Ukjent tysk propagandafilm vises i Oslo

Fra invasjonen av Norge i 1940.

DEN TYSKE FILMEN «Kampf um Norwegen» kom til Norge ved en ren tilfeldighet i fjor, da prosjektleder og førsteamanuensis Jostein Saakvitne ved Høgskolen i Bergen fant den på en nettauksjon. Han slo til på auksjonen uten helt å vite hva han kjøpte. Bare tittelen var oppgitt. Saakvitne måtte ut med noen tusenlapper. Avsenderen var ukjent.

Til Bergen kom 20 kilo nitratfilm med dramatiske scener blant annet fra Narvik, der tyske og norske soldater kjemper mot mot hverandre. Det dreier seg om en klassisk, tysk propagandafilm og det er den eneste dokumentarfilmen tyskerne laget fra invasjonen i Norge i 1940. I 66 år har den vært bortgjemt.

Nå har film- og krigshistorikere i Norge og Tyskland arbeidet med filmen i noen måneder. Forsatt er spørsmålene mange. Antakelig er mange av disse bildene ikke vært offentliggjort tidligere.

- Dette er første gang vi ser en del av disse scenene. Det er mye nytt i filmen, en blanding av nytt og gammelt. Det spennende er at flere av scenene ser ut til å være iscenesatt. De ble antakelig spilt inn mens kampene foregikk, men det er litt for godt for å være sant. Men mesteparten er reelt, sier Saakvitne til Dagbladet.no. Han er prosjektleder for de krigshistoriske nettstedene Nordiki og Digitalokkupasjon.

I DAG VISES filmen for første gang i Norge, på Cinemateket i Oslo. Avdelingsleder i Filmarkivet og Norsk filminstitutt Lise Gustavson synes noe av det mest interessante med filmen er å se hvordan tyskerne fremstiller seg selv.

- Det blir sagt eksplisitt i filmen at tyskerne kommer for å frigjøre oss fra en invasjon fra engelskmennene, som man antar vil komme, sier Gustavson til Dagbladet.no.

I filmen får vi også høre hvorfor tyskerne gikk inn i Polen i 1939. Dette fremstilles som helt nødvendig. «Kampf um Norwegen» er en klassisk propagandafilm, en apologi for Tyskland.

STORE RESSURSER ble brukt på «Kampf um Norwegen». Nesten 30 filmfotografer leverte materiell. De fulgte og filmet felttoget mot Norge. Det ble laget egenkomponert filmmusikk av Franz R. Friedel. Antakelig var denne 80 minutter lange filmen som har produksjonsår 1940, tiltenkt et vanlig, tysk kinopublikum.

Filmen starter i Tyskland med forberedelser. Så bærer det på frigjøringstokt til Norge.

- Filmen er godt dramaturgisk oppbygd, dette er ikke noe tilfeldig sammensetning av scener. Den skulle være for folk flest. De tyske filmhistorikerne er veldig opprømt nå. De trodde filmen var ødelagt, sier Saakvitne.

Russerne bombet det tyske filmarkivet i 1945, og svært mye film ble ødelagt.

MEN HVORFOR BLE DEN IKKE VIST? Rullene var lite slitt og det er ikke sensurkort på den, altså noe som tyder på at den aldri ble vist. Tyskerne laget en rekke filmer fra felttogene sine, og at det ble laget en av invasjonen av Norge har vært kjent lenge.

Regissøren av filmen, Martin Rikli, har skrevet om filmarbeidet i Norge i sin selvbiografi. Det var kjent at en i Goebbels\' stab arbeidet med noe sånt. Men fram til nå har man trodd denne filmen var ødelagt eller aldri ble ferdig, siden man ikke har funnet noen kopi av den.

Saakvitne forteller om ulike teorier.

- Filmen er blitt helt tilrettelagt for kinovisning, den var på vei til å bli vis, men så har noen har satt foten ned. De tyske filmhistorikerne lurer på om det var Goebbels som stoppet den. 

Werhmacht ga oppdraget til filmen. Og Goebbels, Hitlers propagandaminister, har antakelig sett filmen på en lukket visning.

- Det vi spekulerer på er om han ikke har gitt dem lov til å vise den fordi han ikke hadde noe med filmen å gjøre, sier krigshistorikeren, som antyder statusjag som en årsak.

En annen teori er at filmen faktisk var for objektiv for noen. Andre fremholder det at den har mye kart og animasjon. Men de tyske historikerne skjønner det ikke.

- Det er veldig merkelig. Det er en kjent regissør, en påkostet film, originalmusikk. De andre filmene i samme serie er blitt vist, filmene fra felttoget til Polen og Frankrike. Tilsvarende filmer ble vist. Ikke denne.

