. Men hun har likevel hatt skjellsettende opplevelser som turist i sitt fødeland. Etter en lysbildeframvisning fra Korea er det presentasjonsrunde. Her er alle kategorier Korea-farere. Et par har funnet biologiske foreldre. Men mine forutinntatte antakelser om å finne en trist gjeng som bare snakker om hvor fint alt blir om man kommer seg til Korea, er gjort til skamme.

  - Det handler om mye, men ikke bare om Korea, sier leder for FKA Østlandet, Stian Bjørknes (30). IT-konsulenten fra Stavanger har selv vært i Korea to ganger på ferie. Han har ikke funnet sine biologiske foreldre.

  - Den dagen jeg vil det skal skje, må livet mitt her hjemme være stabilt og harmonisk, sier han. Så spiser vi en stor, deilig koreansk buffé. Jeg drar hjem og føler meg verken mer koreansk eller mer fristet til å reise til Korea. Men jeg tror jeg forstår mer av hvordan det er å ville det.

  MEN SÅ MØTER JEG seksjonsleder Morten Stephansen i Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen, BUFA. Som er myndighetenes godkjenningsinstans for foreldre som søker om adopsjon. Han tror de fleste adopterte kommer til et punkt i livet der de er opptatt av fødelandet. Stephansen er psykolog av utdanning, og mener altså at jeg tar feil når jeg sier at det virker som om langt færre adopterte er veldig opptatt av biologi og fødeland, enn det den ensidige fokuseringen både i medier, adopsjonsforeninger og forskermiljø tilsier.

  - La oss si at en som er adoptert kunne vinne en reise til 20 000 kroner, og velge reisemålet selv. Da tror jeg mange ville velge å dra til hjemlandet, sier Stephansen, og er sterk kritisk til forsker Geir Follevågs teori om biosentrisme.

  Jeg kan bare svare for meg selv, men vet at jeg ville reist mange andre steder enn Korea.

  - I møte med andre adopterte får du en egen følelse av et eget fellesskap, sier plutselig Stephansen.

  - Nei.

  - Føler du ikke at du har et ankerfeste i Korea?

  - Nei.

  - Men jeg tenker at du har et slags ankerfeste i deg - også i Korea. Jeg tror at uten disse ankerfestene blir vi rotløse. Men om det er rett å utforske det, kommer mye an på hvem man er og hvor i livet man er. Det er feil hvis det blir en opplest og vedtatt sannhet at man må gjøre det, sier han. - Men hvis det overhodet ikke kjennes rett for en selv å utforske seg selv og den delen av ens bakgrunn - så blir jeg nesten litt trist med tanke på hva man kan gå glipp av.

   STANDUPKOMIKER LISA TØNNE (26) havnet i Trondheim.

  - Det var bra jeg hadde barten fra før.

  Lisa Tønne ble funnet i en kurv på trappa til barnehjemmet i Iran. I kurven lå også en lapp med navnet Forozan på.

  Hun ble med i det siste adopsjonskullet før det ble revolusjon og Khomeinis islamske regime tok over. I showene sine gjør ikke Lisa narr av adopterte. Men hun tar opp folks fordommer rundt det, som utseendet.

  - Folk går jo bare ut ifra at en er utlending, både i Norge og utlandet. Vi faller mellom to stoler. Vi er verken innvandrere med en annen kulturell bakgrunn, eller typiske nordmenn.

  Og legger til at særlig ungdomsåra kan være vanskelige.

  - Da er det fryktelig viktig å bli akseptert. Det siste man vil er å skille seg ut. Jeg lærte meg tidlig at hvis jeg kan le av det selv, virker det også avvæpnende i situasjoner som er litt vanskelige.

  Hun forteller om hvordan hun tilbys kurs i persisk av norskiranske innvandrere. Det har ikke blitt noe språkkurs hittil. Heller ikke tur til Iran.

  DET ER TRAVELT i Verdens Barns lokaler i Oslo om dagen. Det er ikke hver dag man blir 50 år.

  - Vi skal prøve å bidra til å styrke deres identitet. Vårt mål er ikke at de nødvendigvisskal finne sitt biologiske opphav. Hvis de vil det, kan vi også bidra i en slik prosess, sier Kristin Holterdal, som jobber som kontaktperson for adopterte og foreldre. Hun er kritisk til «Tore på sporet»s dekning av jakten etter biologiske røtter.

  - Slike program lager generelle bilder med romantiske historier som ikke har noen rot i virkeligheten for de fleste. Bildet er ofte komplekst og vanskelig, det handler om dype traumer i folks liv og er ikke underholdning. Hun anbefaler heller adopterte å lese boka til Geir Follevåg, fordi vi trenger kritiske røster mot den store fokuseringen på røtter og biologi.

  Selv arrangerer Verdens Barn årlige pakketurer for adopterte og familiene deres til Sør-Korea.

  - Vi fokuserer ikke så mye på biologisk familie på Korea-turene. Men mange lurer på hvorfor de ble adoptert, i en generell kontekst. De vil se hvordan Korea er i dag. Mange syns det er vondt å være «uønsket», sier daglig leder i Verdens Barn, Young Kuk Kim. Han er selv koreansk, men ikke adoptert.

