Uler mot månen

Når det nærmer seg fullmåne ligger skuespiller Dennis Storhøi (45) i fosterstilling og ønsker han var ansatt i kommunen.

-  BIFF! BIFF!Skuespiller Dennis Storhøi kryper over scenen som et snerrende dyr. Han gråter fordi sønnen Biff akkurat har forkastet sin far. Han gråter fordi han endelig har innsett hvor høyt han elsker Biff, og han gråter kanskje aller mest fordi rollen han spiller, Willy Loman, snart skal dø. Det er snakk om minutter nå.

-  Biff, snøvler Dennis og vrir seg i smerte.

Han turnerer fem-seks altomgripende følelser på en gang. Akkurat derfor drømmer elevene ved Statens teaterhøgskole om å stå i hans sko. Glem Hamlet og Richard III. Det er Willy Loman som rager høyest blant prestisjetunge roller for mannlige skuespillere. Øyeblikket publikum har ventet på i mer enn to timer er kommet. Willy Loman er død som ei sild. Applausen skyller over Dennis.

Han har arbeidet beinhardt og er på A-laget av norske skuespillere. Han overbeviste som drag queen i «La Cage aux Folles» og briljerte i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» Kritikerprisen 2003 og Komiprisen 2004 er de håndfaste trofeene. Og nå - rollen som Loman i «En handelsreisendes død». For den unge mannen som ville bli skuespiller, er det i dette øyeblikket drømmen virkeliggjøres.

LA OSS SPOLE tida tilbake. Forbi åra på teaterskolen, forbi tulleåret der han vurderte å bli lærer. Videre, videre. Der står tenåringen som var den kuleste dj\'en på Kråkerøy ved Fredrikstad. Vi går lenger tilbake i tid. Der er 14-åringen som klamrer seg fast til toppen av skibakken, selv om han har høydeskrekk. Lenger tilbake. Forbi hver eneste 17. mai der Dennis kjemper med stortromma i korpset. Han måler bare 165 cm i lakkskoene, og det er så vidt nesa og den lyse luggen stikker opp over monstertromma på magen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men før det, før drømmen om scenen hadde materialisert seg, satt den lille gutten aller helst på biblioteket. De andre kunne spille så mye fotball de bare orket. Det fineste Dennis visste, var å føle trykksverten under de små fingrene. Han snuste på ferske aviser. Kjente knitringen av papiret og bladde seg gjennom verdens nyheter. Sunnmørsposten. The Guardian. Dagbladet og Aftenposten.

Han var et merkelig barn. Ikke bare på grunn av det med avisene. Han hadde også en fascinasjon for busser og bussjåfører. Hvor i all verden tok han det fra? Når bussene kjørte over brua, like ved barndomshjemmet, var Dennis med. Enten satt han ved siden av sjåføren, solgte billetter og hjalp damer med barnevogn. Eller så satt han i stua og kjørte ruta inni sitt eget hode. I sofaen holdt han hendene rundt et usynlig ratt, kjørte og stoppet. Det skumle var at han fulgte rutetidene til punkt og prikke.

SELV I DAG, når han sitter i hagen sin utenfor Oslo, kan han imitere lyden av en dieselmotor og bussdører, med demper, som slår sakte igjen:

-  Pfff ...sschhyy.

Dennis ler og slår litt trøtt ut med armene. Han synker ned i hagestolen og skubber seg dypt ned i setet. Sånn. Nå er det tolv timer til han må vrenge sjela si igjen. Han blir aldri vant til det, selv etter alle disse åra.

-  Jeg begynner på null hver gang. Jeg er livredd for første leseprøve. Livredd! Jeg tenker at nå, nå skjønner de hvor dårlig jeg er. Angsten for å ikke være god nok ligger der hele tida.

Oslo Nye Teater har sørget for å tapetsere hovedstaden med plakater med fjeset hans på. Der stirrer Dennis intenst mot deg, som om han kan løse kreftgåten bare han stirrer hardt nok.