En annen teori er at filmen rett og slett ikke var bra nok. Det er kanskje ikke sannsynlig at de store massene ville springe til kinoen for å se 35 sekvenser med trickfilmopptak som samlet utgjør 24 minutter. Sammenlignet med andre krigsfilmer er appellen mindre, og mest for de spesielt interesserte.

I SINE MEMOARER «Ich filmte für Millionen. Fahrten, Abenteuer und Erinnerungen eines Filmberichters» fra 1942, vier Martin Rikli filmen om felttoget i Norge et eget kapittel. Han skriver her blant annet:

«Jeg hadde cirka 40 000 meter med originalopptak til min disposisjon; opptak fra propagandakompaniene knyttet til Hæren, Marinen og til Luftforsvaret. Min oppgave var å se gjennom dette omfangsrike materialet, ordne det og deretter tilslutt redigere det slik at det kunne være noe historikere kunne gripe tilbake til i mange år fremover».

Antakelig har regissøren skrytt på seg ekstra ressurser her. Verken Hæren, Marinen eller Luftforsvaret hadde egne filmfotografer med under invasjonen i Norge.

PROPAGANDAEN VAR VEL PLANLAGT. Det var Wehrmacht som ga oppdraget til Martin Rikli og Werner Buhne om å lage filmen. Rikli kom til Norge sommeren 1940 og hadde masse arkivmateriale fra invasjonen å ta av. Muligens er også materiale fra norske fotografer brukt i filmen, det hevder Rikli i alle fall i sine memoarer.

I begynnelsen av mars 1940 beordret de tyske militærmyndighetene folk som skulle gjøre tjeneste i Erstatnings-Propagandakompani. «Propagandastab N» ble opprettet, der N sto for Norwegen. Det hele var svært hemmelig, og var ledet av kaptein Klaus-Gottfried Hahn.

Til sammen utgjorde «Propaganda-Staffel N» 74 offiserer, underoffiserer og mannskap.

De som jobbet med filming av den norske invasjonen gjorde det med livet som innsats. Fra Hæren var de kjente filmavisfotografene Heinz Gliemann og Erich Stoll med. De ble med til Norge på fartøyet Antares 10. april 1940. Antares ble senket av britene ved Skagarak. Begge de to filmfolkene ble reddet, men havnet på sykehus i Berlin. Erstattere ble sendt til Norge.

Werner Bohne og kameraassistenten hans Claus Groth var med ombord på Blücher med kurs for Oslo. Begge druknet da skipet sank i Drøbaksunden 9. april 1940.

«Propaganda-Staffel N» ble i slutten av mai 1940 tilbakekalt til Potsdam hvor enheten ble oppløst. Høsten 1940 var Martin Rikli fortsatt i Norge og gjorde etterarbeidet med filmen sammen med to sivile, tyske spillefilmfotografer som var utkommandert til tjeneste.

RETTIGHETSSPØRSMÅLENE til den over 50 år gamle filmen er ikke avklart.

Norsk filminstitutt er nå i kontakt med Bundesrakiv i Tyskland om dette og har satt en jurist på saken. Så lenge rettighetene ikke er klarert kan ikke filmen gis ut.

Filmen finnes også i Gosfilmfond i Moskva, som har det gamle, tyske riksfilmarkivet. I Bundesarchiv-Filmarchiv finnes et fragment av filmen uten lyd. Filminstituttet ønsker å gi filmen ut på DVD og gjøre den tilgjengelig på Filmarkivet.

Forsatt, 66 år etter, er det altså kamp om filmen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TYSK "FRIGJØRING": Den tyske invasjonen av Norge fremstilles som redningen for nordmenn, som sto i fare for å bli invadert av britene.
PROPAGANDAMINISTEREN: Joseph Goebbels fikk antakelig se filmen fra det norske felttoget. Krigs- og filmhistorikere mener han kan ha satt ned foten, fordi han ikke hadde en finger med i spillet.
MANGE KART OG ANIMASJONER: Muligens har ikke filmet hatt bred publikumsappell på grunn av alle kartene og animasjonene.
FLERE FILMFOLK DØDE: To av dem gikk ned med Blucher. Også norske filmfolks opptak kan ha blitt tatt i bruk i filmen.
DRAMATISKE NÆRKAMPER: Tyske og norske soldater i nærkamp og bilder vi aldri har sett før er blant ingrediensene i «Kampf um Norwegen».
NORGE REDDET: Filmen forteller om Tysklands store beskytteroppgave i Norge. Men muligens var den ikke propagandisk nok for enkelte.
KAN VÆRE ISCENESATT: Flere av scenene i filmen virker for bra til å være sanne.
20 KILO FILM: De brannfarlige filmrullene er nå digitalisert.
80 MINUTTER: Dokumentarfilmen har god dramaturgisk oppbygning og var beregnet på et vanlig publikum.