POPULÆR BOK: I sommer har jeg, som tusenvis av andre, slukt den første boka i Napoli-kvartetten «Mi briljante venninne», skriver Unn Conradi Andersen.  Foto: AGNETE BRUN
POPULÆR BOK: I sommer har jeg, som tusenvis av andre, slukt den første boka i Napoli-kvartetten «Mi briljante venninne», skriver Unn Conradi Andersen. Foto: AGNETE BRUNVis mer

Ukjente «Elena Ferrante» er den mest berømte forfatteren i den vestlige verden akkurat nå

Vil den mest leste forfatteren akkurat nå, vennligst tre fram?

(Magasinet): I sommer har jeg, som tusenvis av andre, slukt den første boka i Napoli-kvartetten «Mi briljante venninne».

Den er skrevet av Elena Ferrante, født og oppvokst i Napoli. Eller «Elena Ferrante» i hermetegn, for vi vet jo ikke riktig hvem hun er.

Ferrante er den mest berømte og på samme tid helt ukjente forfatteren i den vestlige verden akkurat nå. Hun er en kvinne hvis identitet forblir et mysterium. For er hun egentlig en kvinne? Og hvorfor vil hun ikke stå fram?

««Blant det lesende publikum har diskusjonene gått høyt allerede. Det er ikke en kvinne, det er en mann!»»

Blant det lesende publikum har diskusjonene gått høyt allerede. Det er ikke en kvinne, det er en mann! Boka kan være skrevet av flere på en gang!

Men uansett hvor høyt det ropes i skogen, kommer det ikke noe svar. For Ferrante har allerede sagt sitt om saken, og det for mange år siden, da hun startet å skrive sine kritikerroste romaner i Italia på 90-tallet.

Ferrante har sagt at som forfatter ønsker hun ikke å stå i veien for verkene hun skriver. At hun ikke kommer til å koste forlaget noe - «er ikke markedsføring dyrt?». Og at hun har gjort nok allerede: «Jeg har jo skrevet bøkene!» 

«Forfatterens død»

Hun forteller også at hun mener gode bøker vil nå sine lesere uansett, uavhengig av forfatterens hjelp.

Slik illustrerer hun det Roland Barthes sa allerede i 1968 i den berømte teksten «Forfatterens død». Vi trenger ikke vite hvem forfatteren er for å ha glede av verket. Det er den som leser som skal gjøre arbeidet.

Vi kan ikke stole på at det finnes et fasit som heter for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson. Det blir opp til leseren å forløse sammenhengene i romanen, og boka er først og fremst forbundet med andre tekster.

Med andre ord: Forfatterens død, blir leserens fødsel.

«Dobbelkontrakten»

I vår tid er vi inne i en litterær æra som befinner seg lysår fra dette idealet, den såkalte virkelighetshungeren. Det er først og fremst forfatternavnet som selger verket.

På slutten av 90-tallet lanserte den danske litteraturviteren Poul Behrendt begrepet «dobbelkontrakten».

««Bare tenk på bøkene til Karl Ove Knausgård, du føler at du kjenner ham.»»

Det betyr at den navngitte forfatteren inngår en kontrakt med leseren i fiksjonens navn: Det er meg, det er ikke meg. Man leser bøkene som om de er sanne. Nesten som på film: Based on a true story.

Bare tenk på bøkene til Karl Ove Knausgård, du føler at du kjenner ham.

Mange andre norske forfattere har behersket dette grepet: Vi har fått fortellinger om barndom, foreldre, alkoholisme og klassereise; Nikolaj Frobenius, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Thorvald Steen, Beate Grimsrud, lista er lang.

- Gått for langt

Klassekampens kritiker Susanne Christensen har tatt til orde for at denne trenden (som selvsagt har eksistert langt bakover i tid, men som fikk en ny intensitet med Knausgård) har gått for langt.

Når kunstneren for eksempel framviser egne lidelser, og boka slaktes, blir anmelderen som en overgriper å regne. For hvordan kan vi lese analytisk når forfatterens egen smerte står på spill?

«Vi er i ferd med å få et romantisk syn på forfatteren som et slags geni. Litteraturen blir noe som snakker til følelsene og til folket, og ikke noe man trenger å vite noe om teori for å mene noe om», sier hun.

Det interessante med Elena Ferrante er at til tross for at forfatteren er anonym, oppstår noe av den samme virkelighetshungeren i leseropplevelsen.

Siden hovedpersonen også heter Elena oppstår tanken om det selvbiografiske også her: Dette må ha hendt forfatteren i virkeligheten. Samtidig, og kanskje nettopp fordi vi ikke vet hvem hun er, blir leseren tvunget til å forfølge andre retninger, til intertekstuelle referanser, til ideer om kjønn, til den samfunnsmessige konteksten - og for å si det sånn, her er det mye å hente i selve verket.  

Et tankekors

Få har gått så langt, og med så store omkostninger her i Norge, som det Karl Ove Knausgård har gjort. Og da tenker jeg ikke bare på utleveringen av de nærmeste, men på berømmelsens pris.

Den prisen har Knausgård selv snakket om, omtrent slik: «Det er som dop. Det er så ødeleggende, du må ha det, men det ødelegger deg».

««Den eneste fasiten vi uansett sitter igjen med, er at litteraturen snakker helt fint for seg selv.»»

Dette er en erkjennelse som gjerne kommer etter at en har blitt berømt. Så, ja, jeg beundrer Elena Ferrante for hennes valg om anonymitet.

Hennes forfatterskap strekker seg allerede over tjue år. Det er som om hun har skjønt medaljens bakside allerede før hun debuterte i 1991. Den eneste fasiten vi uansett sitter igjen med, er at litteraturen snakker helt fint for seg selv.

Litt av et tankekors i vår tid.