-  Det blikket, lærer dere det på teaterskolen?

-  Du mener «nå-er-det-alvor-blikket»? Jeg kaller det å ha øya på uendelig og hjernen i vakuum. Folk tror at jeg tenker mye da, men nei da. Jeg tenker ingenting. Det var bare en sinnssykt irriterende fotograf.

Dennis ler og slår seg på låret. En eneste kaffekopp tok det før han kviknet til igjen. Han sparer skjegget for å spille rollen han ideelt sett skulle vært 15 år eldre for å spille. Men bak alt håret lyser et gutteaktig blikk som regissører, og enkelte kvinner, har lagt sin elsk på.

-  Du kan si jeg blir litt egoistisk når jeg er inne i øvingsperioder. Hjemme blir ting ofte på mine premisser. Jeg prøver jo, sier «Unnskyld, sorry jeg er så grusom». Heldigvis blir jeg tilgitt. Mona har tross alt levd med meg i ti år.

Mona og Dennis stakk innom tinghuset en formiddag i all stillhet, og gikk på fotballkamp etterpå. Han vet hun enkelte ganger har tatt forholdet opp til vurdering.

-  I perioder tror jeg Mona synes det er helt ... fåfengt. Jeg er ikke der. Eller, jeg er der, men jeg er ikke der, hvis du forstår hva jeg mener. Noen ganger sier hun at jeg må ta meg sammen. Denne uka har jeg faktisk vært litt hjemme, sier han og lyser opp.

-  Jeg har gått tur med sønnen min og bissevoven. Det har faktisk vært litt all right. Alt blir bedre når vi kommer i gang med prøvene på teateret.

TI ÅR har gitt kona plenty med tid til å studere formkurven til Dennis. Den er noenlunde syklisk og går som følger:

Han får en rolle og er henrykt. Særlig de siste tre åra har hatt dratt inn storroller som får ham til å gå i spinn. Han leser og forbereder. Spenningen stiger, han blir rastløs, og flytter mer og mer inn i sitt eget hode. Vanligvis letter trykket når prøvene starter. Andre ganger, som i år, kommer dessverre sommerferien imellom. Da tilbringer han mesteparten av fellesferien med indre dialog og fordypning i rollen. Prøvetida starter og alt går fint. Men så - krasj - kommer det han kaller «rett-i-grøfta-perioden». Foredlingsprosessen. En slags avskalling av rollefiguren. Hvis Dennis spiller en psykopat, for eksempel, kan det nok noen ganger føles som om psykopaten er flyttet inn i stua. Så letter lavtrykket igjen. Premieren kommer. Publikum klapper og Mona klapper kanskje aller mest. Hun har fått tilbake mannen sin igjen. Det er nesten trist at alle de store, dramatiske rollene er så himla tragiske. Tenk hvis Hamlet tok oppvasken. Det hadde vært noe. Men verken Beckett eller Ibsen skrev om sofakos og familiehygge. Fru Storhøi har gitt opp kampen mot teatergudinnen Thalia.

DET VAR HELLER ikke sånn at mor og far slo stiften av glede da han begynte å mase om den skuespiller-drømmen. Kjekt nok med teater på fritida, men som yrke måtte man ha noe skikkelig. Noe håndfast. Faren Jan var viden kjent for sitt humoristiske lynne og sine elleville parodier. Men elektrikeren gikk jo ikke hen og kastet alt over bord av den grunn. Pipa fikk en annen lyd da de så at gutten fikk suksess. Særlig i 1997 da han trakk vinnerloddet - en filmrolle i Hollywood.

Historien er fortalt før. Mange ganger. Men for de av leserne som om mulig ikke har fått det med seg, tar vi den enda en gang: Dennis Storhøi fra Kråkerøy landet en av de sentrale rollene i storproduksjonen «Den 13. krigeren» med Antonio Banderas og Omar Sharif. En av våre spiste kirsebær med de store. Pressen gikk av skaftet. Særlig da Banderas gikk opp den røde løperen og sa: «I love Dennis». Da filmen hadde premiere, ble den stort sett slaktet. Men Dennis ble trukket fram som et lyspunkt. Det ble sagt at han reddet filmen. I alle fall det som kunne reddes. Han holdt Hollywood i lillefingeren. Nå var det bare å spise seg oppover armen. Men det ringte ikke flere agenter. Noe var forandret. Dennis var ikke lenger den samme. Han satte seg på flyet hjem og gikk under jorda i et år.