  I dag er det rundt 16 000 utenlandsadopterte i Norge. Av dem 6300 koreanskadopterte.

  - Men faktisk er det ganske få som er veldig interessert i biologi og koreansk kultur, sier Kim. Han er ikke overbevist om at biologisk opphav og kontakt med fødeland er viktig for alle adopterte. FKA har 140-150 medlemmer, mens det fins over 3000 koreanskadopterte. De fleste som henvender seg til Verdens Barn for å finne sitt biologiske opphav, er i 20-åra. Sosialantropolog Signe Howell stiller spørsmål ved hvem det er som har mest behov for «turen tilbake». Hun konkluderer med at behovet er større for foreldrene.

  - DET ER ALLTID EN DEL AV MEG som vil være colombiansk. Jeg er jo født der, sier Jon Fernando Sollid. Leder for Colombiaklubbens ungdomsklubb har alltid vært medlem i klubben, ettersom foreldrene hans har vært det siden de adopterte ham. Han var på ferie der, sammen med foreldrene og broren som nå er 18. Også han adoptert fra Colombia.

  - Det var utrolig spennende å se hvordan det er der. Og det var rart å gå rundt i gatene og se at folk liknet på deg. Det føltes nært, jeg følte meg hjemme der, men samtidig fjernt. Jeg behersket jo ikke språket. Jeg har vurdert kanskje å dra tilbake og finne røttene mine, men tankene om å lete etter mitt biologiske opphav har ikke forandret forholdet til foreldrene mine.

  - Hvor viktig er det med biologiske røtter?

  - Viktig! Jeg ønsker å finne ut hvor jeg kommer fra, og møte mennesker som er mitt eget kjøtt og blod, sier Jon Fernando bestemt, men legger til:

  - Ikke alle har det slik. Broren min er helt annerledes. Han føler seg helt norsk og bryr seg ikke om Colombia i det hele tatt.

  «HVA VIL SKJE med den oppvoksende generasjon adopterte?» spurte Lena Sundström i debatten på STV2. Aldri før har så mange barn fra andre land blitt adoptert til Norge. Det er vi som er voksne nå, og det vi sier og gjør, vil prege de som kommer etter oss. Debatten i Sverige mangler sidestykke i Norge. Jeg håper vi kan unngå å bli så sinte på hverandre som de ble der. Utenlandsadopsjon innebærer uten tvil en rekke særegne problemstillinger som ikke må bagatelliseres eller romantiseres. Vi trenger mer kunnskap om dette, men for å få det, må vi kjøre debatt. Og samtidige huske at felles for alle involverte er at dette handler om følelser. «Tore på sporet» har utspilt sin rolle. Første generasjon adopterte har blitt voksne nok til å reise tilbake til fødelandet og lete etter biologisk opphav på egen hånd. Hvis vi vil, da.

hanneea@start.no

Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Glitrende:- Når noen spør meg hvordan det er å være adoptert, sier jeg at det er aldeles glitrende. Men så fikk jeg jo verdens beste foreldre, da, sier Kim Kalsås (49), skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Pause: Kim hadde tre roller i Bergen-oppsetningen av «I blanke messingen». Her i en pause sammen med kollegene Kai Thaule og Marianne Nilsen.Hanne Eide Andersen (27) Frilansjournalist. Utdanning: Mellomfag sosialantropologi, grunnfag religionshistorie. Yrkeserfaring: Bakgrunn fra lokalavisa Aura Avis. Siden 2000 frilans featurejournalist i norsk dags- og ukepresse. Adoptert fra Korea til Norge og Sunndals-øra i oktober 1976, ett år gammel.Fortid: I Kims mappe ligger også noen gamle svart-hvittbilder fra tida hos den koreanske generalen. - Jeg var hos ham og hans familie til jeg ble adoptert, og har derfor ikke bodd på barnehjem, forteller han. Kim sitter til høyre på det lille bildet, og fremst på fanget til kvinnen foran på det store.Forskjellige: Student Jon Fernando Sollid (21) føler seg nært knyttet til fødelandet Colombia, og ønsker å finne sine biologiske foreldre en dag. Broren hans, som også er adoptert fra Colombia, er ikke opptatt av det i det hele tatt.Koreansk buffé: FKAs temakveld handler om å reise til Korea. Noen vil til dit som turister, andre for å finne røtter. Beth Aanerød (24) (t.h.) fra Skien er blant de få som har funnet biologisk familie. - I dag føles det kjempebra, sier hun.Koreansk kultur: I kveld er det temakveld om å reise til Korea.Humoristen: Standupkomiker Lisa Tønne (26) vil kanskje reise til Iran en dag. Men ikke ennå. For tida er hun mest opptatt av sin nye galopphest.Opponenten: Geir Follevåg (29) taler adopsjonsmiljøet midt imot. Han mener at biologiske røtter har fått en overdreven, kunstig betydning i vårt samfunn.Ankerfeste: Seksjonsleder Morten Stephansen ved Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) mener alle adopterte har et ankerfeste i det landet de kommer fra, men at det er flere måter å utforske det på. - Det må ikke nødvendigvis fullendes med en tilbakereise, sier han.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media