-  Hva i all verden skjedde?

-  Ja, hva skjedde? Det var en tunnel der. Under vann. I grunnen var det en enkel scene. Antonio og jeg skulle bare si replikkene, dukke under vann og svømme opp på andre siden. Men noen glemte å sjekke security. Jeg kom meg ikke ut, og husker jeg tenkte at det var en dårlig dag å dø på.

Da han kom flytende ut av tunnelen med ansiktet ned, trodde alle det var en spøk.

-  Det var ikke så mye liv igjen i meg. Jeg fikk problemer i ettertid. Samtidig var jeg utslitt.

-  Var det derfor det ble med den ene filmen?

-  Jeg har vært masse i New York og har agent i London. Men ..., sier Dennis og trekker på det.

Han ser utover hagen sin. Tenker på ungene han ikke så på et halvt år da han og Antonio slåss med lekesverd.

-  Jeg måtte ha bodd der. Hvis jeg skulle hatt flere roller måtte jeg ha lært språket bedre. Roller for nordiske skuespillere gror ikke akkurat på trær. Men jeg synes at det å komme fra Norge, der vi tross alt har en litt annen innstilling til mennesker enn de har i USA ...

Han tar seg i det. Ikke tråkke feil nå.

-  Jeg fikk ... se mye i den innspillingen, både positivt og veldig negativt. Hollywood er et knallhardt marked. Det er vinn eller forsvinn.

-  Du ble brent?

-  Brent. Ikke et dumt ord. Jeg hadde ingen beskyttelse. Hvis jeg noensinne skal gjøre noe sånt igjen, må jeg være mye bedre forberedt. Mer voksen. Du kan si jeg er naiv, men jeg har faktisk litt mer tro på mennesket enn at man kan bruke, kaste og oppføre seg som man vil.

Mer vil han ikke si.

UANSETT HVA SOM SKJEDDE var sola slukket i et år etterpå. Han orket ikke stå opp. Han spiste antidepressiva og opplevde at følelseslivet flatet ut til en eneste lang, klinisk strek der glede og sorg var skygger mer enn sansninger. Dennis og Mona, Team Storhøi, dro til Sverige der de kjøpte et landsted og så på stjernene. De gikk rolige turer til butikken. De luktet på blomster.

-  Noen ganger kan det være så enkelt som å stå opp om morgenen, spise frokost og tenke «Jeg er heldigvis i live. Vi har hverandre». Gradvis begynte det å lysne. Jeg så det vakre igjen. Det er ganske lærerikt, sånn etterpå. Men når det står på, da er det slett ikke morsomt.

Det var en annen kvinne også, som hjalp ham tilbake. En healer kom inn fra sidelinja. Hun så umiddelbart at noe var riv ruskende galt.

-  Batteriet mitt var jo helt vridd.

-  Vridd?

-  Ja. Motpolene mine sto helt feil, og hvis et batteri er satt inn feil, da lyser det jo ikke. Og hun, ja, hun er et fantastisk menneske. Hun vrei batteriet mitt trill rundt.

-  Vrei hun deg?

-  Nei, ikke fysisk. Jeg vet faktisk ikke helt hva hun gjorde. Hun sto tre meter fra meg og vrei, mens tårene sto ut av øynene på meg. Etterpå var det akkurat som om jeg hadde fått et nytt syn. Jeg så kontraster igjen, blått og grønt. Helt sprøtt! Ikke kom og fortell meg at det ikke finnes mennesker som har evner. Jeg tror på masse rart. Jeg tror på henne.

Dennis ser på stjernene og leser astrologi. Han tror på flo og fjære, og at tidevannet stiger og synker inni ham også. Og noen ganger, når månen nesten er på sitt feiteste, er det like før han uler han mot månen.

-  Huff, fullmåne. Jeg får så forferdelig dårlig selvtillit. Jeg får bare lyst til å strutse, stikke hue langt nedi sanden. Men det slipper taket to dager før fullmåne, heldigvis. Noen fullmåner er verre enn andre. Synes ikke du også?

-  Jeg har ikke tenkt over det sånn.

-  Ikke? Det kan ha noe med vanntegnet mitt å gjøre. Jeg er kreps. Jeg har ascendanten i krepsen også. Kreps tvers igjennom. Alt ligger bak skallet, sier han og lager en klo av hånda sin som klipper ut i lufta.

MYK MANN med testosteronnivået i orden. En viking som snakker om følelser. Ikke rart de ble ville, alle de damene i Amerika.

Fremdeles sender de ham gaver hver jul og bursdag. En trofast fanskare, ledet av en dame som kaller seg Froggy. Hun vet når barna har bursdag, at han er allergisk for nøtter, og at filmmusikken til «Cinema Paradiso» kan få ham til å gråte.

-  Er det ikke litt rart å få julegaver fra fremmede?

-  Jo jo, erru gær\'n? Jeg må holde privatlivet litt i bakgrunnen, ellers blir det bare tull. Det er nok av mennesker som tror jeg er noe annet enn det jeg er, på grunn av den illusjonsjobben. Skuespilleryrket er jo akkurat det, en illusjon.

Norske kvinner kjenner også at det rykker litt i øyenbrynet når Dennis svanser forbi. Det gjør at kompisene hans ikke synes det er så morsomt å drikke øl med ham lenger. Kjekt at damer setter seg ned ved bordet. Men må de bare snakke med Dennis hele tida? Og alt maset om autografer, det trekker ikke akkurat stemningen i taket.

-  All oppmerksomheten, gir det en følelse av makt?

-  Makt? Klart jeg setter pris på det, men man kan jo ikke nedlegge alt og alle. Selvtilliten blir ikke større av det. Dessuten kan man ikke forsyne seg av alle kakene samtidig.

-  Noen gjør det.

-  Ja. Men nå er jeg 45 år. Jeg tror jeg har fått en slags jording med åra.

DERFOR SYNES HAN det er så deilig å bli gammel. Da han var yngre, måtte han erobre alle rom han gikk inn i. En god venn tok ham for seg en gang og forklarte hvor slitsomt det var at Dennis alltid, for enhver pris, måtte ha oppmerksomhet.

-  Jeg slet med usikkerhet, både privat og jobbmessig. Jeg var usikker på om jeg hadde noe i denne jobben å gjøre, og kompenserte med å være veldig morsom privat.

Han har et annet fundament nå. Anerkjennelse fra kollegaer og kritikere. Likevel er det den umiskjennelige følelsen av utilstrekkelighet som rir ham hver fullmåne. Ingen sier ja til flere jobber enn Dennis Storhøi. I fjor hadde han to store roller på teateret, var med i en dramaserie, en sit-com og seks-sju reklamefilmer.

-  Det var ekstremt. Men det var så mange flotte folk å jobbe med, jeg kunne ikke si nei. Jeg fikk meg en smell etterpå. Bare en liten en. Først trodde jeg at det var hjertet, men det var bare magesåret. He he, sier han og slår seg fornøyd på magen.

-  Drømmer du noen ganger om å være ansatt i kommunen?

-  Det skal jeg love deg. Særlig når nervene slår inn. Men noen ganger ..., sier han og lener seg helt fram på stolen og knuger armene inn mot brystet.

-  Noen ganger blir man omfavnet av kjærlighet. Kjærlighet fra salen. Den er helt rosa.

-  Rosa?

-  Den varmen som stiger opp mellom benkeradene. Og da tenker jeg: «Kan man få noe bedre enn dette? På jobben?».